En atmosfære av uvennskap

Tekst og foto: Merete Evertsen

Utdrag fra Medium nr 9 2008
«Det er noe mer til dette huset,» mumler Lise for seg selv. – Det har med krigen å gjøre. Denne gården er bare en del av flere gårder i nærheten. Det har vært gjemt unna noe her i huset her under krigen. Folk kanskje,» spør Lise Linda.
– Det stemmer, smiler Linda og peker ut av vinduet for å vise hvor de andre gårdene ligger. – Huset har vært en del av totalt fire gårder, der denne gården ble brukt av motstandsbevegelsen. Jeg vet at det ble gjemt unna våpen i kjelleren her. Luken til kjelleren befinner seg på kjøkkengulvet.
– Jeg skulle så gjerne vært på de andre gårdene som jeg mener tilhører en del av historien til dette huset. Det hadde vært moro, sier Lise
Linda smiler.
– Men det kan vi vel ordne. Jeg kjenner folkene som bor på to av de tre andre gårdene, og jeg vet at det ikke er helt rolig i de husene heller. De vil sikkert ta hjertelig i mot deg på befaring, svarer Linda med et bredt smil. Trilogien fra Enebakk fortsetter her med del 2.

Merete Jacobsen kontaktet Medium for å høre om bladet kunne komme til gården hennes sammen med Lise Lyseggen. Det var naboen Linda som hadde anbefalt henne å ta kontakt. Merete forteller på telefonen litt om opplevelsene som hun synes er merkelige i huset, og som hun helst vil bli kvitt – om det er mulig.
– Jeg har ei venninne som bor hos meg, og vi hører begge skritt som vi ikke skjønner hvem som kan lage. Vi er jo helt alene i huset. Min venninne tror egentlig ikke på «sånt,» men selv hun måtte innrømmet at det er mer mellom himmel og jord da hun hørte noen som sang en søndag morgen.
Merete ler litt før hun fortsetter. – Vi har hørt skritt i trappa opp til 2. etasjen, og vi kan høre noen gå over gulvet i etasje over når vi er i 1. etasje. Det verste er at dyra mine på gården krangler hele tiden. Det ender alltid med at de går til angrep på hverandre, som igjen gjør at de ikke kan være i samme inngjerding, men må stå hver for seg. Dette synes jeg er veldig trist. Jeg vil at dyra mine skal ha det best mulig. En kveld merket jeg også at noen la seg bak meg i sengen. Selv om opplevelsen var surrealistisk, ble jeg ikke redd. Jeg fikk følelsen av at det var noen som ville trøste meg i en tung periode som jeg gikk gjennom akkurat da.
– Er det flere enn dere som bor på gården som har merket uforklarlig aktivitet i huset ditt?
– Jeg holder en del kurs i dyrekommunikasjon, så det er stadig nye folk i huset. Flere har sagt at de kan merke en mann som henger igjen i huset, svarer Merete.
Mens jeg snakker med henne, får jeg plutselig opp et bilde av en mann for mitt «indre øye».
– Jeg ser han, sier jeg. Han er lang, slank og mørk og har et jaktgevær over skulderen. Det ser også ut som han har et eller annet bånd over brystet. Men han deg vil ikke noe vondt – han bare passer på, sier jeg plutselig, uten helt å vite hvor det kom fra. Jeg tror han tilhørere gården og vil passe på at alt er i orden, legger jeg tankefullt til. Det blir stille i andre enden av røret.
– Det er nok en av mine forfedre, sier Merete. Det henger et bilde av ham i stua som du kan få se når dere kommer hit.

Lise kommer på besøk
Lise Lyseggen, som allerede har invitert seg selv på husbesøk til Merete gjennom hennes besøk hos Linda på nabogården, ankommer en varm sommerdag. Lise visste på forhånd hvor vi skulle, men hun har ingen opplysninger om hva som foregår i huset av åndelig karakter.
Meretes gård ligger idyllisk til med utsikt over innsjøen Lyseren, akkurat som hos Linda, men bare fra en litt annen kant. Dyra står ute i inngjerdingen, hester, geiter og griser, mens hønene tripper på tunet. Alt virker fredelig og idyllisk – i alle fall på en så solskinnsdag som denne.
– Her er det fint, roser Lise gården til Merete. Men det er mye uvennskap i luften her!
Merete kikker på Lise. 
– Mener du tidligere eller nå?
– Begge deler, svarer Lise. – Men la oss sette oss ned og prate litt og se hva jeg får opp om stedet.
Merete er veldig spent på hva Lise kan fornemme av hva som skjer på gården. Hun har mange opplevelser som gjør at hun mener at huset har besøk av usynlige gjester.
– Jeg skvatt litt da Lise sier det er uvennskap i luften her, for det stemmer hundre prosent. Dyrene mine går ikke sammen, de krangler og skader hverandre hele tiden. De to hestene jeg har må gå hver for seg, det samme gjelder grisene. Det er noe jeg konstant jobber for at skal bedre seg, men hver gang jeg tror det er blitt rolig, begynner dyrene å sloss igjen, sier Merete som gjør alt arbeidet og driver gården selv – inkludert å kjøre traktor.
– Gårdslivet, eller rettere sagt denne gården, er livet for meg. Jeg elsker plassen og det er her jeg aller helst vil være. Samtidig har jeg plass nok til å drive kursvirksomhet. Jeg har hatt en del alternative kurs her, mest innenfor dyrekommunikasjon. Men jeg føler at «alt» er så tung. Jeg føler at jeg er på stedet hvil i livet, og hver gang et eller annet ser ut for å ordne seg, er jeg raskt tilbake til utgangspunktet. Det er så slitsomt, sukker Merete.
Lise nikker, smiler og går rett på sak.
– Du har en bestemor med deg. Hun har bodd her på gården, forteller hun meg. Hun er ivrig etter å få sagt noen ord til deg. Det første hun forteller er at du må stole mer på deg selv, sier Lise og værer litt før hun fortsetter.
– Har du våknet av at du ikke er alene, spør Lise. Merete smiler.
– Ja, jeg kan vel si det sånn. Jeg var ikke alene, men jeg lå i sengen sammen med en tidligere kjæreste. Jeg kjente en kropp som la seg inntil meg som ikke var kjæresten.
– Det var din bestemor. Hun vil beskytte deg, smiler Lise.

Beholder bestemor
– Det vil lønne seg for deg ikke å fjerne henne. Hun passer på deg, forklarer Lise.
Merete svarer kontant.
– Det føler jeg er helt riktig. Hun er liksom en del av meg.
Lise ønsker å komme raskt i gang med å undersøke huset, men først vil hun «lade batteriene» til Merete.
– Det er ikke mye energi i kroppen din, men det skal vi endre litt på, sier Lise og bruker sine healende hender på Merete som blir stående og svaie litt.
– Jeg kjenner at jeg blir litt susete, sier Merete.
– Du kommer snart til å kjenne at du puster lettere, og etter hvert vil du føle at tingene i hverdagen også flyter lettere. Nå setter jeg i gang energien din, og da er det bare å begynne med det du vil gjøre med livet ditt.
Rundturen i huset begynner i 2. etasje. Lise blir stående i det ene soverommet. Hun får øye på et sverd som henger på veggen. Hun går bort og kikker nærmere på det.
– Dette sverdet er ondt! Hvor har du dette fra, spør Lise.
Merete sperrer opp øynene. Ondt?
– Jeg fant det i en kjeller sammen med masse annet som skulle kastes, svarer Merete. Jeg tok det med meg…
– Dette er faktisk hovedårsaken til at det skjer så mye på gården din. Det er en mann som følger sverdet som går igjen her. Og dette sverdet har blitt brukt! Lise holder hånden sin på sverdet mens hun snakker.
– Jeg tror deg så gjerne, svarer Merete. Dette er det verste rommet i huset. Det er ingen som får god nattesøvn her. Egentlig hadde jeg tenkt å bruke rommet som mitt eget soverom, men jeg har ikke greid å være meg her inne, så jeg byttet.
– Han som følger dette sverdet må vi bli kvitt, og det skal jeg ordne, sier Lise.
Merete står og følger med.
– Jeg kjenner det i min venstre side. Hele venstre siden svir... Nå løsner det. Nå ble jeg bedre. Er han borte nå, undrer Merete?
Lise nikker.
– Har det vært brann her?
Merete blunker noen ganger før hun svarer.
– Ja, det har brent her.
– Var det noen som døde, spør Lise igjen.
– Det vet jeg ikke, svarer Merete. Lise blir stående noen sekunder og tenke før hun lar saken ligge og fortsetter runden i huset.

Bestemor forteller
Vi er tilbake på kjøkkenet igjen. Lise mener nå at ondskapen på gården er fjernet, og nå er det bare resten igjen, som hun sier og smiler.
– Bestemoren din har mye å fortelle, men hun vil helst ikke rippe opp i tingene. Det jeg får opp, er at det henger igjen mye fra krigens dager. Mye av striden som henger igjen i veggene handler om nazister og landsforræderi – og bitterhet i familien, forteller Lise. – Det har vært mye trafikk her på gården og i området rundt. Bitterheten i familien var sterk. Det var totalforbud om å snakke om enkelte familiemedlemmer – de skulle for enhver pris ikke snakkes om. Det er derfor energiene her er tunge og skjulte. Samtidig skal bestemor passe på og beskytte. Det er ikke rart det blir uballanse i energiflyten her på gården, forklarer Lise.
– Det stemmer godt med det som jeg vet om, nikker Merete. – Du har svart på mange spørsmål jeg har om hva som skjedde her under krigen. Det føles godt å vite, svarer Merete på Lises kommunikasjon med bestemor.
– Striden som henger igjen her handler om at de som bodde på nabogårdene var med i motstandsbevegelsen, mens det bodde en nazist her. Det var en skam for din bestemor å bære. Hun hadde det ikke alltid like lett, fortsetter Lise. 
– Apropos forfedre. Vil du se bildet av han du fikk opp da vi snakket sammen på telefonen, spør Merete meg. Det er klart jeg vil det. På veggen i den ene stuen henger det et bilde av mannen jeg så. Jeg kjenner ham igjen, bortsett fra at jeg så at han var utstyrt med jaktklær.
– Det er min tippoldefar Knut, forklarer Merete.
Lise kikker nærmere på bildet.
– Det stemmer nok at han er innom fra tid til annen for å sjekke hvordan det går med gården «hans». Men han er heller ikke noe å fjerne, konkluderer Lise.

Mer energi
Før jeg og Lise avslutter besøket hos Merete, tar vi en runde på gården. Lise går fra dyr til dyr og hilser og klapper. Merete går etter og peker og forklarer.  Når Lise kommer til hestene, legger hun hodet på skrå.
– Denne hesten forteller meg at han har vondt i det ene benet. Stemmer det, spør Lise.
– Ja, det stemmer, bekrefter Merete. Det er et resultat av en slåsskamp, men det blir bedre for hver dag.
– Hvordan kan jeg forvente at det skal bli framover på gården? Vil jeg merke noen endringer etter at dere har dratt? spør Merete spent.
– Du vil merke en klar forskjell. Den usynlige aktiviteten i huset vil bli merkbart mindre. Skritt blir borte, og dyra vil bli roligere, svarer Lise. Om du skulle høre skritt eller at det går i dører, så vet du at det bare er din bestemor. Men den største forandringen kommer du selv til å merke. Du vil merke at energinivået ditt blir høyere, og du kommer til å få gjort de tingene du skal. I tillegg vil du bli flinkere til å sortere tingene i livet – hva som er bra for deg og hva som ikke er bra for deg. Et stort smil bryter fram i fjeset til Merete.
– Herlig! Det er jammen på tide. Jeg har øvd meg i det siste med å si i fra om ting. Kanskje jeg blir mye bedre på det fra nå? Jeg gleder meg allerede, sukker Merete lettet.

Epilog
Fantastisk positive endringer
Merete jubler på telefonen når vi kontakter henne for å høre om hun har merket noen endringer på gården etter Lises besøk.
– Endringer? Jo det kan jeg fortelle om! Jeg har fått et helt nytt liv! Det har skjedd så mye at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Min personlige utvikling akselererte veldig fort etter dere var hjemme hos meg. Hodet mitt er «stille og rolig» i forhold til før. Det virker som det er en masse blokkeringer i hodet mitt som er blitt fjernet. Jeg har gjort noe drastisk også. Jeg har sagt opp jobben min!
Merete ler når hun fortsetter å fortelle.
– Endelig, for å si det sånn. Jeg har lenge øvd meg på å sette grenser, og da det kom endringer på arbeidsplassen min som jeg følte at jeg ikke kunne akseptere, sa jeg opp. Det er noe «den gamle» Merete aldri ville gjort. Hun hadde bare bitt tenna sammen og fortsatt. Jeg er ganske nervøs for det jeg har gjort, men jeg angrer ikke. Jeg tok hintet da ting gikk imot meg.
– Hvordan er blitt det på gården da? Er det blitt roligere der også?
– Det er blitt en helt annen atmosfære både i huset og på gården. Nå er det bare deilig å være her. Dyra krangler mye mindre. Faktisk har hestene gått sammen hele sommeren. Så lenge har de ikke kunne oppholde seg sammen tidligere. Jeg må bare takke Lise Lyseggen og Medium. Det begynte med dere, siden har det bare ballet på seg i positiv retning for meg. Jeg har fått løst dype gåter som har hatt en lang historie bak seg, og jeg har greid å sette sammen årsak og virkning. Det er nytt for meg, ler Merete.