Spøkelset på Øvre Vilberg gård: Fru Andersen er selvskreven gjest

Tekst: Merete Evertsen   Foto: Merete Evertsen og Vibeke 

Øvre Vilberg gård har en lang dokumentert historie, så er ikke vanskelig å regne ut hvem det er som ønsker å passe på det nå ubebodde hovedhuset. Husets historie startet i 1765. Fogden, Jens Johan Vangsten, kjøpte da Øvre Vilberg gård. I og med han var en kongens mann på Romerike hadde han mer penger enn de fleste, og lot derfor bygge et herskapelig hus som seg hør og bør til sin status i samfunnet.
Nåværende eier Gudbrand Askvig tar i mot Vibeke og meg en lørdag formiddag, der vi kommer kjørende inn på tunet på Øvre Vilberg gård, som ligger på Frogner i Sørum kommune.
Sola skinner og isen er speilglatt i det vi rusler ned alleen mot huset der angivelig «fru Andersen» bor. Vibeke, som er min gode venninne og medspøkelsesjeger, og jeg gleder oss stort til å få ta huset i nærmere øyesyn. Vi har nemlig hørt at huset skal være usedvanlig vakkert og spesielt. Omgivelsene på en lørdag formiddag trigger ikke akkurat nervene når det kommer til usynlige ånder – alt føles lyst, trivelig og trygt.
Gudbrand låser oss inn i det digre gamle hovedhuset. Han holder oppe døren for oss, og viser med en galant håndbevegelse at vi er velkommen inn. Førsteinntrykket er enormt og jeg må trekke pusten en ekstra gang.
Hallen i huset er stor, og med en diger trapp som deler seg i to. Trappen og karmer er malt med marmorteknikk, og det hele gir et eksklusivt preg. Inntrykkene hagler over oss. Både Vibeke og jeg fornemmer lek og latter som sitter igjen i veggene. Ikke minst er trappen blitt flittig brukt. Det strømmer på med inntrykk, og det er vanskelig å sortere, men atmosfæren i hele huset er god, god og litt sørgmodig. Før vi begir oss videre, blir vi sittende i musikkrommet for å få fortalt Øvre Vilberg gårds historie.
Rommet, som har et flygel plasser i det ene hjørnet, er mer en sal enn et rom. Det er så stort at flygelet virker som et skarve piano. Pianoet ja, det står i motsatt hjørne. Vi blir sittende en stund og lytte mens Gudbrand forteller.
Fogden Jens Johan Vangsten begynte å bygge hovedhuset i 1765, men huset sto ikke ferdig før i 1771. Fogden hadde kjøpt en storgård, men drev ingen gårdsdrift. Da Vangsten døde i 1782, satt enken igjen uten inntekt og med digert hus.

Kondisjonerte Piger
Hun startet da skole for «Unge Kondisjonerte Piger» fra Christiania. En av de pikene som gikk på skolen het Emerentze Munch. Hun skrev dagbok fra sitt liv og har beskrevet oppholdet på Øvre Vilberg gård. Dagboken ble utgitt 1907. Hun kunne fortelle at det var et halvt snes med unge pikebarn som skulle lære seg håndarbeid, flittighet og orden. Hun skrev også at deres lærdom ikke kom fra bøker, men at de leste en «skokk med romaner». Danselærer og portrettmaler Munch ble hyret inn til de unge jentene, og som Emerentze beskrev det, «landet han som en høg blant duene». Emerentze selv giftet seg senere med den samme «høgen».
Gården ble videre solgt til familien Andersen i ca 1860. Da kaptein Andersen ønsket å selge gården cirka 1922, ville ikke hans mor «fru Andersen» flytte ut, det kom rett og slett ikke på tale. Hun var da 93 år, og ga klar beskjed om at hun nektet å forlate gården, noensinne! Den nye kjøperen av gården gikk med på at kapteinens aldrende mor blir på kår, mot at han får avslag i prisen.
Det ble regnet ut og forhandlet fram en pris i forhold til forventet gjenværende levetid til fru Andersen. Kjøperen fikk tilbud om avslag i pris for å ha fru Andersen på kår i fire år, med en klausul som ga henne retten til å bli værende hele hennes levetid. Fru Andersen ble 105 år gammel!
Mange kan fortelle om hendelser på gården, spesielt lever dørene sitt eget liv. Huset er jo gammelt og det må derfor passes ekstra godt på at vannrør ikke fryser til i løpet av vinteren. Derfor blir det jevnlig sjekket at oljefyren i kjelleren er på. I tillegg er det bestemte dører som skal holdes lukket for å holde på varmen. Det er bare å gi opp først som sist, sukker Gudbrand.
De dørene som skal være igjen er åpne neste gang vi sjekker, og omvendt, de dørene som blir holdt åpne for lufting er lukket. Vibeke og jeg kikker oss rundt.
- Huset er jo gammelt og kanskje ikke akkurat hundre prosent i vater. Kan det ikke hende at dørene sklir litt av seg selv?
Gudbrand rister på hodet.
- Det er umulig. Dørene er så gamle og tunge at når de først er lukket, må dørhåndtaket fysisk trykkes ned. Det nytter ikke dytte på dørene, slik at glir opp. Heller nytter det ikke med ungdomsmetoden; å slenge døren igjen etter seg. Du må igjen bruke dørhåndtaket, ellers vil ikke døra lukke seg skikkelig.

Håndverker ble skremt
Mens vi sitter og prater hører vi plutselig det knirker i gulvet over oss. Nakkehårene reiser seg og pulser dunker i ørene. Vibeke og jeg reiser oss samtidig, og værer mot andre etasje. Gudbrand merker forandringen hos Vibeke og meg og stopper opp i historiefortellingen. Samlet går vi forsiktig opp trappen, spente på hva som venter oss. Vil vi få møte «fru Andersen» på høylys dag?
Det er ikke fritt for at vi kjenner det grøsser nedover ryggen, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten. Forsiktig trår vi opp i hallen i midten av andre etasje. Langs hver langvegg er det dører inn til forskjellige soverom. Vi kikker oss spent rundt, men kan ikke se noen – og huset er helt stille. Har fantasien spilt oss et puss?
Denne gangen trekker vi på skuldrene, og må nok slå seg til ro at et gammelt hus har mange lyder. Likevel kan vi ikke fri oss fra følelsen av at øyne følger med hvert skritt vi tar. Ikke en ubehagelig følelse, mer avventende.
Gudbrand kommer i lys av dette på en historie om en håndverker som var leid inn for å restaurere vinduer i kjelleren for et par år tilbake. Håndverkeren gjorde jobben grundig, og en kveld ble det ekstra sent før han pakket sammen sakene og avsluttet dagens arbeid. I det han kommer opp trappen og slukker lyset ned til kjelleren, hører han skritt rett over hodet sitt.
Skrekken slår ned i stakkaren, for han vet jo at det ikke befinner seg andre folk i det bekmørke huset. Skrittene blir tydeligere, og plutselig hører han også nynning. Du kan tenke deg karen satte bena på nakken og var ute av huset i løpet av et blunk. Når han hvit i ansiktet kommer stormene til gårdsfolket og forteller om episoden, blir han trodd. De kan jo bekrefte at «fru Andersen bor der». Etter dette nektet han å arbeide i huset etter mørkets frembrudd.

Stolt av huset
Vibeke og jeg synes at denne historien ikke virker usannsynlig, for vi merker godt tilstedeværelsen av noen vi ikke ser. Det er diffust, men likevel merkbart. Vi fortsetter nedover hallen og går inn døren til et digert soverom med himmelseng, fantastiske møbler og et digert isbjørnskinn liggende ut over gulvet. Her blir påvirkningen fra en ukjent energi så stor at jeg må sette meg ned. Jo da, det er ikke tvil, «fru Andersen» er til stede.
Jeg får en følelse av at hun er veldig fornøyd med at Vibeke og jeg høylydt oier oss over hvor flott huset er. Hun er stolt av huset, og hun er stolt over at eierne prøver å bevare det meste av huset slik det opprinnelig var.
Gudbrand viser fram en kjole som henger på en dukke i hjørnet av rommet. Kjolen har vært hans farmors, og det er broderte kniplinger på en silkekjole. Livet på kjolen er meget smalt, noe som fulgte med trenden for hundre år siden. Vi bukker og nikker til fru Andersen som vi kjenner tilstedeværelsen av. Det er best å ikke rote det til for mye her inne mens hun iakttar oss, fra hvor hun enn er.

Ekstra kuvert
Vibeke og jeg har en god porsjon humor, og for å kunne arrangere et «spøkelsesbilde» for dere lesere, ble vi enige om at Vibeke skulle stille seg i vinduet i andre etasje, mens jeg skulle knipse bildet, med et «spøkelse» i vinduet. Mens Vibeke drar til side gardiner og gjør seg klar til posering, kjenner hun et kaldt gufs på sin høyre side. Hun blir litt lattermild, for det virker som om «fru Andersen» er nysgjerrig.
Vibeke føler denne nysgjerrigheten like klart som «fru Andersen» spør henne: Hva er det dere driver på med? Selv står jeg intetanende ute på gårdsplassen i fin lørdagssol og knipser i vei.
Resten av omvisningen foregår uten avbrytelser av «fru Andersen«. Vi får se en gammel storgård som fortsatt oser av storhetstid.
Familien Askvig gjør alt de kan for å bevare huset. Da de for noen år siden fikk lekkasje i taket, som ikke var byttet på 60 år, søkte de Riksantikvaren om midler, og nytt tak ble lagt. Likevel ønsker eierne at huset i høyst mulig grad bevares slik det opprinnelig ble bygget. Når huset blir brukt som selskapslokaler er det nødvendig med noen moderne hjelpemidler, men disse blir kamuflert etter beste evne.
Familien Askvig ønsker husets vokter velkommen i huset. Når familien selv arrangerer selskapeligheter i huset, dekkes det på en ekstra kuvert til fru Andersen.
- Hun er en selvskreven gjest, og det skulle bare mangle. Hun hører jo til huset på gården, og så lenge hun hjelper oss med å passe på huset, behøver hun heller ikke forlate det, noensinne!