«Husnisse» var gjenferd av tidligere beboer: Spøkelse midt i Oslo!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Medium møter Ingunn hjemme i leiligheten som ligger nesten midt i Oslo sentrum. Bygården er snart 130 år gammel, og porten inn til huset er dekorert med årstallet 1881, samt en henvisning til en tekst i Bibelen, PS 121.8. I salme 121. vers 8 står det: «Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.»
– Jeg har hengt opp en forklaring på oppslagtavlen i oppgangen, slik at alle i bygården kan få kjennskap til hva porten vår symboliserer, smiler Ingunn.
– Det er jo en fin tanke, men det hjalp ikke meg da jeg fikk ukjent besøk for to år siden, fortsetter Ingunn, mens hun viser vei opp til leiligheten.

To timers rens
På bakgrunn av datterens fortellinger om husnisser, valgte Ingunn å få renset leiligheten. Hun fikk hjelp av et par venninner, Heidi og Greta, til å foreta en seanse.
– I motsetning til meg, jobber Heidi og Greta med å rense hus, så derfor overlot jeg alt til dem. Jeg gikk ut mens Heidi og Greta brukte musikk, lys, urter og røkelse, forklarer Ingunn.
Seansen varte i to timer. Etterpå var ikke venninnene sikre på om de hadde fått renset alt. Det viste seg å være riktig. Ingunn grøsser litt ved tanken på det som fulgte i tiden etterpå.
– Jeg har spurt meg selv mange ganger i etterkant om rensingen som ble foretatt trigget noe i stedet for å fjerne det, for etterpå skjedde det ting som jeg aldri kommer til å glemme!

Ikke noe forhold til spøkelser
Ingunn hadde planer om å pusse opp i leiligheten. Soverommet var først ut, så derfor sov hun på rommet innenfor stua. Rommene er atskilt med en flott diger dobbeltdør som stod åpen. Fra sengen hadde Ingunn full oversikt inn til stuen. Det begynte klokken fire på natten samme måned som Ingunn flyttet inn.
– Jeg våknet plutselig, og det første jeg fikk øye på, var en hvit skikkelse som sto midt på gulvet i stua. Jeg følte meg helt paralysert. Jeg kunne ikke røre på meg, snakke eller det som jeg hadde mest lyst til – å løpe skrikende bort. Jeg hadde aldri sett et spøkelse før eller hatt noe særlig forhold til det, men jeg skjønte at det jeg hadde foran meg ikke var av vår verden, forteller hun. Vi sitter i stuen mens Ingunn forteller, og hun reiser seg for å vise hvor hun så skikkelsen.
– Jeg skjønte det var en dame, og nå begynte det virkelig å bli ekkelt. Den hvite damen beveget seg mot sengen der jeg lå! Det eneste jeg kunne røre på var øynene, og de lukket jeg veldig kjapt! Dette syntes jeg virkelig var skummelt.
Inger slår ut med armene og beveger seg mot sengen for å demonstrere det som skjedde.
– Det neste jeg kjente var en varm hånd som la seg på skulderen min. Så hørte jeg denne dameskikkelsen si til meg: «Dette går bra Ingunn, jeg skal ta vare på deg!»

Jeg er høyst normal
Ingen kan nekte for at dette er en skremmende opplevelse, men Ingunn frykter hvordan andre kan oppfatte det som har skjedd.
– Jeg er høyst normal, men jeg ble fryktelig redd og usikker. Det er ingen god følelse å ikke føle seg trygg hjemme hos seg selv. Jeg føler meg verken gal eller sprø, og hendelsen var for meg veldig reell, forklarer Ingunn forsiktig.
Ingunn kontaktet på nytt venninnene for å få hjelp til å drive ut ånden etter opplevelsen med den nattlige «gjesten.» Det skulle vise seg å være fånyttes. I løpet av en tre måneders periode fikk Ingunn oppleve flere sterke og overnaturlige hendelser hjemme i sin egen leilighet. Neste opplevelse skjedde ikke lenge etter den første – på samme tid klokken fire på natten.
– Jeg våknet og så en svart skikkelse som var en mann. Det kunne se ut som han hadde en bredbremmet hatt på seg. Selv om jeg kjente skrekken bre seg i kroppen, greide jeg å si noe denne gangen. Det jeg sa var: «I Jesu navn, gå bort! Jeg blir redd av deg!»

Tredje gang
– Jeg vet ikke helt hvorfor dette skjedde meg. Det jeg selv har tenkt på, er at jeg på et eller annet nivå var forberedt på at det fantes noe i leiligheten. Du kan si at jeg «stilte meg inn» på en eller annen måte. Jeg ønsket jo å få den renset ut leiligheten før jeg flyttet inn selv. Det samme bekreftet vel den kvinnelige skikkelsen, som sa at jeg ikke skulle være redd. Ikke vet jeg, smiler Ingunn og trekker på skuldrene.
Møtet som ble det mest skrekkfylte med den andre siden, hadde ennå ikke skjedd, og Ingunn følte seg ikke særlig høy i hatten. Problemer med å få sove om natten begynte å melde seg, og hun valgte derfor å sove med lyset på.
– Jeg trøstet meg med at ingen ville komme når lyset var på. Tredje gangen Ingunn fikk besøk, var det nok en gang i form av en manneskikkelse.
– Jeg opplevde det hele som i en transe. Det kom en mann som la seg over meg i sengen – tvers over bena mine. Jeg kunne faktisk kjenne tyngden av mannen over meg. Han begynte og lage bevegelse opp og ned, og det raste gjennom hodet mitt at jeg hadde med en overgriper å gjøre!

Så familien
– Siden jeg blev så paralysert av det som skjedde, rakk jeg heller ikke å bli så redd denne gangen. Det kom først etterpå, forteller Ingunn stille.
– Jeg vet ikke hvor tankene kom fra, men jeg er helt sikker på at jeg hadde med en overgriper fra den andre siden å gjøre. Jeg fikk plutselig opp bilder av familien hans. Jeg så det rett og slett for meg. Jeg kunne høre en barnestemme – ei lita jente som sang. Jeg «så» også et bilde av det jeg oppfattet måtte være hans kone, forteller Ingunn, som ble rystet inn til benmargen av opplevelsen. Det var en påkjenning som hun rett og slett ikke orket å snakke om, bortsett fra til sine aller nærmeste.
– Det var så ille at jeg virkelig fikk problemer med å sove på en lang stund, og jeg måtte ta beroligende tabletter! Jeg orket ikke å snakke om dette til noen, bortsett fra mine to venninner. Greta mente at vi kanskje kunne finne ut hvem han hadde vært, men bare tanken på å begynne å grave i denne historien, får meg til å sette meg på bakbena. Jeg orker simpelthen ikke, sukker Ingunn.

Redd for å stå fram
Det er drøyt to år siden marerittet til Ingunn skjedde. Hun er ikke redd for å stå fram med historien sin, og heller ikke redd for å innrømme at hun var skrekkslagen i lang tid etter hendelsene. Hun vet at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som kan fysisk bevises. Det har hun jo erfart til gangs.
– Jeg vet at jeg er ved mine fulle fem. Jeg har heller aldri prøvd å mane fram eller finne spøkelser for moro skyld. Jeg har nok vært åpen for at slikt finnes, men har aldri hatt noe ønske om å få oppleve eller erfare «den andre» siden. Ikke på denne måten i alle fall. Dessuten kan Greta langt på vei bekrefte min historie. Hun fikk kontakt med overgriperen, som jeg velger å kalle mannen som la seg over meg. Medium kontaktet Ingunns venninne, Greta, for å høre hennes versjon av det som skjedde i bygården i Oslo.

Inn i lyset
Vi treffer en blid kvinnestemme i andre enden av tråden når vi ringer Greta. Hun har vært med på mange utdrivelser, men husker fortsatt episoden i leiligheten til sin venninne.
– Vi kjente jo med en gang at det var noe i leiligheten til Ingunn. Da vi gikk «inn» på energien, var den uvillig til å forlate stedet. Det var nok derfor vi måtte bruke flere runder for å få leiligheten rolig.
Det første man skal passe på når man tar kontakt med andre siden, er å sørge for beskytte seg selv og andre i nærheten.
– Vi brukte sjamanistiske metoder, samt at vi påkalte engler og gode hjelpere. Så åpnet vi et hellig rom og fikk kontakt først med ei eldre dame. Hun var litt forvirret, men hun gikk lett inn i lyset og over på den andre siden, slik vi ba henne om. Deretter fikk vi kontakt med en mann. Han var ikke så hyggelig! Han skjemtes veldig over tingene han hadde gjort i sitt jordiske liv, og turte derfor ikke gå over i lyset. Han følte seg ikke verdig nok. Til slutt fikk vi også denne mannen inn i lyset, forteller Greta, og snakker om dette som om det er helt dagligdagse ting.
– Etterpå passet vi på å lukke det hellige rommet vi hadde åpnet. Etter det har det blitt rolig hos Ingunn. Men Ingunn har veldig sterke sanser, så det er ikke så rart at nettopp hun har hatt nattebesøk, avslutter Greta.

Utløste kreativitet
Etter den siste utdrivelsen, der Greta fikk den gamle damen og den lite hyggelige mannen inn i lyset, har det vært stille i leiligheten til Ingunn. Ingunn kunne puste lettet ut, men det gikk lang tid før hun slappet fullstendig av og turte å slukke lyset på natta.
– Noen uker etter at det ble stille i leiligheten fikk jeg en voldsom energi over meg. Kreativiteten blomstret og jeg malte en hel masse bilder. Jeg følte meg helt utømmelig. Bildene kom som perler på ei snor. Jeg har også hatt bildene mine på utstilling, smiler Ingunn stolt.
I dag kan hun se tilbake på episoden uten å kjenne den store skrekken.
– Jeg tror ikke det er så mange som opplever å bli tatt på eller føle fysisk berøring når de får besøk fra den «andre siden.» Nå er jeg sikker på at alt som satt igjen her av energier er borte, sukker Ingunn tilfreds.
– Kanskje denne historien kan hjelpe andre til å stå fram og fortelle om sin opplevelse. Jeg er sikker på at det er mange der ute som ikke tør å fortelle om slike ting i redsel for å bli latterliggjort eller sett på som gal. Men som sagt, jeg er ved mine fulle fem, og det skjedde meg, avslutter Ingunn!