Mona ble terrorisert i sitt eget hjem: Jeg er livredd!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Vi møtes hjemme hos Mona en kald vinter ettermiddag. Det er mørkt ute, men inne i leiligheten virker det koselig nok. Men det skal vise seg kun å være førsteinntrykket. Mona unnskylder seg fordi det er så kaldt i stua.
– Jeg beklager at det er så kaldt her, men jeg må alltid lufte her. Hvis ikke får jeg ikke nok oksygen, jeg får rett og slett kvelningsfornemmelser. Hun iler til for å lukke vinduet. Mona er en liten og spe kvinne. Hun har ikke et gram med ekstra lagret fett på kroppen. Hun drar de lange armene på genseren over hendene for å holde på varmen bedre. Nesa er rød av kulde, og øynene er store og skremte. Hun virker i aller høyeste grad engstelig. Men for hva?
Før hun får begynt å fortelle om hva som skjer i hjemmet hennes av uforklarlige karakter, reagerer Sissel. Hun bråstopper midt i stuen og kikker mot hjørnet der Mona pent har plassert salongen.
– Men i all verden. Her er det da ikke hyggelig. Hva er det vi har her da?
Mona stivner i bevegelsen mens hun lukker vinduet og snur seg skremt rundt.
– Ja, det er noe der, ikke sant? Det er akkurat der det er verst. Jeg kan ikke sitte i salongen fordi jeg hele tiden blir dyttet bort.
Lettelsen står å lese i ansiktet til Mona. Da er det kanskje ikke noe som er galt med hodet hennes likevel, men faktisk noe usynlig som steller til trøbbel for henne. Sissel strekker ut hånden og ber med en håndbevegelse Mona om sette seg nettopp der hvor hun føler det negative er verst. Mona på sin side rygger to skritt. Så tar hun seg sammen og nærmer seg nølende sofaen. Sissel tar henne i hånden og er med hele veien.
– Ikke vær redd, det som er her får ikke gjort deg noe. Nå skal vi provosere det fram for så å få det fjernet for godt.

Får ikke fred
Mona forteller litt om hva hun opplever i leiligheten og hvorfor hun er så urolig.
– Sissel oppdaget med en gang hun kom inn i stuen hvor jeg opplever at hovedproblemet i leiligheten er – og det er borte i hjørnet der hvor sofaen står. Jeg tør nesten ikke å slukke lysene i stuen når jeg skal legge meg om kvelden. Jeg er rett og slett livredd. Jeg slukker lysene slik at det siste lyset blir slukt idet jeg går ut av stuen. Men det verste er at det er slik hele tiden her hjemme, nesten uavhengig av hvilket rom jeg er i. Jeg tør ikke åpne døren og gå inn i et rom for å slå på lyset. Jeg åpner døren på gløtt og stikker hånden inn og skrur på bryteren før jeg tør å gå inn. Når det er på sitt verste må jeg gå ut av rommet igjen. God nattesøvn vet jeg nesten ikke hva er lenger. Jeg våkner omtrent hver natt av mareritt og må gå og legge meg i et annet rom. Jeg våkner mange netter av at jeg ligger forknytt i fosterstilling, fullstendig stiv av redsel. Mona tar en liten pause i ordstrømmen. Det virker som om hun leter etter vantro i ansiktene hos dem hun forteller dette til, men det finner hun ikke. Vi har hørt og opplevd slikt før. Litt roligere forteller hun videre.
– Det føles som om jeg skal kveles her inne, og som jeg sa – jeg lufter hele tiden for å kunne puste lettere. Noen ganger er atmosfæren så trang her inne at det kjennes som om taket er på vei ned i hodet mitt. Jeg har sjekket hos legen om jeg kan lide av astma, men det gjør jeg ikke! Det er også ille med alle de grusomme marerittene jeg har. En gang drømte jeg at det var en tykk stripe med maur som gikk langs taket inne på rommet til datteren min. Da jeg våknet var jeg urolig og ville undersøke hvordan det stod til inne på rommet hennes. Midt på natten opplevde jeg å bli hindret i å komme inn på rommet til min datter. Det gjør jo ikke at jeg føler meg særlig trygg, nei.
Mona sukker og trekker på skuldrene. Det er så vidt at den lille bevegelsen synes, for skuldrene er nærmest frosset fast av frykt så langt opp mot ørene som det lar seg gjøre.

En mannlig energi
Mona prøver å sitte i sofaen som Sissel ber henne om. Forskremt begynner hun å skjelve og piper med liten stemme at hun er redd. Hun tør å sitte i sofaen i nøyaktig sju sekunder før hun spretter opp igjen. Hun klarer ikke å sitte der. Sissel overtar setet til Mona. Hun ønsker å få inn mest mulig for å se hvilken energi hun har og hanskes med i leiligheten.
– Vi har hundre prosent sikkert med mannlig energi å gjøre. Uff, dette er langt fra behagelig, utbryter Sissel. Jeg blir faktisk fysisk kvalm! Jeg begynner også å skjelve og føler meg veldig utilpass. Dette er ingen god energi. Stakkars Mona som har måtte bo her sammen med dette! Hun bare blinker håpefullt med to store øyne til svar. Hun tør nesten ikke håpe på at det hun har slitt med kanskje er i ferd med å finne en løsning. Sissel forteller mer om det hun greier å få inn av den ubehagelige energien.
– Jeg kan med sikkerhet si at det er en mann som går igjen her, og han er eiesyk og aggressiv! Jeg får umiddelbart beskjed om at vi ikke får lov til å være her. Men det skal han bli blå for, ler Sissel. Vi skal ingen steder før det er rolig her!
Mona kan fortelle at det er hennes bestefar som bygde huset på 1950-tallet, og det er kun stuen i den delen hun bor i som er en del av det opprinnelige huset. Resten av leiligheten ble bygget på midten av 1980-tallet.
– Den mannen jeg ser her inne er fysisk stor med store hender og markante trekk. Han er høy og kraftig. Han liker ikke kvinner! Han har kort nakke og har kraftige proporsjoner. Han har svullent, stort fjes og er grå i håret. Han drakk mye da han levde, og helst i smug med sitt eget brenneri her i kjelleren. På slutten tror jeg denne mannen var veldig mye dårlig og hadde vondt i bena. Ikke minst hadde han problemer med lever og nyrer som skyldes alkoholinntaket. Er det noe av dette som jeg får inn som virker kjent for deg, spør Sissel.

Bestefar
Mona står rolig og grunner litt over det Sissel forteller. Litt nølende spør hun nesten seg selv om det kan være bestefaren som ikke vil forlate huset som betydde så mye for ham.
– Når du beskriver denne personen høres det ut som det er min bestefar. Han eide også området rundt og var en stor og røslig kar. Han likte å jakte mye. Jeg har alltid opplevd bestefar som snill, men jeg har vel hørt et og annet som tyder på at han kanskje ikke var det likevel.
Mona tenker seg litt om. Hvor mye skal hun si og ikke si? Hun har ikke noe ønske om å utlevere familien, men når hun langt på vei kan bekrefte det Sissel fornemmer, tar Mona sats og forteller videre.
– Bestefar levde til han var 72 år. Jeg har aldri sett at han drakk alkohol, men jeg er blitt fortalt at han drakk i smug. Det stemmer jo veldig godt med det du får inn, Sissel. Han gikk også under kallenavner Cæsar, og det er vel kanskje ikke bare en kompliment. Da han ble eldre, ble han sendt til et pleiehjem ikke så langt unna her. Han var mildt sagt rasende over at han ikke fikk være hjemme i huset sitt. Det siste bestefar sa før han døde, var faktisk: ikke svarte faen om jeg skal dø her!  Han døde av en blodpropp. Sissel nikker. Beskrivelsen stemmer godt.
– Bestefar var mye dårlig og hadde problemer med beina. I tillegg tror jeg det stemmer at han ikke var så snill med kvinner. Min bestemor hater alkohol fram til den dag i dag, og jeg har også hørt nyss om at han var aggressiv i fylla. Hun var livredd når han holdt på som verst.

Bestefar har vist seg
Mona kommer med ett på noe.
– Min bestemor har ved to anledninger sett bestefar. Den ene gangen hjalp han henne faktisk med å ta på et sjal da hun ikke rakk den ene enden. Sannsynligheten for at det er bestefaren som tok seg «faen på» at han ikke ville forlate huset, er stor. Historiene til Sissel og Mona fletter seg i alle høyeste grad inn i hverandre. Sissel mener det er på tide å prøve å rense huset og la bestefaren gå over på den andre siden. Hun går fra rom til rom for å finne ut hvor hun best kan ta fatt på oppgaven. Inne på barnerommet stopper hun opp og snur seg mot Mona.
– Du trenger litt energi, jente! Kom hit så skal jeg hjelpe deg litt.
Mona stiller seg opp og Sissel begynner å arbeide med hendene rundt henne. Etter et par minutter slapper Mona merkbart bedre av. Skuldrene senkes en anelse og ansiktstrekkene slapper mer av.
– Åh så deilig, smiler Mona. Jeg kjenner faktisk at jeg puster bedre! Sissel gir seg ikke der. Når hun er ferdig med Mona, fortsetter hun runden i leiligheten.
– Tilstedeværelsen av denne mannlige og aggressive energien, er gjennomgående i hele leiligheten. Jeg merker at det er to steder jeg best kan stå for å kunne få denne gjenstridige mannen over på den andre siden.

Ikke Gudsord
Sissel konsentrerer seg inne i boden til Mona. Hun står med hendene høyt hevet og prøver å lokke bestefar Cæsar til å trå inn i lyssøylen hun har laget til ham og få han over i det velsignede lystet. Men det viser seg å være vanskeligere enn Sissel først hadde trodd.
– Jeg ville be fadervår for å få renset huset skikkelig, men her kan jeg ikke be han gå i Jesu navn – da steiler han!
Sissel gir ikke opp. Hun forsetter arbeidet mens svetten begynner å piple fram i pannen.
– Dette er den mest gjenstridige energien jeg har vært borti, utbryter Sissel, og senker hendene. Hun ser nesten vantro ut over hvor sta denne bestefaren egentlig ser ut til å være. Hun tar seg en liten pause før hun forsetter arbeidet ute i stuen på stedet der hvor Mona uten opphold har opplevd å føle seg iakttatt og jaget.
I dyp konsentrasjon jobber Sissel videre. Hun ber alle på sin måte bidra med å forsterke energien. Undertegnede og min venninne Vibeke, som er med denne dagen, trer støttende til. Vi er litt usikre på hva vi skal gjøre, men vi prøver så godt vi kan å sende støttende energi til Sissel.
– Det hjelper, utbryter Sissel med et stort smil. Nå ga han seg! Ikke stopp ennå før jeg er sikker på at han forsvinner.  Alle holder pusten for ikke å forstyrre eller avbryte konsentrasjonen.
– Der slapp han taket. Han er over på den andre siden!
Sissel setter seg rett ned, helt utmattet over hvor vanskelig det var for bestefaren å slippe taket. For at det er Monas bestefar som ikke har forlatt huset etter sin død, hersker det ingen tvil om verken hos Mona eller Sissel. Ikke for Vibeke eller meg heller som kun har vært tilskuere denne ettermiddagen.

Beskyttelse
Mona kikker seg rundt. Kan hun merke noen forskjell? Det er ikke så lett å avgjøre sånn med en gang. Det er mye som har skjedd de siste timene. For bedre å kunne kjenne om atmosfæren i leiligheten er endret etter Sissels anstrengelser for å rense stedet, velger vi å gå ut en tur for så å komme tilbake til leiligheten senere. Litt frisk luft klarner hjernen. Etter ti minutter er det fire spente fjes som returnerer til leiligheten. Mona går først og kjenner godt etter mens hun forsiktig kikker seg rundt.
– Jeg må absolutt si at det føles annerledes her nå!
Hun nærmer seg sofaen, men møter ingen motstand. Med et stort smil kan Mona bekrefte at det helt tydelig er mye bedre stilt i huset enn bare for en liten stund siden.
– For å være sikker på at det ikke kommer noen flere negative energier på besøk, skal vi beskytte leiligheten din. Jeg foreslår at jeg belegger taket ditt med fargen gull. Den stopper negative energier.
Sissel mener absolutt ikke at Mona skal male leiligheten i gull. Hun bruker en teknikk der hun forestiller seg at hun bedekker taket med rent gull. Det er en energi, og det er like sterkt som om det skulle vært gull i virkeligheten.
– Senere kan du lufte hele leiligheten og brenne litt røkelse. Den renser også. Men fra nå av tror jeg det skal være fredfylt i hjemmet ditt, smiler Sissel.
Mona ser lettet ut. Hun er blitt trodd. Hun har fått bekreftelse på at det ikke er hodet hennes det er noe galt med. For det kan ikke være tilfeldig at Sissel går rett på det stedet i leiligheten hennes som er verst, og at hun kan beskrive bestefaren ned på detaljnivå.
– Jeg føler meg allerede mye tryggere. Kanskje jeg kan få meg litt kvalitetssøvn til natten. Det hadde vært helt fantastisk, for jeg kan faktisk ikke huske sist det skjedde. Med en god klem sier to kvinner farvel, den ene for å kunne hjelpe et medmenneske, og den andre for å få hjelp fra et medmenneske.

Epilog
Flere uker at Medium var på spøklesesjakt hjemme hos Mona, tar vi kontakt for å høre hvordan hun har opplevd å bo i leiligheten i etterkant. Mona svarer telefonen med kvitrende stemme og latter.
«Hei, det er Mona.»
Det slår meg et øyeblikk at jeg må ha ringt feil. Den Mona vi var på besøk hos virket redd, tungsindig og forsiktig. Langt fra sprudlende som denne jenta som svarer på telefonen.
– Hei, er det Medium? Jo da – jeg har det faktisk helt fantastisk nå! Atmosfæren i huset er helt annerledes, den er helt fin!
– Hvordan merker du den største forskjellen?
– Jeg legger meg helt uten problemer og sover hele natten. Jeg våkner ikke lenger angstfull av mareritt i fosterstilling. Jeg er rett og slett ikke redd for å sove lenger. Det er den største forskjellen. Jeg føler meg heller ikke så tung lenger. Folk kommenterer det og sier det er mer liv i meg og at det synes best i ansiktet. Taket i leiligheten har også sluttet med å komme ned i hodet mitt, spøker Mona og ler.
Vantro over den forvandlingen som Mona har gått gjennom bare i løpet av noen få uker, klarer jeg nesten ikke å få fram et ord. Men det gjør ingenting. Mona kvitrer i vei:
– Uansett hva som befant seg i huset, bestefar eller ikke, så er det i alle fall borte i dag. Jeg har fått et nytt liv og sender min hjerteligste takk til Sissel og Medium som har gjort dette mulig for meg!