Ta en tur til Tor – så tror kanskje du også på spøkelser!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Medium har tatt turen til Tangen som ligger ved Mjøsa, ikke langt fra E6 og Espa. Tor, som til daglig jobber som frisør i egen salong på Tangen, valgte å kjøpe hus i samme område som han har bodd siden han var seks år. Han så fram til å sette sitt personlige preg på boligen, men det gikk ikke lang tid før han fikk følelsen av ikke å være helt alene i huset.
– Jeg malte døgnet rundt i vinter, og det ble mange sene kvelder. Til å begynne med reagerte jeg på at trappen ned til første etasje alltid var kald. Jeg stusset veldig på det fordi det står en oljeovn nederst i trappa, så det burde være alt annet enn kaldt akkurat der. Og alltid på samme sted – nesten helt nederst i trappa, forklarer Tor.
I anledning at Medium er på besøk, har Tor invitert med seg et par barndomskamerater og vitner, Anett Skjellet og Nina Østli. Vi sitter i stua og drikker kaffe og prater om merkelige og skremmende episoder de har opplevd i huset. Anett forteller gjerne om sine opplevelser hjemme hos Tor.
– Jeg er ikke akkurat av den typen som pleier å legge merke til slike ting, men her har jeg blitt skremt et par ganger. Det første vi oppdaget var lyskrona til Tor. En kveld for ikke lenge siden møttes en hel kameratgjeng her hos Tor og drakk litt vin og koste oss. Vi satt her i salongen hvor vi sitter nå, og jeg satt med ansiktet vendt inn mot spisestua. Plutselig la jeg merke til at lyskrona over spisebordet til Tor skinte sterkere og sterkere. Jeg stoppet opp og studerte lyset som gradvis ble sterkere før det ble svakere igjen, deretter sterkere og slik fortsatte det. Sånn holdt det på til lampa med ett stod i fullt flomlys for så å slukke helt. Jeg så rundt meg for å se om det var noen som tullet med lyset, men alle satt rundt salongen i stua, forklarer Anett. Nina nikker. Hun var også der den aktuelle kvelden.
– Vi skvatt bra da ja, ler hun. Tor ble lettet fordi at det var flere som opplevde det samme som ham, og nikker bekreftende.
– Den kvelden var vi jo som opplevde det samme. Jeg tok det som en bekreftelse på at jeg ikke er gal. Det samme har skjedd mange ganger de to ukene jeg har bodd i huset, også når jeg har vært alene hjemme. Hele det elektriske anlegget er skiftet for et år siden, så det er ikke noe feil der. Jeg har også sjekket at kretsen kan tåle lyskrona, for det er jo en del pærer i lampa og en del strøm som må til, forklarer Tor.

Lyset slukkes
Selv om vi befinner oss i huset en lys og trygg ettermiddag, kan vi ikke motstå fristelsen. Vi skrur på lyskrona for å se om det skjer noe mens vi er oss i huset. Når det er gjort fortsetter vi samtalen.
– Er du redd når du er alene hjemme i huset? Tor rister på hodet.
– Jeg føler meg ikke direkte utrygg, men jeg synes det er ubehagelig. Det er ikke bare koselig at man plutselig holder på å fryse i hjel eller at gjestene blir redde. Men det er mange ting som til sammen som har fått meg til å skjønne at jeg ikke er alene i huset. Katten min, Aggie, har fem, seks sprettballer liggende rundt omkring i huset som hun leker med. En dag jeg kom jeg fra jobben, lå alle ballene samlet i det ene hjørnet i stua. Først ble jeg stolt over å ha en sånn ryddig og flink katt, men så slo det meg at jeg aldri har sett katten bære en ball i munnen. Hun bare leker med dem med potene – triller dem bortover og løper etter. Dessuten er jo noen av ballene i 1. etasje også – og hvordan skal hun ha klart å bære dem opp? Samtidig er det nesten like rart at det skulle være et spøkelse som har gjort det, resonerer Tor, mens han rister på hodet. Det er helt sprøtt, legger han til.
Mens Tor prater merker jeg tilstedeværelsen av ei dame fra den andre siden. Hårene på høyre underarm reiser seg som en bekreftelse på at noe skjer. Jeg begynner å prate.
– Er det ei enke som har bodd i dette huset tidligere?
Tor og Anett som kjenner til hvem som eide huset tidligere, nikker bekreftende. Jeg sier de ikke må si noe mer, men ber dem bekrefte ting jeg eventuelt «mottar» fra damen som viser seg for meg. Jeg får nemlig en sterk følelse av at dette er den samme damen som tidligere har bodd i huset. Jeg fortsetter å prate.
– Hun har vært død i cirka et år. Jeg får også inn en gutt, men får ikke helt taket på ham. Kanskje han ikke har noe med dette å gjøre?
– Hun har vært død i cirka et og et halvt år nå, bekrefter Tor. Så blir Tor avbrutt av et stort gisp. Lyskrona slår seg plutselig helt av!

Jeg tror på spøkelser
Pulsen stiger merkbart hos alle sammen. Tor hopper opp fra stolen og løper bort til veggbryteren for å vise at det ikke er feil med sikringen.
– Dette skjer hele tiden, og det er ikke sikringen det er noe feil med. Han klikker på bryteren en gang, og da er lampen teknisk slått av (lampen var egentlig på) før han trykker på bryteren en gang til og lampen lyser igjen som om ingenting har skjedd.
– Så ekkelt, kommer det fra Nina, som har krøpet tettere opp i stolen.
– Dette er ikke så ekkelt som da jeg skulle ned i 1. etasje på do, svarer Anett. – Det var den samme kvelden jeg nettopp fortalte om. Jeg merket ingenting inne på toalettet, men da jeg kom ut og var på vei opp trappa, kom det en panikk over meg som jeg ikke aner hvor kom fra. Jeg bare følte at jeg måtte stikke av fra en redsel. Jeg pilte opp trappa så fort jeg kunne mens jeg panisk kikket meg over skulderen. Men det var ingenting bak meg som jeg kunne se, grøsser hun.
– Den mest skremmende opplevelsen i huset hadde en kamerat av meg. Han er en sånn jordnær kar som ikke tror på noe som helst, og ingen visste noe om mine opplevelser her. Han sov på gjesterommet da klokkeradioen plutselig gikk amok midt på natten. Klokkeradioen slo seg på og skurra voldsomt. Inni skurringa påstod vedkommende at han hørte « jeg er her, jeg er her». Det er trygt å si at han ble redd. Han ringte til og med sin mor morgenen etter og fortalte at nå tror han på spøkelser. Det er ikke noe hyggelig at sånt skjer i mitt hus, gjentar Tor med et sukk.
– Hva er det mest skremmende du selv har opplevd i huset?
– Det er vanskelig å ta ut en spesiell opplevelse, men det verste rommet er i alle fall vaskerommet nede. Heldigvis behøver jeg ikke å oppholde meg mye der inne, jeg bare vasker klær og henger dem opp. Jeg går raskt ute derfra. Jeg husker da jeg malte rommet midt på natta. Jeg var egentlig skrekkslagen, men kunne ikke forklare hvorfor. Jeg hadde spart rommet til slutt fordi jeg kunne male der inne mens det var mørkt ute siden det har godt taklys. Det føltes som å være midt i en dårlig skrekkfilm. Tor ler litt over sin egen beskrivelse, men mener hvert ord.
– Jeg kommer i alle fall ikke til å bade i det badekaret der inne, konstanter han.

Informasjon fra tidligere eier
Huset er bygd i 1964 og har vært bebodd av samme eier til Tor kjøpte det. Når jeg går rundt i huset får jeg kontakt med den samme damen som jeg følte kontakt med i stua tidligere. Det kommer mye informasjon fra henne, blant annet får jeg inn at hun er sparsommelig, noe som kan forklare hvorfor hun skrur av Tors lyskrone med mange lyspærer. Hun liker ikke at han sløser med strømmen.
– Det kan stemme, for hun har kun brukt det ene rommet som dagligstue, mens de største rommene stort sett har stått ubrukt, bekrefter Tor.
Jeg får inn to gutter, noe som stemmer med antall sønner til damen. Begge lever i dag, og det er kanskje derfor jeg ikke fikk helt tak i denne gutten til å begynne med. Han er ikke igjen i huset, det er kun minnene som sitter igjen i veggene. Vi går ned trappen til første etasje, og ganske riktig, kulden setter seg fast i bena når vi går nedover trappa. Det er som et merkbart gufs som likevel ikke er et gufs. Et gufs vil forsvinne, men kulda her blir værende som en konstant trekk. Det er ingen vinduer eller dører som står åpne. Det passer Tor på slik at ikke katten skal stikke ut. Jeg blir stående nederst i trappa. I veggen er det et skap som er innebygget.
– Her har guttene lekt gjemsel, ler jeg og peker på skapdøren.
– Det vet jeg ikke, svarer Tor, men det kan jo godt hende.
Vi fortsetter inn til husets verste rom – vaskerommet.

Av nyere historie
Så fort vi går inn i vaskerommet er det som om halsen snører seg i protest. Det er virkelig en ekkel stemning i rommet. Nina og Anett klarer ikke helt å bestemme seg for om de vil gå inn i rommet eller ikke. Til slutt smetter de inn. Tor bestemmer seg for å vente utenfor.
– Uansett hva det er som er her, får det jo ikke skadet oss på noen måte, smiler Anett forsiktig.
Informasjon om hva som har hendt i rommet kommer til meg som en viten. Hendelser som ligger tilbake i historien. Likevel er dette av nyere historie, og personene dette gjelder lever fortsatt i dag. Derfor kan jeg ikke beskrive hva jeg fikk vite av hendelser – som på tross av stemningen i rommet ikke kan anses for å være grove eller ulovlige. Men at damen som har bodd her lengter etter sine to sønner som begge bor i utlandet er et faktum. At hun også i løpet av sine siste leveår var sterkt senil bidrar til at hun er forvirret. Hun leter etter sin mann og sine barn, men kan ikke finne dem. Når det kommer «fremmede» folk inn i huset hennes som maler og pusser opp, blir hun urolig og skjønner ikke hva som skjer. Hun prøver å stoppe folk hun møter for å spørre om de har sett familien hennes, noe Anett fikk oppleve da hun var på vei opp trappen etter toalettbesøket.
Jeg føler vi har fått nok informasjon og kan egentlig stadfeste hvem det er som henger igjen i huset. Derfor vil jeg nå forsøke å få damen over på den andre siden. Jeg lager en lysportal som jeg ber henne gå inn i. Hun nærmest klamrer seg til meg, tviholder seg fast i min venstre arm. Hun er redd og usikker. Med ett skjer det. Mannen hennes kommer ut av lyset og strekker armene sine mot henne. Han beroliger sin kone og sier hun trygt kan komme til ham. Hun slipper taket i meg og går mot ham, lykkelig over å se ham igjen. Hun fant mannen sin til slutt. Hånd i hånd går de inn i lyset og forsvinner. Lysportalen slukkes etter dem og freden senker seg over rommet.

Føles bedre
Anett og Nina, som fortsatt står i vaskerommet og overværer seansen, får en umiddelbar reaksjon.
– Det er faktisk mye varmere i rommet nå med en gang. Og ikke så ekkelt lenger heller, smiler Anett. Nina merker det samme. Vi ber Tor komme inn for å se om han merker noen forskjell.
– Rommet er annerledes nå ja, smiler Tor, fortsatt litt usikker. Han værer litt og kikker rundt i rommet.
– Vet du, det er faktisk mye varmere her nå. Det er ikke ekkelt å være her. Det er bare å håpe at denne stemningen holder seg, ler Tor.
Jeg ber ham finne fram røkelse og gå gjennom alle rommene i huset for å rense hver krok for gamle minner. Han løper opp på kjøkkenet og tenner på en pinne før han går rundt i huset fra rom til rom. Han vil virkelig bli kvitt alt som kan henge igjen i huset. De andre sitter i stua mens Tor jobber med røkelsen. Litt forundret, men veldig glad, kommer Tor tilbake i stua.
– Nå tenkte jeg ikke på at jeg gikk opp trappa. Det tror jeg må være første gang har skjedd. Vanligvis er jeg veldig bevisst når jeg går der, men nå var det helt greit, stråler Tor, før han slukker røkelsen.
– Nå tror jeg endelig at både jeg og gjestene kan trives i huset! 

Epilog
Etter noen dager ringer jeg Tor for å høre om den gode stemningen som var i huset da jeg dro har holdt seg.
– Huset har ikke fått «tilbakefall» etter at du var her, formelig stråler Tor i den andre enden av telefonen. – Huset er mye varmere, og jeg kan gå opp og ned trappen uten å fryse eller føle meg forfulgt. Det er bare kjempedelig. Helt tilfeldig fikk jeg bekreftet en av tingene du sa da du var hos meg. En av mine kunder på salongen fortalte at han pleide å leke med guttene som bodde i huset da han var liten. Og ganske riktig, de pleide å leke gjemsel i skapene i huset. Han sa det uten at jeg spurte, ler Tor. Da kjente jeg at jeg fikk ståpels!
Lyskrona har Tor også brukt uten det har skjedd noe, så langt.
– Jeg har ikke brukt den så mange kvelder etter du har vært her, men de gangene den har vært på har det ikke skjedd noe! Og det er kjempe bra. Nå kan jeg kanskje invitere hjem gjester, og de slipper å fryse eller å bli skremt. Ikke minst kan jeg selv slappe bedre av hjemme hos meg selv.