Herrens tjenerinne

Den katolske kirke ærer Guds mor

Som Jesu mor var Maria velsignet over alle kvinner. Gjennom hele kirkens historie har hun hatt en opphøyd posisjon. Hun var den ugifte kvinnen fra Palestina som svarte engelen Gabriel:

«Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Likevel er hennes viktigste oppgave å være veiviseren til Kristus.

Tekst: Michael Hartman

Det hele startet med engelen Gabriel. Han kom til Maria med budskapet om at hun var valgt av Gud til å føde Guds sønn, Jesus. - Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg, var beskjeden hun fikk. Vi kan bare tenke oss hennes reaksjon, hun var en ung tenåringsjente da dette skjedde. Hennes lydighet til Gud i møtet med engelen har blitt stående som et forbilde for verdens katolikker i all ettertid; - Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt. Maria visste at Gud ville vende alt til det gode. Derfor så hun bort fra konsekvensene den store oppgaven skulle få for hennes eget liv.

I den katolske læren om Jomfru Maria (mariologi) er det nettopp Marias store oppgave i livet som vektlegges. I Johannes-evangeliet står det om mirakelet i Kanan. Maria og Jesus var gjester i et bryllup da vertskapet gikk tom for vin. Da tjenerskapet henvendte seg til Maria - vi vet ikke hvorfor - henviser hun til sin sønn, Jesus; - Det han sier der, skal dere gjøre. Tjenerne fulgte hans anvisninger, og flere kar med vann ble forvandlet til den fineste vin.

Når Maria peker på Kristus og ber folket om å gjøre som han sier, skaper hun en rolle for seg selv som skal overleve henne i uendelige tider; hun er en veiviser til Frelseren. På grunn av henne kan vi se Kristus tydeligere og dermed leve våre liv som hans villige og trofaste disipler. I dag er Marias opphøyde og ærefulle posisjon en bærebjelke i den katolske tro. Gjennom å ære Maria, ærer katolikkene Kristus.

Var et vanlig menneske

Likevel understreker den katolske kirken at Maria bare var et vanlig menneske, et faktum som ikke forandres av at Gud ga henne en særlig begunstigelse. Det er også kirkens tro at hun ble unnfanget uten arvesyndens plett og at hun gjennom utvelgelsen var forutbestemt til et evig liv sammen med sin sønn, hjemme hos Gud fader. Men likefullt et menneske. Fremdeles finnes det dem som tror at den katolske kirke nærmest har innført en fjerde person i guddommen, og sågar plassert Maria på linje med Gud.

Slike diskusjoner har fulgt den katolske kirkes historie i mange hundre år, og historien har vært preget av opp- og nedturer helt siden Jesu tid. Kirken, som i dag omfatter en tredjedel av verdens befolkning med mer enn en milliard mennesker ved årsskiftet 1996/97, oppsto da Jesus valgte Peter til å lede sin kirke. - Du er Peter - Klippen - og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, står det i Johannes-evangeliet. Peter ble leder for menigheten som oppsto i Roma etter Jesu død, og han startet den lange rekken av biskoper - senere paver - som har hatt sete i «Peters stol» i Roma. I dag er det i Afrika den katolske kirken har den største veksten. Bare i Brasil finnes det 132 millioner katolikker, noe som gjør det til verdens største katolske land. Særlig i Latin-Amerika spiller kirken en stor rolle i folks hverdagsliv.

For å forstå kraften i den katolske kirkes struktur - og synet på Maria - kan man se på «ufeilbarlighetsdogmet» som ble fastlagt under det første Vatikankonsil i 1870. Det bygger på en overbevisning om at kirken ikke kan ta feil i trosspørsmål. Det ekstraordinære læreembedet er forpliktende for katolikker verden over og regnes som en umistelig del av den katolske tro. Som regel er det paven selv - som kirkens overhode - som legger føringene. Dette skjer vel og merke i samspill med kirkemøtenes avgjørelser, som gjennom alle år har utgjort sentrale deler av kirkens lære.

Som en litt mildere utgave av det ekstraordinære embedet finnes den ordinære læremyndighet, som ofte utøves av prester og biskopenes medhjelpere. Pavelige hyrdebrev og formaninger er eksempler på dette. Når det ordinære læreembedet settes i sving, er det den enkeltes samvittighet som er den øverste dommer.

Imidlertid er ikke den katolske kirke en statisk organisasjon. Etter 1870 jobbet krefter for å overføre mer makt og myndighet til andre enn paven. Men ikke før i 1965 slo det andre Vatikankonsil fast at kollegialiteten i kirken er viktig. Likevel forlot mange prester sine stillinger i løpet av 1970-tallet. Noen havnet i en identitetskrise etter Vatikankonsilet. Andre holdt rett og slett ikke ut sølibatet. Kanskje ble de påvirket av 70-tallets seksuelle frigjøring og eksperimentering med kjønnsroller? Konsilet slo for øvrig fast at legfolket skulle få en større plass i kirken. De ble betegnet som lemmer på Kristi oppstandne legeme. Demokrati i praksis? Noen er ennå uenige, for den katolske kirke er fremdeles strengt hierarkisk oppbygd.

Biskopene - apostlenes etterfølgere

Særlig biskopene tjente på det andre Vatikankonsilets avgjørelser om kollegialitet. Som apostlenes etterfølgere skulle de utøve læremyndigheten i samarbeid med paven. Dette var et tidsskille i den katolske kirken etter mange hundre år med opp- og nedturer. Fra den katolske «storhetstiden» på 1000-tallet, ble kirkens makt og utbredelse svekket frem til 1500-tallet. Men hele tiden har pavens primat - hans posisjon som kirkens fremste leder - lagt som en grunnstein i kirkens organisasjon.

Pavens mektige posisjon ser vi også i vår tid. Den katolske kirke spiller en sentral rolle i mange lands religiøse, politiske og sosiale utvikling. Landene i Latin-Amerika er ikke enestående i så måte. I kryssilden mellom marxistisk ideologi og romersk administrasjon har det vokst frem en katolsk frigjøringsteologi som inspirerer fattige og undertrykte i kampen for bedre levekår. Etter de kommunistiske regimenes fall i Øst-Europa - og etter påtrykk fra Roma - har frigjøringsteologien riktignok moderert seg de siste årene og er ikke lenger like radikal som den var tidligere.

Men én mann bidro til nettopp en slik utvikling, om enn på måter som var skreddersydd for hans samtid. Pave Johannes Paul IIs mange besøk til sitt hjemland skapte grunnlag for politisk forandring i Polen på 1980-tallet. Den katolske kirken i Polen hadde lenge fungert som et talerør for motstanden mot kommunistregimet. Pave Johannes Paul lyktes i å skape oppmerksomhet om den østeuropeiske kirkesituasjonen, og sies å ha vært en kime til kommunistregimenes fall over hele Øst-Europa. Men Johannes Paul utmerket seg også som en flittig leder på andre områder. Under hans pontifikat (regjeringstid) fant det nemlig sted en lang rekke helgenkåringer, faktisk flere enn under noen annen pave.

Og dermed er vi tilbake til Maria og det betimelige spørsmålet; hva er egentlig en helgen? Pater Olav Møller har sagt i et foredrag at en helgen er et religiøst mysterium, de kan rett og slett ikke forklares fordi de sprenger alle menneskelige begreper. Da han snakket om helgener på et foredrag i Bodø i 1991, sa han at dersom Paulus hadde skrevet et brev til tilhørerne, hadde han stilt brevet «Til de hellige i Bodø». Dette hadde vært i tråd med Paulus brev, som ble stilet til «de hellige i Korint», «de hellige i Rom» og så videre. Katolikker er altså hellige i sin alminnelighet. Helgenene derimot - hevder Møller- er hellige i sin særdeleshet. De er hellige med «stor bokstav» fordi de eier en fylde av hellighet som er ukjent for oss andre.

Det apokryfe Jakobs Protoevangelium fra 100-tallet forteller om Marias foreldre, Anna og Joakim, som var av Davids ætt. «De førte et gudfryktig og rettskaffent liv, men til deres sorg var deres ekteskap ufruktbart, og det ble regnet som en skam på den tid. Men etter tjue år fikk de svar på sine bønner ved at en engel forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Og Anna ble gravid kun gjennom et kyss fra Joakim.»

Maria ble født og var «full av nåde» (Lukas, 1.28). Men hun levde et relativt «alminnelig» liv i den forstand at hun var med på å grunnlegge den første menigheten i Jerusalem. Hun tilbrakte svært mye tid der, men akkurat hva hun gjorde vet vi lite om, utover at hun ikke hadde noen aktiv rolle verken som forkynner eller lærer. Dette gjorde at hun kom litt i bakgrunnen - det er i alle fall den vanligste forklaringen på at det ble nedtegnet svært lite om hennes aktiviteter i denne fasen.

Roen varte ikke evig

Men roen skulle ikke vare evig. «Tolv friere konkurrerte om Marias hånd. De tolv gikk til ypperstepresten for at han skulle dømme mellom dem. De betrodde sine staver til ypperstepresten, og på Josefs stav skjøt det ut friske skudd for å vise at han var den utvalgte.» Dette forteller Jakobs Protoevangelium. Maria unnfanget Jesus Kristus i Nasaret, og han ble senere født i Betlehem. Fra da av var Maria ikke lenger en vanlig, ung kvinne - hun var «Guds mor».

Hun var til stede ved bryllupet i Kanan, og var medvirkende til at hennes sønn Jesus utførte sitt første mirakel. Etter korsfestelsen ble hun overlatt i apostelen Johannes´ varetekt, og på pinsedag mottok hun Den Hellige Ånd sammen med disiplene i nattverdssalen.

Vi vet ikke nøyaktig når eller hvor hun døde, men Sion-fjellet i Jerusalem, i nærheten av stedet for den siste nattverd, regnes etter gammel tradisjon som hennes dødssted. Legenden forteller at da hennes dødsdag nærmet seg, samlet apostlene seg rundt sengen hennes. «Et himmelsk lys fylte rommet, apostlene falt på kne og himmelen åpnet seg. Der så de menneskesønnen stå på en lyssky, og mens Marias ansikt strålte av morskjærlighet, sprang hennes sjel inn i sønnens armer».

Etter begravelsen viste Herren seg for de sørgende sammen med en hærskare av engler. «Marias sjel forente seg med legemet, hun sto opp av graven og fór opp til himmelen ledsaget av engleskaren». Maria mottok en stjernekrone - og ble kronet til himmeldronning.

Den 15. august hver år markerer katolikkene Marias død og opptagelse til himmelen, Assumtio Beatae Mariae Virginis(kursiv); Den største Mariafesten. Som «Den andre Eva» er hun den åndelige mor for alle levende. Men selv om Thomas Aquinas kalte henne «den høyeste av alle skapninger», har det vært betraktet som blasfemisk å tilbe henne. All hennes verdighet kommer nemlig fra Gud, og tilbedelse tilkommer kun ham. Maria er - fremdeles - en veiviser.

Men hun er ikke den eneste veiviseren du kan velge dersom du er katolikk. Kirken tillater alle å finne «sin» helgen, for eksempel en som oppnådde mye på et område man selv ønsker å bli god på. En helgen kan gi inspirasjon, støtte og oppmuntring. Gleden ligger i å vite at det er noen blant de kristne som er troverdige vitner om evangeliet og som representerer en autentisk kristendom. Katolikker føler ikke bare et fellesskap med samtidige mennesker, men også med de hellige kvinner og menn som har gått foran dem til Gud. Derfor er det naturlig og hverdagslig å be en helgen om forbønn, og det er helgenens nærhet til Gud som gjør dette mulig.

Da Kong Olav Haraldsson døde ved slaget på Stiklestad i 1030 fikk han raskt æren for å ha brakt «Peters stol» til landet og dermed ha fullført kristningen av Norge. For ettertiden skulle han bli husket av den ekspanderende norske kirken som Olav den hellige. For det var i romersk-katolsk form kristendommen kom til Norge i 1152. Den ble raskt organisert i ti bispeseter med en erkebiskop i Nidaros som øverste leder.

Etter reformasjonen ble romersk-katolsk religionsutøvelse forbudt, og det var sågar forbundet med dødsstraff for en katolsk prest å virke i Danmark-Norge etter 1624. Nærmest som en undergrunnskirke fortsatte svekkede krefter å vende seg mot katolisismen i det som må kunne betegnes som noen svært mørke hundreår for norske katolikker. Klostre forsvant etter at de hadde preget Norge gjennom store deler av middelalderen. Pussig nok skulle Luthers reformasjon få uventet «drahjelp» av den franske revolusjonen; den anerkjente rett og slett ikke kirkens suverenitet på egne områder.

Vendepunktet kom med etableringen av St. Olavs Menighet i Oslo i 1845, en naturlig konsekvens av at den katolske kirken igjen ble tillatt i Norge to år tidligere. Det mest synlige tegnet på denne nye tiden var oppføringen av St. Olavs Kirke. Også klostrene begynte å blomstre igjen. Likevel hadde den lutherske tro fått et solid fotfeste i Norge, og mange katolikker måtte streve med å i det hele tatt bli regnet som kristne.

Senere tok en prefekt med sete i Oslo over ledelsen i et nytt, norsk apostolisk prefektur, som ble erstattet av et «apostolisk vikariat» i 1892, denne gangen med en biskop i spissen. Det var først i 1953 at Oslovikariatet ble omgjort til et regulært bispedømme med Midt- og Nord-Norge som prelaturer (stift) fra 1979.

Den folkekjære forfatteren Sigrid Undset var en av dem som bidro til å gi norske katolikker selvtillit, og mange av oss kan vanskelig glemme Pave Johannes Paul IIs karisma under sitt besøk i Norge i 1989. I dag finnes det rundt 43.000 registrerte katolikker i Norge, og mange gleder seg nok over at katolske klostre også ser ut til å tilpasse seg den moderne tidsalderen. Enkelte klostergrupper kombinerer felles liv og bønn på en måte som ikke utelukker at medlemmene deltar i det vanlige arbeidslivet. Gjennom bønn, ord og gjerning vil «moderne» norske klostre bidra til utbredelsen av Kristi evangelium i en hverdag som for mange oppleves som åndelig fattig.

En helgen er tradisjonelt et menneske som har erkjent sin avhengighet av Gud. Han eller henne har levd et hellig liv i tjeneste for Gud og er dermed et forbilde som menneskene kan se opp til. Han eller hun har valgt å følge Gud av hele sitt hjerte og åpnet seg for hans nåde. Maria gjorde nettopp det; hun åpnet seg for nåden. Hun skulle for alltid bli husket som Herrens tjenerinne.