Et møte med Linda

Les bakgrunnshistorien om Linda i saken: Fant hverandre på Hotell Union:
Kjærlighetssorg i over 100 år

Det vakre, men uendelig triste sagnet om Linda kan jeg utenat. Jeg har et stort ønske om at Linda skal finne sin elskede og slutte å gråte. Hvis jeg kan, vil jeg gjerne slå av en prat med henne. Men uansett hvor mye jeg prøver å være åpen, harmonisk og rolig, så stritter kroppen imot.
Lyset er av, klokka er over midnatt, og min mor har sovnet. Alle mine sanser er åpne, håndflatene oppe, og jeg prøver å slappe av. Etter rundt 10 minutter alene i mørket høres det ut som om døra går stille opp…
Det er naturlig at det knirker i gamle hus, men dette får meg til å stivne helt. Jeg snur meg raskt, og merker at mamma er halvvåken. Hun mumler: Håper du får sove godt, Lisabetta mi. Tja, sier jeg, og tenker at jeg heller vil ligge våken i håp om å få se eller høre Linda. Mitt poeng med å sove her, er å oppleve noe spennende og paranormalt.

Nervøs
Jeg er sikker på at Linda var et vennlig og vakkert menneske, men tanken på å skulle se en avdød person fra slutten av 1800-tallet gjør meg en smule nervøs. Pulsen tar helt av idet jeg føler og hører noen som lister seg inn…
Jeg ligger godt gjemt under dyna og får høre noe som ligner på tasling i en silkekjole. Vinduet er lukket, så det er ikke vinden. Det er akkurat som om noen går barbeint rundt senga i en lang kjole. Jeg hører svært lette og forsiktige skritt, og føler at noen er i rommet. Men jeg tør ikke å se.
Selv om jeg er overbevist om at Linda er snill, så skremmer jeg meg selv med historien jeg har hørt og lest atskillige ganger, og ikke minst min egen tro på paranormale fenomener. Hotellverten har fortalt at Linda unnlater å åpenbare seg for mennesker som ville fått hjertestans hvis de får se henne. Er jeg lettskremt? Det har jeg jo ikke lyst til å være.
Etter kjoletaslingen og listingen blir nok hjertet mitt altfor ivrig for Linda. Dyna brukes som skjold, slik at det eneste jeg hører er dynesus og hjertebank. «Det var bare vinden, det var bare vinden, og det gamle huset som knirker!,» mediterer jeg. Innerst inne vet jeg at lyden jeg hørte ikke kan ha vært vinden, for vinduet var lukket. Dessuten var lyden mer lik lyden fra en silkekjole.
Etter flere timer og mange vendinger i senga sovner jeg, men våkner snart av at mamma hyler. Hun forteller om drømmen hun nettopp hadde og sovner igjen. Jeg ligger atter våken. Men nå har jeg et stort håp om å få sove, for det har virkelig vært nok spenning for meg.
Først etter to evige timer slukner jeg, våkner litt og slukner igjen. Resten av natten er det helt stille i rommet. Linda har nok forstått at jeg er lettskremt…

Uløst gåte
Følelsene jeg sitter igjen med idet jeg forlater hotellet dagen etter, er en vakker melankoli og veldig mye undring. Jeg lurer på hvordan Linda egentlig har det på den andre siden. Fant hun tilbake til offiseren Philip von Moltke til slutt, eller går hun fortsatt rundt og er ulykkelig i den jordiske dimensjonen?
Et annet spørsmål er hvordan det gikk med offiseren Philip von Moltke, som skrev i brevet til Linda at han druknet seg selv. Fant han tilbake til henne? Kanskje er historien om Philip forfalsket. Tenk om hans egen familie eller kona hans tok livet hans? Brevet som Linda mottok kan ha vært skrevet av noen andre for å dekke over det som virkelig skjedde.
Philips tyske familie truet ham med landsforvisning dersom han skilte seg fra kona i Dortmund. Det kan virke som om familien hans var maktsyke. Hvorfor kunne han ikke da gi blaffen i dem, reise ut og bosette seg i Norge? Burde ikke han vist mer mot som den offiseren han var enn å drukne seg? For meg er det noe som ikke stemmer helt i dette sagnet.
Jeg lurer også på hvor lenge Linda har tenkt å være på Hotell Union på Øye. Vet hun at det faktisk går an å dra videre og at det finnes håp for henne? Er hun like trist nå som for over 100 år siden? For meg er det en uløst gåte. Vi kan bare håpe og tro at Linda og Philip får hjelp et eller annet sted i en eller annen dimensjon.