Får ikke ro i eget hjem: – Vi tror det spøker her!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Heidi Svingen og jeg har tatt turen til Kolbotn for å møte Ann-Kristin og Chris. Når det er omtrent en halv time igjen til vi er framme, begynner jeg å merke energier som kommer til meg. Jeg får bilder, kjenner jeg blir aggressiv og nervøs – uten at denne aggressiviteten og nervøsiteten tilhører meg. Jeg får også bilder for mitt indre. Av en brønn, eller kanskje en kjeller med dobbeltdør. Brønnen, som jeg velger å tro det er, kommer klart og tydelig, så jeg regner faktisk med å finne den på tomten når vi kommer fram. Det dukker også opp en fornemmelse av motstand – som om noen venter på at vi skal komme, men ikke har tenkt å gi seg med det første. Jeg forteller Heidi om mine opplevelser. Hun nikker.
– Jeg sitter akkurat og tenker det samme. I dag kommer vi til å møte noen som gir oss motstand. Men jeg har ikke følelsen av at det blir farlig.
Det er jeg helt enig i. Vi ler litt og bestemmer oss for å vise denne motstanderen hvem som er sjefen. Det slår meg med det samme at jeg overhodet ikke er i tvil om at det spøker hjemme hos Ann-Kristin og Chris. Bekreftelse har vi jo fått lenge før vi kom fram til huset.
Vel framme tar Ann-Kristin imot oss. Hun er litt usikker på hvordan vi skal gå fram og hvor mye Chris bør ta del i. Vi blir enige om at Chris selv kan fortelle hva han har opplevd i huset før han trekker seg tilbake og reiser til noen kamerater.
Før vi går inn, forteller jeg Ann-Kristin om mine opplevelser i bilen, og spør etter brønnen eller kjelleren.
– Den er der, peker Ann-Kristin. Midt i hagen er brønnen, men den har ingen dobbeltdør slik jeg så. Den er stengt med ei diger steinhelle for sikkerhetens skyld. Jeg forteller om døren, og Ann-Kristin svarer med et lett skuldertrekk.
– Det er ikke så rart at du så det. Den hadde en slik dobbeltdør som du beskriver, men vi fjernet den og la steinhellen over. Vi ville ikke at flere skulle drukne der. For det er en som har gjort det – som vi vet om i alle fall.

Chris forteller
Vi velger å gå inn for å møte Chris og ikke minst kjenne litt nærmere på energiene i huset. Vi lar brønn være brønn enn så lenge. Vi beveger oss inn, og er på vei opp trappa til andre etasje som Ann-Kristin og Chris bor i. Vi småprater litt, og akkurat idet jeg skal begynne på trappa, går jeg rett i en usynlig vegg. Jeg blir hindret i å gå videre. Det er som om jeg skulle ha gått rett på en vertikal trampoline. Jeg spretter liksom tilbake. Ganske myndig ber jeg vedkommende som hindrer meg i å gå videre, om å flytte seg. Jeg presser meg gjennom den usynlige energien, men lar det foreløpig være. Jeg vil undersøke dette senere. Først er det Chris som skal få fortelle.
Mamma Ann-Kristin hjelper ham litt med å komme i gang. Det er ikke lett for en 12-åring å innrømme at han er redd for noe han ikke kan forklare – i alle fall ikke til to fremmede damer.
– Du kan jo begynne med å fortelle om hvorfor du helst vil sove hos mamma om nettene, oppfordrer Ann-Kristin. Chris vrir litt på seg, men når han først har kommet i gang, går det litt lettere.
– Jeg ser skygger på kveldene når jeg skal legge meg. Jeg blir ikke så redd egentlig, men jeg liker det ikke.
Det er jo ikke vanskelig å skjønne at gutten blir utrygg.
– Jeg liker ikke å være hjemme alene på kveldene, fortsetter Chris. – Jeg hører at det knirker rundt meg. Så tror jeg alltid at det kommer noen i trappa, men det kommer aldri noen. Det er som om noen er her – noen jeg ikke kan se. Jeg kan liksom bare føle det. Og det liker jeg ikke.
– Det er ingen av oss som sover særlig godt om nettene her. Chris er vært plaget med mye aggressivitet og sinne. Men det er blitt mye bedre i det siste, supplerer Ann-Kristin.
– Men det verste er at huset suger energien ut av oss. Vi merker det straks vi kommer inn døren her hjemme. Til og med gjester merker det og vil helst slippe å komme på besøk. Det blir til at vi reiser til dem, noe vi faktisk synes er like greit. Vi føler oss mye bedre når vi ikke er hjemme.
Med det sender Ann-Kristin sin sønn for å leke med kamerater. Resten skal vi voksne gå gjennom.

Familiehus
– Vi kan ikke fortsette å ha det på denne måten. Noe må gjøres, ellers må vi vurdere å selge huset. Det er jo litt urettferdig at man ikke kan finne ro i sitt eget hjem, sukker Ann-Kristin trist. – Huset ble bygd i 1910 av min oldefar, og har alltid tilhørt familien. Jeg vet det er en gutt som har druknet i brønnen, men jeg vet ikke nøyaktig når.
Ann-Kristin tenker seg litt om. Det virker som hun vurderer litt fram og tilbake før hun hopper i det.
– Jeg har i mange år trodd at det spøker her, men jeg må si at jeg føler meg veldig rar når jeg sier det.
Heidi har nesten ikke kunnet sitte stille siden hun kom inn i leiligheten. Hun går fram og tilbake og kikker i gulvet.
– Det er mye her, så du skal ikke føle deg rar. Men jeg klarer ikke helt å få taket på det. Det verker i hele kroppen min, det er et sikkert tegn på at det finnes vann i grunnen her.
Jeg er enig. Det er mange krefter i huset til familien Sunstad. Jeg prøver å sortere etter beste evne. Brønn, mann i trappa, trøttheten og ikke minst tørsten som melder sin ankomst. Et sikkert tegn på usynlig aktivitet. Jeg tuner meg inn, og det første som dukker opp, er grunnen – bakken under huset. Det er uten tvil mye vann under huset.
Ann-Kristin kan bekrefte det.
– Vi har et digert løvtre som suger mye vann, og brønnen blir aldri tom. Det hender noen ganger at plenen drukner på baksiden av huset her.
Første steg å stenge for energiene under huset. Det gjør jeg med en teknikk jeg har lært av Kenneth Lamøy (se artikkel i Medium nr. 9–2009) Jeg bruker mitt indre og ikler hele grunnmuren et tykt lag med sølv, som er i fargen grått. Dette symboliserer tilgivelse. Utenpå legger jeg på et slør med grønt, som er håpets farge. Idet jeg akkurat skal til å legge den siste resten av beskyttelse rundt et vindu jeg fant for mitt indre på baksiden av huset, utbryter Heidi:
– Hva er det du gjør? Uansett hva det er, så bare fortsett! Jeg kjenner at kroppen slutter å verke!
Ann-Kristin er enig.
– Jeg kjenner faktisk at presset i hodet slipper taket. Dette hjelper.
– Jeg skal bare legge det siste over vinduet i kjelleren, svarer jeg, – så skal jeg forklare.
– Vindu? spør Ann-Kristin. – Har vi vindu i kjelleren? Jeg trodde ikke det, men det skal jeg jaggu sjekke.

Giganten
Når grunnmuren er vel på plass og beskytter huset for magnetisme, blir det mye lettere å ta inn andre elementer i huset. Bare etter en halv time i huset merker jeg godt at huset trekker energi ut av meg. Det er tungt å jobbe og konsentrere seg. Etter litt påfyll med drikke er vi i gang igjen. Jeg værer litt, men får kontakt med en mann. En svær og sinna mann. Om jeg skulle beskrive hans utseende, måtte det bli en mindre versjon av Hulken. Han har samme brede rygg og lange armer med hender så store som stekepanner.
– Jeg får inn en diger mann, sier jeg. – Han er sint og aggressiv og suger energi fra dere. Det er helt klart han som forårsaker en stor del av aggressiviteten hos Chris. Han var nok litt kort i hodet da han levde – altså ikke som alle andre. Folk var redde for han, og da han merket det, ble han rasende, noe som ikke gjorde saken noe bedre. Han forteller meg at han var glad i damer, å se på damene. Han visste han ikke skulle røre. Likevel var jentene redde for han – og det gjorde ham aldeles gal av frustrasjon.
Jeg prøver å få noen fakta, som navn og årstall fra mannen jeg har kontakt med. Svaret jeg får, er Olav og 1934. Han forteller meg at han fikk et lass med stein over seg. Det var slik han døde. Der ligger han ennå, i uviet jord. Jeg spør Ann-Kristin om hun vet om det har vært jobbet i et steinbrudd i nærheten av der hun bor.
– Det vet jeg ikke, men jeg vet at det er blitt jobbet med kull her. Men det er veldig lenge siden. Men vent litt, sier hun og søker på Internett.
Det har vært bebyggelse her siden 200–300 e.Kr. Så det er aktivitet veldig langt tilbake i området her. Hun leter litt videre. Jernbanen kom i 1870-årene.
– Her står det noe, utbryter Ann-Kristin.
– Kolbotn kirke ble bygget av frivillige arbeidere. Stein ble hentet fra et steinbrudd i nærheten. Kirka stod ferdig i 1932.
Jeg føler vi har fått en bekreftelse på hvem Olav var, og hvordan han døde. Da gjenstår det å få ham over til den andre siden. Akkurat som forventet stritter giganten av en mann imot. Han klamrer seg fast til meg og uler som en liten guttunge. Han er så redd, så redd. Heidi, som hjelper meg med å lage en portal over til den andre siden, må konsentrere seg for fullt, for jeg har nok med å godsnakke med Olav. Til slutt må jeg faktisk leie ham inn i portalen slik at han kan kjenne på den fantastiske kjærligheten som er der. Det beroliger ham. Jeg får lov til å tre tilbake – og Olav forsvinner til den andre siden i ro og fred.

Farmor
Huset virker om mulig enda lettere når giganten er borte. Det igjen gjør det mye lettere å jobbe. Men inntrykkene hagler på.
– Jeg får inn tyskere.
Ann-Kristin nikker.
– De var overalt her under krigen. Min farmor greide å holde dem på avstand, for når de lurte rundt i buskene her, slapp hun ut bikkja, ler hun. – Jeg har forresten en diger rottweiler selv, og han bruker å fare opp i gangen og reise bust. Men selvfølgelig er det ingen der, sukker hun.
– Så synes jeg faktisk det er vanskelig med Chris. Hva skal jeg si til ham – at spøkelser ikke finnes? Jeg kan jo ikke det heller. Han merker dem jo, og han kan jo faktisk tro at han er gal om jeg påstår at slikt bare er tull. Nei, jeg har valgt å være ærlig mot ham, men har selvfølgelig prøvd å skåne ham mest mulig. Men det er en vanskelig balansegang!
– Hvilke lyder er det dere mest hører?
– Når vi er i etasjen under, hører vi det bråker på kjøkkenet. Kasseroller blir dratt fram, og vi hører skritt.
Idet kasserollene blir nevnt, får jeg kontakt med ei dame.
– Jeg har ei dame her, forklarer jeg. – Faktisk tror jeg dette er din farmor. Var hun streng, men ikke så streng likevel, sier jeg med dårlig valgte ord.
– Det stemmer, svarer Ann-Kristin. – Hun var omsorgsfull, men veldig gammeldags.
– Og hun var en kontrollfreak på kjøkkenet, fortsetter jeg. – Hun var en mester i å få andre til å føle seg underlegne fordi hun «alltid visste best». Forresten, hun sier du må bli flinkere til å lage middag!
Ann-Kristin måper et lite sekund, før hun bryter ut i latter.
– Be henne holde kjeften. Jeg vet det, jeg vet det. Jeg burde bli flinkere på kjøkkenet.
Heidi sitter og stryker seg på lårene – opp og ned – som for å holde varmen.
– Hun brukte å sitte veldig mye på den måten som du gjør nå, så nå skjelver jeg litt, sier Ann-Kristin til Heidi. Heidi på sin side kikker på hendene sine og legger dem i kors. Dette ble litt for mange tilfeldigheter.

Til den andre siden
Farmor er ikke så vanskelig å få over til den andre siden som giganten. Hun har forsikret seg om at alle har det vel, og er klar til å reise fra huset. Hun vinker og gir en privat hilsen som farvel til Ann-Kristin. Hun på sin side synes brikkene begynner å falle på plass.
– Det er kanskje ikke så rart at vi har følt oss overvåket og slappe i dette huset. Likevel må jeg si at jeg synes det er merkbart lettere her allerede. Hvor lang tid må jeg gi det for å være sikker på at det er tomt her?
Jeg forklarer at hun bør gi huset noen dager for at det skal legge seg på plass. Mens vi sitter og prater, kommer det to små barn hånd i hånd inn i stuen til meg. De nærmer seg forsiktig. Kan de også få gå over til den andre siden?
– Du verden, utbryter jeg. – Her var det jammen to til. To barn.
Ann-Kristin jubler.
– Da er jeg ikke gal likevel! Du fant dem. Så bra!
Hun stråler fra øre til øre.
Barna har ikke så mye informasjon å gi meg – de vil bare videre. Jeg hjelper dem over til den andre siden, og de vinker lykkelig farvel.
Det er nesten som om huset har trukket til seg energier på grunn av magnetismen i grunnen under huset. Jeg går gjennom hele etasjen og renser hvert rom, men kan ikke finne noe mer. Likevel er jeg usikker. Jeg var innom noen tyske soldater – og de har jeg ikke funnet igjen. Og ikke minst bør brønnen kikkes nærmere på. Det ble for mye å sortere i begynnelsen. Jeg forklarer for Ann-Kristin at det er mulig at det finnes noe mer i huset, og det ikke er sikkert at alt er borte.
– Jeg hadde faktisk ikke regnet med at huset skulle bli så bra som det allerede er blitt. Tidligere forsøk har mislyktes, så jeg er bare takknemmelig for at dere har greid så mye som dere allerede har.
Likevel lover Ann-Kristin å ta kontakt dersom det fortsatt ikke skulle være rolig i huset.
– Det er utrolig hva man kan lære seg å leve med. Men jeg ringer gjerne dersom det er mer aktivitet her. Først og fremst med tanke på Chris.  

Epilog:
Etter noen dager har jeg kontakt med Ann-Kristin på telefon. Har hun merket noen forskjell i huset?
– At det er en forskjell, kan jeg love deg. Det er mye lettere i huset, og vi blir ikke like fort trette som tidligere. Det er jo helt fantastisk. Men…
– Men?
– Jeg vil gjerne ha dere tilbake igjen, for det er ikke helt rolig her ennå. Og nå har jeg endelig funnet håpet om at det er mulig! Vi vil jo veldig gjerne bli kvitt alt nå som vi har muligheten, svarer Ann-Kristin forsiktig.
Mistanken var ikke ubegrunnet, viste det seg. Vi lover å komme tilbake, og fortsettelsen kan du lese i en senere utgave av Medium.
– Det er som sagt merkbart lettere i huset, det er det ingen tvil om, forsikrer Ann-Kristin. – Og forresten, det vinduet du mente skulle være i kjelleren, det er der. Jeg måtte ta en runde rundt huset for å sjekke. Og ganske riktig – det er et vindu på baksiden.