— Vi får ikke ro i vårt eget hjem: Usynlig gjest på sengekanten
Tekst og foto: Merete Evertsen
Anne-Kari har fått nok. På en eller annen måte må det bli slutt på alle urolighetene i leiligheten. Hun kontakter Medium og legger fram problemstillingen. Litt usikker er hun, hun vil jo ikke bli stemplet som tåpelig.
– Da vi flyttet hit til Lindeberg i 2002, skjedde det ikke så mye til å begynne med. Bildene hang i hvert fall i fred på veggen, ler Anne-Kari tørt. Hun gir fra seg et lite sukk og forteller om flere merkelige opplevelser i hjemmet.
– En gang midt på natta hørte jeg det kom noen inn på soverommet vårt. Vedkommende gikk rundt senga og satte seg på sengekanten. Jeg kjente jo tydelig at sengen ga etter da «hvem det nå enn er» satte seg ned. Jeg skrudde på lyset og sjekket, men så ingen. Jeg fant ikke roen igjen og måtte legge meg på gjesterommet for å få sove igjen. Da merket jeg ikke noe mer. På rommet til sønnen min på 17 år skrudde et lys seg av og på mange ganger av seg selv mens vi så på. Vi måtte rett og slett fjerne lampa. Så var det glasskapet, da. Vi hadde et vitrineskap av glass som var plassert i det ene hjørnet i stua. Plutselig smalt det, og det var et digert hull i glasset inn mot veggen. Det så ut som et skuddhull. Ikke nok med det. Vi skvatt jo himmelhøyt fordi vi trodde vi hørte et skudd i stua. Vi flytta skapet og satte juletreet på samme sted. Lysene på treet levde sitt eget liv. De skrudde seg av og på og blinket og herjet. Jeg skulle bytte lysene, men da vi flytta juletreet ti centimeter, virket belysningen helt fint.
Det verste synes likevel Anne-Kari er at det er blitt mye sykdom.
– Tanken har slått meg at det er et eller annet i leiligheten som ikke skal være her. Kan Medium sjekke saken for meg?
Det vil Medium selvsagt!
Flere hendelser
Undertegnede ankommer Lindeberg en litt kjølig ettermiddag i august. Med en gang jeg kommer inn i leiligheten, merker jeg at de har usynlige gjester på besøk. Anne-Kari og Odd Harald har ikke innbilt seg noe. Her er det noe, eller noen – men hva eller hvem er det? Vi samles i stua for en liten prat, og med en gang jeg setter meg i sofaen, er det en mann som setter seg ved siden av meg. Min venstre side blir kald, og det er som han rister i meg og sier: «Jeg skal hjem. Jeg skal ikke være her mer.» Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere ham, nærmest be ham ha litt tålmodighet, for jeg skal prate med vertskapet først. Odd Harald forteller litt om det han har opplevd.
– Det ekleste var da jeg satt på pc-en på kontoret nede og kjente at det kom noen bak meg. Jeg var alene hjemme, så jeg visste jo at det jeg opplevde, egentlig var umulig. Alle hårene på kroppen reiste seg. Det var veldig ubehagelig.
Odd Harald forteller rolig og sindig. Han er en mann av få ord, røper Anne-Kari. Men han snakker når det er noe viktig å si.
– En ettermiddag jeg lå her på sofaen med hodet ut mot rommet, kom det noen og tok meg i håret. Jeg sjekket om det kunne vært trekk i rommet, men alt var lukket og låst. Så er det nøklene som flere ganger er blitt slengt av gårde i yttergangen. Det har skjedd når vi ikke har vært hjemme. Eller som da vi kom hjem fra ferie og den bærbare pc-en som var plassert under i en hylle på tv-bordet, lå midt på gulvet. Den kan jo ikke ha «falt» nesten tre meter over et salongbord, forklarer han.
Det er vel heller liten tvil om at det foregår et eller annet uforklarlig her i leiligheten på Lindeberg. Det er på tide «å snakke» med mannen som fortsatt sitter og maser ved min venstre side.
Avdød familie på besøk
– Hvem av dere har forfedre som elsket sjøen og båten, spør jeg. Det kan virke som et innlysende spørsmål siden både Anne-Kari og Odd Harald er fra Nord-Norge. Men Finnmark er et digert fylke, og det er slett ikke alle som bor ved kysten. Mannen som sitter ved siden av meg, viser meg båten og vannet – at det var det viktigste for ham. Mannen er same, og er tettbygget med en karakteristisk stor nese. Og han var ofte sinna. Han var en rettferdig mann, men han ble rasende dersom han opplevde urettferdighet.
Anne-Kari svarer nølende.
– Nja… Ikke sjø, men elv. Både min far og farfar passer til den beskrivelsen. Min farfar var ofte sint. Han hadde med seg mange sterke opplevelser fra krigen, og på slutten var det mye uro i hjemmet hans. Men pappa og hans far var veldig like av utseende, sier Anne-Kari. De så akkurat sånn ut som du beskriver.
– Han sier han vil hjem. Han vil ikke være her mer. Han finner ikke båten og han finner ikke elva. Han har fått nok. Det skulle ikke forundre meg om det er han som har rotet med nøklene som ligger i gangen, forklarer jeg. Anne-Kari reagerer. Hun kjenner sorgen, som hun forklarer det aldri ble tid til å takle verken ved bortgangen til farfar eller hennes egen far.
– Du har rett. Både pappa og farfar elsket båten og elva. Det var friheten deres. Psykisk sterke var de nødt til å være. De hadde ikke noe annet valg.
Sammen finner vi ut at det er mest sannsynlig at det er Anne-Karis farfar som er her.
– Nå skal vi la farfar få komme hjem, sier jeg. Farfar hører meg og spretter opp – han er klar i alle fall. Om det ble som han trodde, vet jeg ikke. Men han vinket gladelig farvel og gikk inn i lyset og over på den andre siden. Nå har han fred.
Hengte seg på
– Din farfar hengte seg på deg fordi du er åpen selv, forklarer jeg Anne-Kari. – Det var som om han fant deg – en energi han kjente – og ble med deg til Sør-Norge.
Hun nikker. Hun vet det. Det er ikke første gang hun opplever ting som dette. Hun er sanndrømt og har opplevd aktivitet i hus hun har bodd i tidligere.
– Det verste er likevel at jeg opplever tungsinn her i leiligheten. Det hjelper ikke hvor mye jeg lufter eller vasker – det blir ikke noe bedre. Jeg er full av energi når jeg kommer hjem fra jobb, men så fort jeg kommer inn døra, er det som om lufta går ut av meg. Jeg flater rett ut på sofaen. I tillegg er det mye sykdom i huset. Sønnen min har vært mye syk, blindtarmbetennelse, ørebetennelse, bihuler og jeg vet ikke hva. Det tar også veldig lang tid før han kommer seg på bena igjen, sukker Anne-Kari.
Mens hun forteller, får jeg en følelse av at det finnes noe mer i huset. En dame. Jeg sier høyt det jeg fornemmer.
– Det tror jeg så gjerne. En gang jeg satt her i stuen, kunne jeg se at det kom en dame opp trappen i refleksen i vinduet. Da jeg snudde meg, var det ingen der. Men det merkelige er at vi ikke har merket så mye til henne etter at vi snakket med deg på telefonen, forklarer Anne-Kari. – Hun har liksom roet seg litt ned.
Det er jo litt av et sammentreff. Da jeg snakket med Anne-Kari, ba jeg nemlig om at det som måtte befinne seg i huset, skulle trekke seg tilbake. Den ukjente damen har tydeligvis lyttet til hva jeg sa.
Damen viser seg
Jeg gjør et forsøk på å komme i kontakt med henne, denne damen vi nå vet befinner seg i leiligheten. Det første jeg merker, er at jeg blir kvalm.
– Det har bodd to damer her tidligere, og begge er døde av kreft, opplyser Anne-Kari. Hun som bodde her før oss, hadde familie, men hun første vet vi ikke noe om.
– Hun som jeg har kontakt med, har i alle fall fått cellegift, svarer jeg. Og hun var svært dårlig! Jeg blir regelrett uvel kald på ryggen. Akkurat som om hun prøver å vise meg noe med ryggen.
– Hun ene hadde kreft i ryggen, kommer det fra Anne-Kari.
– Jeg ser tallet 1974. Når er huset bygd, spør jeg.
– Det er bygd i 1975 eller 1976, opplyser Odd Harald. Det spørs om vi ikke har med den første damen å gjøre. Kanskje hun ble syk i 1974?
– Hun var mye alene. Hun trakk seg unna fordi hun var syk og hadde mye smerter. Og ja – det er hun du har sett i trappen. Hun hadde briller.
Anne-Kari stusser.
–Jeg har aldri tenkt over det før du sa det nå. Men damen jeg mener er her, har briller. Sånn som jeg har oppfattet det i alle fall.
Vi bestemmer oss for å gå en runde gjennom huset og rense skikkelig. Men først skal damen med brillene få lov til å trå inn i lyset og få fred på den andre siden. Hun er litt usikker først. Men så slipper hun taket og går rolig inn i lyset og forsvinner.
Rense huset
Vi begynner runden med å rense huset i første etasje. Etasjen består for det meste av boder og soverom.
– Vi har til tider hatt store problemer med å sove godt her på nettene. Ofte ligger jeg og vrir på meg helt til jeg gir opp og legger meg på gjesterommet. Jeg vil jo ikke forstyrre Odd Harald, forklarer Anne-Kari.
– Før hadde vi forresten kontoret under trappen her, men vi følte at det ble så urolig her at vi flyttet det inn på det ene gjesterommet for å få fred. I dag står det en fryseboks under trappa. Den fungerer i alle fall som den skal.
Jeg blir trukket mot det ene rommet. Det er sønnen i huset sitt rom. Det er en aldeles forferdelig energi som slår i mot meg.
– Denne unge herren kan umulig sove godt her, sier jeg. Anne-Kari nikker.
Det ligger en sykdomshistorie igjen i veggene som ikke har villet slippe taket. En redsel, en angst. Ikke så mye dødsangst, men mer angst for hva vedkommende går glipp av ved å dø. Bekymringer for framtiden til de som skal leve videre. Det er utrolig mye sorg i rommet. Det må den stakkaren som sover her inne bære preg av, sier jeg.
– Gjesterommet vårt er blitt flittig brukt, forklarer Anne-Kari. – Når min sønn er syk, har vi alltid flyttet ham inn på gjesterommet, ellers blir han jo aldri frisk igjen.
Jeg renser rommet etter beste evne. Sender lys og får sorgen og den negative energien til å gå i oppløsning. Det krever litt arbeid, for energien er tung som bly. Men jeg kjenner jeg bryter igjennom. Rommet skal fra nå være mye bedre. Fritt for sorg og bekymringer. Og ikke minst sykdom.
Resten av huset
Vi fortsetter inn på gjesterommet. Det virker faktisk å være i ganske bra forfatning. I alle fall med tanke på alt det andre negative vi har funnet av energier i leiligheten. Vi fortsetter inn på soverommet til samboerparet. Rommet virker å være i orden – nesten. Her henger det igjen litt bekymringer og ensomhet. Men det får vi renset fort. Resten av leiligheten går smertefritt, og vi finner ikke mer å rense bort.
– Nå skal det være ganske rolig her, beroliger jeg paret. – Dere bør merke stor forandring fra og med allerede i morgen. Men prøv å legge merke til hvordan det føles å komme inn ytterdøren neste gang dere har vært ute. Forskjellen bør være merkbart bedre.
– Jeg må ærlig innrømme at det føles lettere allerede, smiler Anne-Kari.
– Ja, det merker vel du som er så følsom for energier, smiler jeg tilbake.
– Jeg vet, bekrefter Anne-Kari. – Men nå håper jeg at jeg finner igjen kreftene til å gjøre det jeg skal. Jeg har hele livet kjempet for rettferdighet og ærlighet. Nå håper jeg at jeg får overskudd og tid til å bruke energien min riktig framover. Jeg vet hva jeg skal gjøre – men først må jeg få satt tingene i system. Jeg må bare vite i hvilken ende jeg skal begynne. Kanskje det også kommer nå som huset mitt er renset, ler Anne-Kari.
Epilog:
Etter allerede to dager har jeg ei overlykkelig Anne-Kari på telefonen. Ikke bare har hun merket forandringer i huset, men også på seg selv og sønnen.
– Jeg ringer bare for si tusen takk, stråler Anne-Kari i andre enden. – Det er så fantastisk! Jeg tror jeg har funnet svaret på om det var farfar eller pappa som hadde hengt seg på og fulgt med meg på flyttelasset. Det var nok min far. Vi var sterkt knyttet sammen. Jeg drømte om ham tre netter på rad uken før du kom. Han var på dødsleiet, men ble bedre og bedre for hver natt jeg drømte. Kanskje dette var en av mine sanndrømmer igjen – at vi skulle få det bedre og bedre og pappa ville vise meg det? Jeg vet ikke, men jeg lurer litt på om det kan være slik.
– Da pappa døde, ble det mye styr. Han hadde en bil som han ville at en av hans nevøer skulle få. Men det overstyrte jeg. Jeg mente at alle nevøene skulle få likt. Der har du rettferdighetsansen min igjen, sukker Anne-Kari. – Jeg solgte bilen i beste mening. Det var ingen gammel bil, men den ramlet totalt sammen seks uker etter at jeg solgte den. Den ble helt totalvrak. Eieren gikk det heldigvis bra med. Men pappa ble sikkert ikke blid for at jeg overstyrte hans ønske.
Anne-Kari forteller gledesstrålende videre.
– Det beste er likevel at vi sover så godt nå. Det kan ikke sammenlignes med før du var her. Leiligheten er helt annerledes. Jeg opplever en fullstendig ro. Det er nesten rart å komme hjem. Jeg er ikke trøtt lenger, og føler ikke at jeg har lyst til å legge meg nedpå sofaen om ettermiddagen. Det er jo helt utrolig, ler Anne-Kari.
– Og sønnen min er så positiv.
I morges da jeg skulle inn på rommet hans for å vekke ham, var han allerede våken og så på tv. Det har aldri skjedd før. Han har vært utrolig treg å få opp om morgenen. Alt er bare så merkelig forandret. Som ved et trylleslag. Jeg må spørre meg selv om hva som har skjedd – selv om jeg egentlig vet det. Jeg ser ting klarere på en måte. Mange av mine planer er allerede satt i system. Jeg har ikke begynt ennå, men nå vet jeg at jeg ikke kommer til å la ting skure og gå. Jeg er klar til å ta i et tak. Jeg får gåsehud av lykke når jeg tenker at jeg ikke føler noe ubehag hjemme. Jeg kveles ikke lenger. Endelig er jeg «alene» når jeg er alene hjemme.
Anne-Kari er overstrømmende glad. Og hvem kan klandre henne? Vi ville vel alle følt det på samme måte om vi var i hennes sko.



Comments