Krigen henger igjen på gården: Fant umerket grav

Tekst og foto: Merete Evertsen

Siste del i trilogien fra Enebakk
Det er liksom noe mer til dette huset, mumler Lise nesten til seg selv. Det har med krigen å gjøre. Denne gården er bare en del av flere gårder i nærheten. Det har vært gjemt unna noe i huset her under krigen. Folk kanskje, spør Lise. Det stemmer, smiler Linda og peker ut av vinduet for å vise hvor de andre gårdene ligger. Huset har vært en av fire gårder. Denne ble brukt av motstandsbevegelsen under krigen. Jeg vet at det ble gjemt unna våpen i kjelleren her. Luken til kjelleren befinner seg på kjøkkengulvet…
Historien fra Enebakk fortsatte hos Merete Jacobsen i forrige utgave av Medium. Merete mener det er usynlige krefter på gården hennes, akkurat som hos Linda. Hun hører det går i trapper og gulv, livet er «tungt» på gården og hun er alltid sliten. Dyrene krangler og sloss – det er ikke fred å få. Etter Lises besøk har Merete opplevd at livet har tatt en ny og positiv retning. Atmosfæren har snudd til å bli et rolig sted der dyrene også er blitt mer harmoniske og vennlig. Siste gården i rekken er gården til Jon Hamre og hans familie.

Når klarsynte Lise Lyseggen kommer på besøk på gården til Jon og Laila Hamre, er det mange som venter spent. De vet at Lise har vært på de to nabogårdene (se Medium nr 10 og 11 2008) og at endringen har vært total etterpå. Linda, som du kunne lese om i nummer 9, er datter av Jon og Laila. Hun er på plass hos foreldrene denne dagen for å overvære Lise når hun arbeider nok en gang.
– Det er blitt helt annerledes i huset til Linda. Det kan jeg skrive under på, smiler Jon. Jeg har selv hilst på sorgen til damen som Lise fant der. Jeg har hjulpet Linda med vedlikeholdsarbeid på gården, og det har blitt mange lange kvelder i huset hennes. Det smalt ganske godt i dørene der, og damen var fryktelig lei seg. Jeg følte nesten at jeg ble sorgfull selv. Men nå er det en helt annen atmosfære der. Damen er der ennå, men hun skal være der. Sorgen ligger ikke i veggene lenger og alt har blitt roligere.
Jon smiler før han fortsetter.
– Boren min som druknet fikk hun jo også «inn,» så alt Lise sa, stemte.
– Men hva skjer her på gården hos deg?
– Her er det veldig tungt å være. I stua er det så tunge energier at vi sovner på sofaen om kvelden – selv om vi har gjester. Kan du tenke deg noe så pinlig, ler Jon. – Men det har heldigvis bare skjedd en gang. Vi hører skritt, det smeller i dører, og i det ene soverommet i 2. etasje er det helt umulig å oppholde seg. Det er ingen som får ro til å sove der, og man får pusteproblemer med en gang man går inn i rommet. Det er som noe tungt som legger seg over brystet og hindrer meg i å puste skikkelig. Den samme følelsen får jeg i stabburet som vi har satt opp der det tidligere hovedhuset stod.
Lise kikker seg rundt.
– Her er det mye som henger igjen fra krigens dager. Det skjedde mye den gangen som ikke var bra, begynner Lise.

Krig og beinrester
Jon nikker. Han vet litt om hva som hendte her i løpet av krigsårene.
– Det var veldig vanskelig her under krigen. Jeg vet at engelskmennene droppet våpen på isen på vannet her om vinteren. Motstandsbevegelsen gjemte våpnene i kjellerluken i huset til Linda. Da jeg flyttet hit i 1995 fikk jeg en følelse av at det er en veldig dårlig «sak» som henger igjen fra krigens dager, og den energien jeg kjente kom fra Meretes gård. Jeg sa det til min kone Laila, men jeg kunne ikke helt sette ord på hva det var.
Lise nikker.
– Jeg har kontakt med en ung mann som sier han heter Johan. Han forteller at han ble forhørt, torturert og drept her i nærheten. Han ble angitt av norske nazister i bygda. Og han var ikke den eneste! Nå vet vi jo at det var nazister som bodde på gården til Merete, så den følelsen du fikk den gangen stemmer nok helt sikkert. Men vi skal være klar over at det var mange som støttet nazistene under krigen for å redde gård og grunn – og kun derfor.
Lise værer litt til og kikker seg rundt.
– Det skal være en umerket grav et sted her i nærheten, og der ligger blant annet Johan. Han sier at det er flere som ligger i samme graven som ham. Jeg tror det ligger den veien, sier Lise og peker på jordet der Jons og Lailas kyr beiter. Og ikke så veldig langt unna heller.
Jon står med hendene i lommen og kikker på Lise. Blikket hans er litt fjernt – det ser ut som han tenker.
– Jeg fant beinrester der oppe en gang. Jeg drev og gravde for å jevne ut jorda, men støtte på en gammel grunnmur og en haug med jernskrap og søppel. Mellom all søpla var det også masse beinrester. Jeg tenkte at noen hadde slengt fra seg dyrekadaver her. Jeg gravde bare over og klappet pent igjen, forteller Jon. Jeg kan godt vise deg hvor dette er etterpå.
Lise sier hun ønsker å se dette stedet etterpå. Men hun vil gjerne ta en runde på gården først.
– Jeg tar med stabburet også, for der merker jeg at det er mye bråk.

Slitsomt stabbur
Lise og Jon tar en gjennomgang av gården. De begynner med stabburet som står på tunet.
– Her inne er det helt håpløst å oppholde seg, forklarer Jon. Det er ikke så mange dører å slamre i, men jeg må ut for å få puste. Jeg blir dårlig om jeg oppholder meg her for lenge. Vi har jo innredet stabburet for å kunne bruke det til overnatting for gjester. De som overnatter her klager på at det er tungt her inne, selv om vinduet står åpent og slipper inn frisk luft hele natten.
Lise kikker seg rundt.
– Hvor har du hentet stabburet ditt da? Jeg merker at det ikke er herfra.
Jon svarer med et smil. Lise har oppfattet riktig.
– Lafteverket er hentet fra Brandbu, men jeg vet at det er plassert på det stedet hvor det gamle hovedhuset stod.
Lise nikker.
– Her er det ikke noen som går igjen eller noe sånt. Her er det bare dårlige energier. Det er slik at dårlige energier stjeler energi, og det er det de som oppholder seg her merker. Hadde det vært gode energier her, ville det vært omvendt. Da hadde de fått positivt energipåfyll.
– Finnes det ikke noe vi kan gjøre for å endre på energiene som er her, Spør Jon litt flatt.
– Jo da, jeg driver og jobber med dette mens vi står her, smiler Lise. – Du kommer til å merke stor forskjell etterpå. Prøv å gå helt ut av stabburet før du kommer du inn igjen. Se om kan merke forskjell allerede nå.
Jon går ut og kikker håpefullt opp på stabburet før han går inn igjen. Inne i stabburet værer han lenge.
– Det er da en forskjell, utbryter han. Det er mye bedre her nå. Jeg venter på presset som pleier å komme i hodet når jeg kommer inn her, men det kommer ikke.
Jon går noen runder, går ut og kommer inn igjen. Presset kommer ikke. Han rister litt på hodet, men er veldig fornøyd.
– Det er akkurat som om noe som har sluppet taket her. Det er helt annerledes nå.
– Det vil gå noen dager før det er helt bra her inne, smiler Lise. – Men det er i alle fall et godt tegn når du kan merke forskjellen allerede nå.

Bruker Jon som kanal
Runden fortsetter til hovedhuset. Det første rommet Lise stanser i, er stuen.
– Her er det også tunge energier, men jeg tror ikke det er i dette rommet at årsaken til urolighetene ligger. Det kommer fra et annet sted her i huset. Men vi retter opp i energiene her også, sier Lise, som ber Jon stille seg opp midt på gulvet slik at hun kan bruke ham som en kanal for å rette opp energiene i rommet.
– Jeg pleier å gjøre det på denne måten, for da kan du selv kjenne på kroppen hva som foregår, forklarer Lise. – Uten å si noe galt om noen, så er det synd å si at det finnes en del bløffmakere der ute. Nå får du på en måte oppleve hva jeg gjør når jeg renser.
Jon blir stående å svaie. Balansen er plutselig helt på bærtur. Det kjennes ut som han fysisk blir dyttet og må småtrippe for å holde ballansen
– Nå løfter du meg opp, blunker Jon forundret. – Jeg blir helt svimmel. Det kjennes som jeg skal begynne å koke.
Lise smiler.
– Jeg løfter deg ikke. Jeg er faktisk ikke borti deg en gang.
Jon har virkelig problemer med å puste. Han må faktisk sette seg ned på huk for det er så «trangt »i brystet. Han er ikke redd, bare forundret over hva som skjer. Plutselig får han trekke pusten normalt igjen, og han gjenvinner balansen. Han sier ikke et ord – bare kjenner etter hva som skjer.
– Det der var en merkelig opplevelse, sier Jon etterpå. – Det kjentes ikke farlig ut, men at det var en form for energi som slapp taket på meg, det er jeg helt sikker på!
Datteren Linda har sett på hele opptrinnet.
– Du sa at kilden til energiene ikke ligger i dette rommet. Det kan nok stemme. Det er et soverom i 2. etasje som jeg ikke vil inn i. Det er rett og slett helt forferdelig der, sier Linda og viser vei til rommet. Selv blir hun stående i døråpningen mens Jon og Lise går inn.

Vil sørge for gården
Lise setter seg på sengen i rommet og blir sittende og lytte.
– Her er nok kilden til energien vi kjente i stua, ja. Jeg får inn en mann som har eid gården tidligere. Han vil være her og holde et øye med tingenes tilstand. Han var en velstående bonde som virkelig hadde orden på alt. Han sier til meg at han ikke vil gi slipp på gården. Han vil passe på at alt er i orden på gården og at den drives riktig og blir tatt godt vare på. Han sier at dette er hans sted og ingen annens. Han fremstår for meg som en gammel mann.
Jon nikker. Det stemmer at det har vært en eier som har drevet gården veldig bra tilbake i gårdens historie.
– Min kone Laila hadde vært på reise noen dager, og da hun kom hjem påstod hun at hele huset luktet gammelt – som av en gammel mann. Det stemmer jo veldig godt med det du sier nå. Men jeg må si at jeg synes rommet er annerledes nå enn det pleier å være. Han kikker seg rundt, gjør som på stabburet, går ut av rommet og kommer inn igjen.
– Det er fordi vi fjernet det som var i stuen, smiler Lise. Men akkurat som i stabburet vil det ta noen dager før alt roer seg i huset, så det kan hende at dere hører smell i dører eller vegger også de nærmeste dagene. Det tar litt tid før energiene har stabilisert seg.
Jon nikker bekreftende.
– Jeg vil jo påstå at rommet her faktisk er levelig nå.
– Du skal se at det bli ganske så levelig i hele huset nå, smiler Lise.

Dyra på gården
Etter runden i huset samles alle til en kopp kaffe i hagen. Rundt oss tasser en langhåret dvergdachs. Lise studerer hunden med hodet på skakke fra avstand.
– Har hunden problemer med ryggen, spør hun.
Laila nikker bekreftende.
– Nelly, som hun heter, har prolaps i ryggen, noe som er vanlig for denne hunderasen. Hun har litt problemer med å bruke bakbena.
Lise går bort til hunden og legger hendene sine på ryggen. Hunden reagerer med å bli helt rolig, og virker faktisk litt forundret. Etter en liten stund spaserer hunden ut på oppdagelsesferd i hagen.
– Neimen se, Nelly bruker bakbeina, smiler Laila. Det må være godt for henne. Takk Lise. Tusen takk for alt sammen. Laila stråler over etter den gode behandlingen alle på gården har fått.
Jon står og sparker litt i gresset før han spør.
– Vi har ei ku her som ikke er helt i form. Hun kalvet i høst, og formen er veldig varierende. Av og til orker hun ingenting, mens andre dager er hun helt fin. Vi er litt bekymret for henne. Vi tenker at hun kanskje begynner å bli gammel. Om du vil kan vi gå og se til henne, og så kan jeg vise deg stedet jeg fant beinrestene også.
Lise og Jon går opp på beitet til kyrne.
– Kua er mett av dage, konstaterer Lise. Du må nok avlive den.
Jon nikker.
– Det var det jeg var redd for.
På vei tilbake peker Jon ut plassen hvor han fant beinrestene.
– Du kan bare la graven ligge i fred. Johan har fått fred nå. Han har fått fortalt sin historie, avslutter Lise.

Epilog
Medium snakket med Laila etter Lises besøk på gården
– Alt her er helt fint nå. Vi får puste i huset igjen, og stabburet er helt fint. Det er en helt annen atmosfære her. Vi føler også at det går bedre med oss personlig etter at Lise var på besøk hos oss. Vi vil gjerne takke Lise og Medium tusen ganger for at vi endelig har fått fred i vårt eget hus!