Våknet da fremmed dame stod ved sengekanten: – Hjemmet vårt er uhyggelig!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Medium kom i kontakt med Lasse som gjerne ville ha huset sitt undersøkt. Han forteller kort hva han og samboeren har opplevd i huset.
– Min samboer Heidi liker ikke å være alene i huset på kveldene. Hvis jeg er ute, hender det at hun ringer meg i full panikk fordi hun er redd. Da må jeg slippe alt jeg har i hendene, og komme meg hjem så fort det lar seg gjøre. Hun føler seg overvåket til den grad at hun ikke tør å gå inn i stua vår. Hun blir sittende på soverommet til jeg kommer hjem.
– Har dere sett noe i huset som skremmer dere?
– Jeg våknet ei natt av at det stod ei dame ved fotenden av senga vår. Da jeg skrudde på lyset, var det ingen der. Ellers har vi ikke direkte sett noe. Men det verste er at sønnen vår Odin plutselig våkner med hysterisk gråt midt på natten. Det går fra null til hundre på et sekund. Fra å ligge og sove i dyp søvn til hysterisk gråt. En ting er jo at vi er redde, men vi blir jo bekymret når vi ikke skjønner hva som foregår rundt oss, og når det går utover sønnen vår.
Undertegnede bestemmer seg for å undersøke huset til Lasse og Heidi nærmere. Med meg har jeg Heidi Svingen. Vi har tidligere erfart at vi jobber godt sammen og vil derfor prøve å finne svar på spørsmålene til den lille familien på Råholt.

Minner fra fortiden
Vi møter Lasse og Heidi i huset deres en varm vårdag. Vi setter oss ute i sola for å slå av en prat om hva som egentlig foregår i huset. Jeg ber Lasse fortelle mer om damen han så ved sengen sin midt på natten.
– Jeg hadde lagt meg til å sove. Heidi hadde vært ute og gått en tur, så da jeg merket at det stod noen i enden av senga, tenkte jeg at det var Heidi som var kommet hjem og skulle legge seg. Men så begynte hjernen å jobbe. Kvinneskikkelsen jeg så, hadde på seg hvit nattkjole – og Heidi bruker jo ikke nattkjole. Jeg kjente jeg ble kald av skrekk, for jeg merket kroppsvarmen til Heidi og visste at hun lå ved siden av meg. Da skvatt jeg opp og slo på lyset. Men da var det ingen der.
Heidi nikker bekreftende.
– Vi sov med lyset på i flere måneder etterpå!
Mens vi sitter og prater, får jeg en bestemt følelse av at kvinnen ikke er et gjenferd som går igjen i huset. Jeg får følelsen av at denne kvinnen er Lasses hjelper eller guide – en som vokter over og passer på oss fra den andre siden. Derfor spør jeg om han har sett damen før. Lasse tenker seg om før han svarer.
– Jeg tror ikke jeg har det. Eller?
Lasse tenker gjennom hendelser fra fortiden.
– Jeg lurer på om jeg så en kvinneskikkelse som barn. Jeg hadde stått opp og satt i stua og kledde på meg før jeg skulle på skolen. Da så jeg en kvinne i hvit nattkjole passere i gangen utenfor stuedøra. Jeg stusset på hvem det var, for min mor brukte aldri nattkjole, knapt nok morgenkåpe. Så ja, jeg har vel sett henne før.
Dette bekrefter mine mistanker. Damen er Lasses hjelper. Hun trer fram og viser seg i perioder Lasse trenger ekstra støtte. Hun vil bare si ifra om at hun er der for Lasse.
– Henne kan vi ikke fjerne. Hun skal være der for deg. Om du tenker deg om, så var du kanskje gjennom noen ekstra tøffe tak de gangene du så henne.
Lasse nikker. Det stemmer faktisk.

Besteforeldrenes hus
Huset som Heidi og Lasse bor i, ble bygd rundt 1950. Det er også flyttet noen hundre meter fra der det sto opprinnelig, og har blitt bygd på opp gjennom årenes løp. Det var besteforeldrene til Heidi som i sin tid kjøpte huset. De som eide huset før dette, er ukjente. I dag står huset igjen med møbler som tilhørte Heidis besteforeldre.
– Vi driver og skifter ut litt etter litt, og vi skal pusse opp etter hvert, forklarer Lasse. – Men det er som om hele huset drar all energi ut av meg. Jeg har utallige eksempler på at jeg har vært i topp humør og full av energi på vei hjem fra jobb. Jeg planlegger alt jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, som å rydde og vaske og så videre. Men straks jeg kommer inn døren, er det som om all energi forsvinner som dugg for solen og jeg sover på sofaen i stedet. Det er ille!
– Du da, Heidi, hva er det du opplever i huset, spør jeg.
– Jeg synes det er ekkelt å være hjemme alene om kvelden. Jeg føler at det er noen som går etter meg, men det er ingen der. Av og til vil jeg ikke gå ut i stua når jeg synes det er som verst. Da blir jeg på soverommet, smiler Heidi forsiktig. – I tillegg hører jeg lyder. En kveld etter vi hadde lagt oss, hørte jeg lyden av trillende perler eller erter over gulvet på kjøkkenet. Jeg prøvde å slå meg til ro med at det var kattene som lagde lyd. Men morgenen etter var det ingenting som lå utover gulvet, som kunne forklare lyden.
– Det verste er jo at Odin helt plutselig våkner hylende og skrikende midt på natten. Han har alltid vært lett å legge og sover vanligvis hele natta. Det skjer ikke ofte, men ofte nok til at vi reagerer på at han bråvåkner midt på natta og virker redd. Han har ikke vondt noen steder, for det hjelper at vi tar ham opp og vugger ham i søvn igjen. Han virker rett og slett skremt. 
Mistankene bekreftes
Heidi Svingen og jeg bestemmer oss for å gå inn i huset for å se om vi kan få svar på hva det er som forårsaker urolighetene i huset. Så fort vi trår over terskelen og inn i stua, er det som om vi kommer inn i en annen tidssone. Huset virker innestengt og tungt. Vi går litt rundt i huset og kjenner på atmosfæren.
– Dette er ikke et rolig hjem, konstaterer Heidi. – Det er mye aktivitet her, og det er verre i kjøkkenet og gangen enn i stua. Likevel slår det meg at det er mange minner igjen i veggen her, en energi som henger igjen etter de som har bodd her, som ikke er direkte gjenferd.
Jeg setter meg ned i sofaen for å prøve å koble meg på og eventuelt få kontakt med noen fra den andre siden som oppholder seg i huset. Jeg lukker øynene, og straks begynner bildene å strømme på. Jeg ser en eldre mann. Han er lang, tynn, lut i ryggen – på grensa til mager. Han er kledd i gamle vadmelsbukser og flanellskjorte og har på seg tykke ullsokker og bukseseler. Han er tydelig dårlig til bens, for han beveger seg langsomt med små skritt og har en stokk i den ene hånden som han støtter seg på. Han er redd for å falle – han bor nemlig alene, og da er det ingen andre som kan fyre i ovnen for å holde på varmen i huset. Denne eldre herren var en einstøing. Han ville helst være alene og likte ikke at noen brydde seg med hva han gjorde. Han er sint og bitter. Han misliker sterkt at det er noen som har flyttet inn i huset hans og roter.
Heidi beskrev lyden av trillende erter eller perler fra kjøkkenet. Den gamle mannen viser meg at det er frosne erter han mister utover gulvet, noe som ergrer ham, for han er for stiv i kroppen til å kunne rydde opp etter seg. Han har rett og slett frosset fast i huset, han vil ikke forlate det. Han går rundt og inspiserer, fyrer, holder utkikk i vinduet og irriterer seg over bråkende barn i gata. Vi har rett og slett å gjøre med en god, gammeldags grinebiter!

Ny gjennomgang
Vi samles på nytt ute på verandaen i den varme sola, og jeg forteller hva jeg har fått av informasjon om det som foregår i huset. Heidi stusser litt.
– Er du sikker på at vedkommende er død da? Han som du beskriver, høres nøyaktig ut som min bestefar, men han bor på aldershjem og er ikke død.
Jeg stusser også litt, men er likevel sikker i min sak. Vedkommende som er igjen i huset, er ikke blant oss levende. Men energien til grinebiteren er sterkt til stede, så det er en mulighet for at han påvirket Heidis bestefar da han bodde i huset. Kanskje grinebiterens tilstedeværelse påvirket Heidis bestefar i så stor grad at de ble mer og mer like hverandre. Det er jo bevist at ektepar som har levd sammen et langt liv, ligner hverandre mer etter som åra går. Men dette er bare en teori, og vi kan ikke få bevist dette på noen måte.
Lasse har tenkt litt og har noen spørsmål rundt damen i nattkjolen han har sett.
– Hvorfor flyr hun rundt i nattkjole?
Det er det ingen som kan si med sikkerhet, men kanskje dette er det peneste plagget hun hadde da hun levde? Mens jeg sitter og prater, kommer damen til meg og har noe å formidle til Lasse.
– Hun sier hun er i familie med deg.
Lasse stusser.
– Hvilken familie da? Jeg er adoptert…
Svaret gir seg umiddelbart.
– Fra den familien du er vokst opp i! Hun sier at du må ta bedre vare på deg selv. Du er uforsiktig. Hun sier også at hun egentlig er mild som en fønvind, men har vært nødt til å være tøff for å passe på deg. Hun må passe på deg, for du passer ikke på deg selv.
Lasse tenker seg om.
– Det stemmer at jeg har vært uforsiktig. Jeg har mirakuløst overlevd to store trafikkulykker, og jeg ble far som veldig ung. Det er mange andre ting også. Jeg er i utgangspunktet stødig, men aggresjonen har jeg fått ut ved å kjøre altfor fort.

Renser huset
Heidi Svingen og jeg forbereder oss til å rense huset og dermed fjerne den gamle grinebiteren som suger energi ut av dem som bor her. Vi går inn i stua, stiller oss mot hverandre og begynner å jobbe. Vi lager en portal til den andre siden – en søyle av lys som er overgangen til fred, ro og harmoni. Grinebiteren stiller seg opp rett bak meg og følger skeptisk med på hva som foregår. Han skjønner så inderlig godt hva som skjer, men setter seg på bakbena. Steil som en okse.
– Han er bak meg, han vil ikke inn i lyset. Han er redd, sier jeg høyt.
Heidi utvider derfor lyssøylen – manifesterer en større omkrets på søylen. Slik står vi i et par minutter før noe uventet plutselig skjer. Som fra intet spretter det en gutt i 6–7-årsalderen fram bak Heidi og hopper inn i lyset. Jeg blir så paff at jeg ikke greier å si noe.
– Nå forsvant det en til opp der, utbryter Heidi.
– Ja, svarer jeg. – En liten gutt. Men hvor i all verden kom han fra?
Lasse som står og overværer det hele, har svaret.
– Det druknet en gutt i den alderen nedi tjernet på baksiden av huset her for mange år siden. Kan det ha vært ham?
Det spørsmålet kan jeg ikke svare på, for nå konsentrerer jeg meg om grinebiteren igjen. Idet gutten spratt fram, rygget han et skritt som i forferdelse. Men nå skjer det som er mest besynderlig. Gutten kommer tilbake med et stort smil om munnen. Han rekker fram sin lille hånd til grinebiteren og vil ha ham med seg til den andre siden. Det som nå skjer, er helt overveldende. Den kjærligheten som strømmer mellom de to, er så intens at tårene mine velter opp og triller over kinnet mitt. Hele tiden prater jeg til Heidi og forteller historien jeg får opp fra mitt indre syn. Så skjer det mest rørende av alt. Grinebiteren strekker ut sin hånd og går i møte med gutten. Hånd i hånd forlater de to jorda og trer inn i kjærlighetens lys.

Tiden framover
Det ble en meget sterk opplevelse å rense hjemme hos Lasse og Heidi, som nå er spente på om huset vil føles tryggere å oppholde seg i.
– Det har vært så ille her at Heidi ikke tør å dusje uten at døren til badet er åpen. Kan vi regne med at det er slutt på dette nå?
Jeg går gjennom huset en gang til for å se om det dukker opp flere ting. Noen ganger hender det faktisk at nye ting kommer til når noe er fjernet. Men huset virker rolig og tomt. For å være på den sikre siden tenner Heidi Svingen og jeg røkelse som vi brenner i alle rom – som en renselse og beskyttelse.
– Det kan være at det tar noen dager før huset faller skikkelig til ro. Det har vært sterk aktivitet her, så huset må liksom falle på plass og venne seg til de nye energiene, forklarer jeg. – Det kan også hende dere hører høye smell og merkelige lyder, men etter noen dager bør alt være normalt. Hvis ikke er det bare å ta kontakt med oss igjen, så kommer vi og sjekker på nytt.
– Jeg håper inderlig at huset nå er renset for spøkelser, og at jeg kan føle meg trygg i min egen stue, avslutter Heidi.  

Epilog
Etter noen dager tar vi kontakt med Lasse for å høre hvordan det er blitt i huset. Er det blitt roligere eller har det – Den første dagen etter dere dro, merket vi stor forskjell. Hele huset føltes bedre, og vi følte vi kunne puste lettere. Men natten etterpå var det full aktivitet igjen. Jeg hørte de trillende ertene, og Heidi føler seg overvåket igjen. Hun mistrives veldig nå, legger Lasse fortvilet til. Jeg ber det unge paret om å ha is i magen og la det gå et par dager til slik at huset får lagt seg til rette, slik jeg hadde forklart.
En uke etterpå tar vi på nytt kontakt med Lasse.
– Huset kjennes mye bedre, men vi får ikke ned temperaturen i huset. Her en dag satte vi på airconditioningen i stua på 23 grader, men temperaturen inne viste 28 grader. Vi sov hele natta med vinduet på vidt gap – da med 12 grader ute, men inne var det 21 grader. Og det etter en hel natt med vinduene åpne.
Jeg lover å ta kontakt med medium Lise Lyseggen, som ofte har stilt opp for å rense hus i regi av Medium. Jeg ønsker at hun skal gå over huset og fjerne det som eventuelt skulle være igjen.
Da Lise kommer til huset noen dager etter den siste telefonsamtalen, er paret enige om at huset egentlig føles veldig bra. Det har ikke hendt noen flere uforklarlige episoder etter at de ikke kunne få ned temperaturen i huset.
Lise tar en runde i huset og kan bekrefte at det eneste som er igjen i huset, er Heidi, Lasse og Odins egne hjelpere – og de skal være der!