Åndelig aktivitet som går på nervene løs: Fikk usynlig gjest i sengen!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Solbjørg (60) og Ivar (60) Holmstedt fra Moss har helt siden de kjøpte huset i 1985, merket at noe ikke har vært helt som det skal være. I begynnelsen var det Ivar som hørte at dørene i huset gikk opp og igjen uten at de beveget seg. Etter hvert har Solbjørg fått søvnløse netter, kalde gufs, tåke innendørs og en usynlig gjest opp i sengen sin midt på natten. Nå begynner de uforklarlige hendelsene å tære på nervene til paret. Kan Medium hjelpe dem?

Jeg setter meg i bilen en kald vinterdag med nesa mot Moss. Ekteparet Holmstedt har tatt kontakt med Medium i et desperat ønske om å få fred i sitt eget hus. I fare for å bli stemplet som ei dame med nerveproblemer forteller Solbjørg (60) om sine skremmende opplevelser i sitt eget hjem. Skremmende fordi hun ikke kan forklare årsaken til alt som skjer.
– Jeg er redd for å være alene i mitt eget hus, begynner Solbjørg med å fortelle. – Mannen min Ivar er mye ute og reiser, og da er jeg alene hjemme. Da vet jeg at jeg vil være urolig og redd så lenge han er borte. Jeg er redd for å sove. Noen vekker meg på natten, jeg hører at dørene går opp og igjen, men det er ingen som kommer eller går. Jeg ser tåkelignende skikkelser og føler meg overvåket. Selv gjester har merket at det er et eller annet her. Noe jeg selvfølgelig alltid prøver å dekke over. Jeg vil jo ikke at gjestene skal bli redde og reise, ler Solbjørg tørt.
Jeg kommer fram til et koselig villastrøk og en fin villa i mur. Det ser fredelig ut på tross av det regntunge oktoberværet. Solbjørg og Ivar tar godt imot meg. De er usikre begge to. Én ting er at de selv mener det er noe eller noen som lager åndelig aktivitet i huset, men hva om det ikke er noe? Tenk om det bare er nervene likevel…
Før jeg undersøker huset, ber jeg ekteparet fortelle nærmere om hva de opplever i hjemmet sitt.
– Jeg mener at det er mye usynlig aktivitet her. Jeg merket ikke så mye da vi flyttet inn i 1985. Det var det Ivar som gjorde, men han sa ikke noe om hva han opplevde.
Ivar tar ordet og forteller om sine opplevelser da de flyttet inn i huset.
– De første årene etter at vi flyttet inn, husker jeg at det var mye trafikk i dørene. Ofte når jeg lå på sofaen for å ta en ettermiddagshvil, kunne jeg høre dørene gå opp og igjen. Ungene var ute og Solbjørg på jobb, så jeg var jo alene i huset. Men det verste var de kalde gufsene.
– Ja, skyter Solbjørg inn. – Det verste er de kalde gufsene!

Kalde gufs
Solbjørg forteller videre.
– Både barna og barnebarna merker de kalde gufsene. Senest i sommer da barnebarna var på besøk, klaget de over at det plutselig ble så kaldt. Jeg prøvde å late som ingenting og bortforklare dette med at det var trekk i rommet. Likevel var jeg redd de skulle oppdage noe mer. Så fikk jeg beskjed om å holde meg i ro om natten fordi jeg laget så mye bråk. Jeg hadde ikke vært oppe om natten, sukker Solbjørg. – Men det er helt vanlig at vi våkner av at det smeller til i dørene her, legger hun til. Den mest skremmende episoden Solbjørg har hatt, inntraff midt på natten, og hun grøsser bare hun tenker på det som skjedde.
– Jeg lå i sengen og sov da jeg ble vekket rundt en time etter midnatt. Det er på soverommet vårt at aktiviteten er verst. Det er blitt så ille at jeg bruker innsovningstabletter. Jeg føler meg alltid overvåket der inne, sukker hun oppgitt. – Ivar var bortreist, og jeg var alene hjemme. Jeg lå og sov da det plutselig kom noen og la seg. Jeg bråvåknet og ble nesten stiv av skrekk. Noen løftet fysisk av meg dynen og krabbet tett inntil meg. Jeg ble fysisk dyttet lenger inn i sengen – som om jeg fikk beskjed om å gjøre plass. I tillegg stod døren inn til soveværelset på vidt gap, og den hadde jeg lukket da jeg la meg. Du kan tro jeg ble redd, sukker Solbjørg, som ikke sov mer den natten.

Nærvær
– Vi føler nærværet til noe eller noen, og vi synes det er vemmelig! Samtidig er jeg jo redd for at dette bare er nerver. Men selv om jeg har blitt mer og mer redd for å være hjemme, føler jeg jo innerst inne at det er mer enn nervene mine som spiller meg et puss, smiler Solbjørg tappert. Ivar nikker og forteller videre.
– Vi har mange ganger sjekket om det er noen i huset når vi hører det går i dørene, men det er ingen her. Vi blir skremt når vi ser «tåkedotter» som siger ut fra badet, og som vi ikke kan forklare. Damp etter en dusj eller et bad er det ikke. Det er nok nærværet til et eller annet her i huset, for vi føler det nesten hele tiden.
– Det er blitt så ille at jeg sliter på grunn av søvnmangel, sukker Solbjørg. – Jeg er nervøs og utrygg i mitt eget hus. Hver gang jeg kommer hjem, går jeg gjennom hele huset for å forsikre meg om at jeg er alene her. Sånn kan jeg ikke fortsette å ha det. Jeg vil føle at jeg kan slappe av i min egen stue og ikke minst i min egen seng, slår Solbjørg fast.
Etter hva ekteparet Holmstedt har forklart, er det ingen tvil om at det finnes aktiviteter i huset som kan karakteriseres som besøk fra den andre siden. Jeg gjør et forsøk på å fange inn energiene i huset og setter meg i kontakt med energier som eventuelt er fastbundet i huset eller på tomta rundt huset. Det første som dukker opp, er en mann jeg får følelsen av at ikke tilhører huset. Han er mer her for å passe på, og han er på en eller annen måte koblet opp til Solbjørg. Jeg spør om hun har mistet en mannsperson som var nær henne, og som var voksen, men ikke gammel da han døde. Solbjørg blunker litt, men nikker bekreftende.
– Jeg mistet min bror for noen år siden. Han døde av kreft, sier hun.
– Han er ikke den som forårsaker urolighetene her i huset. Han er bare innom for å hilse på og si at han passer på deg, forklarer jeg Solbjørg. Hun nikker med en liten tåre i øyekroken.
– Det visste jeg nesten, smiler hun. – Vi var veldig nær hverandre.

Graver dypere
Jeg forsøker å grave dypere i energiene i huset, og kan fornemme masse aktivitet i huset i en periode før Solbjørg og Ivar flyttet inn. Jeg spør om de vet noe om de som tidligere har bodd her.
– Vi vet ikke så mye om de tidligere eierne, men jeg mener det var et ektepar som bodde her i mange år. Da mannen døde, flyttet kona på et aldershjem. Jeg tror at de var rolige folk, mimrer Ivar. Jeg forklarer at jeg ikke kobler energiene til dette ekteparet, og utdyper hva jeg ser.
– Jeg ser unger som løper i dørene, det er voksne som kommer og går. Det er rotete og til tider ganske kaotisk uten at det er noe negativt i det. Bare en hel masse liv.
Solbjørg reagerer. Dette kjenner hun igjen.
– At vi kunne glemme det! Da vi flyttet inn her, måtte vi jo rydde opp etter leieboerne som hadde leid huset av den forrige eieren. Det var masse rot overalt. Vi kjørte lass på lass med søppel. Det var litt av en jobb, sier Solbjørg.
Dette stemmer med det jeg kan ta inn av informasjon. Men det er egentlig ikke dette som forårsaker urolighetene i huset. Dette er minner huset bærer på. Jeg bestemmer meg for å gå inn på soverommet der Solbjørg merker at aktiviteten er som verst. Jeg tar i soveromsdøra og merker at den er solid og ikke kan smette opp av seg selv. Døra er faktisk treg å få opp. Når jeg kommer inn på rommet, slår kulda imot meg. Jeg kjenner jeg får gåsehud. Her er nærværet fra den andre siden påtrengende.

Ukjent jente
I rommet er det klesskap, et vindu med dør som går ut til en veranda, og en dobbeltseng.  Jeg går rundt sengen og stiller meg ved vinduet. Energiene slår mot meg. Det stikker i kroppen. Det er så sterkt at jeg må ta meg sammen for å prøve å hente informasjon om hvem denne energien tilhører, dersom det er mulig å få kontakt. Solbjørg viser hvordan hun ble dyttet innover i sengen midt på natten.
– Det hender det kommer bankelyder fra skapene, og det kan bråke intenst noen ganger. Da hjelper det å ta tøffelen og banke tilbake, ler Solbjørg.
Det blir faktisk roligere når jeg bråker tilbake. Jeg har fått kontakt, men det er ikke hyggelig, bare sørgelig. Jeg begynner å prate om hva energien i soverommet forteller meg.
– Det er ei jente som er her, forklarer jeg. – Det er vanskelig å tippe alderen, men jeg gjetter hun kan være alt mellom 10 og 14 år. Hun har brunt hår til litt nedenfor skuldrene. Hun er kledd i en hvit nattkjole. Hun fryser og er kald på bena. Hun er blitt drept.
Solbjørg blunker gjennom brillene til meg.
– Hvem har drept henne?
Når Solbjørg spør, får jeg opp et bilde av en einstøing. Alder er vanskelig, men han er ikke ung, kanskje i 50-årene. Før jeg går videre, vil jeg «prate» mer med jenta jeg har fått kontakt med. Kanskje hun kan komme med flere opplysninger.
– Jenta er blitt drept og lagt i en brønn. Jeg tror i alle fall det er en brønn. Hun vil nok aldri bli funnet. Jeg får også inn navnet Maria eller Marina, men er litt usikker. Hun forteller meg at dette hendte etter krigen – etter 1945, men før 1950. Mest sannsynlig i 1946/47. Jenta er blitt voldtatt. Ordene «på grensa til pedofili» henger i hodet på meg. Jeg tolker at jenta så eldre ut enn det hun egentlig var. At hun var tidlig utviklet. Hun er redd og ensom og har søkt nærhet og varme hos Solbjørg.
– Det er ikke noe å vente på, sier jeg. Jenta er klar til å gå over til den andre siden. Jeg hjelper henne med å finne lyset og fører henne trygt til den andre siden.

Skeptisk
– Jeg er glad at du fant noe på rommet mitt, for det bekrefter at jeg ikke er gal, sier Solbjørg. Men hun er fortsatt skeptisk. Energiene i rommet har plaget henne i så mange år at hun ikke tør tro på at det nå skal være greit.
– Jeg blir nok liggende på anke i noen dager for å kunne slå meg til ro. Nå er det jo sånn at jeg faktisk forventer å bli vekket. Men jeg håper jo, legger hun stille til.
– Det tar gjerne noen dager før energiene i huset normaliserer seg, det kan hende at det ikke virker som om det er tomt de nærmeste dagene. Men nå skal det være rent her, i alle fall i dette rommet, beroliger jeg.
Solbjørg nikker. Hun er fortsatt skeptisk. Mangelen på nattesøvn gjennom lang tid har gjort sitt til at Solbjørg er sliten. Hun som egentlig elsker å jobbe og være på farten, har begynt å kjenne på at disse tingene som hun egentlig elsker å gjøre, nå føles som et slit. Hun ønsker bare å finne tilbake til seg selv igjen.
Vi fortsetter jakten litt til og går gjennom rommene i huset. I stua finner vi litt mer rusk.
– Jeg får inn en kaptein eller noe sånt. Han elsker i alle fall havet, jeg får opp et bilde av at han brukte å sitte omtrent her og kikke ned på havet, sier jeg og demonstrerer. – Men da var det ikke noe hus her, legger jeg til.
– Vi bygde på huset her for fem år siden, så det kan nok stemme, smiler Ivar.
Men jeg får inn mer. Morderen til jenta.
– Han kommer og går her. Han tilhører ikke her – eller det som var her før huset ble bygget. Når ble det egentlig bygget, spør jeg.
– 1960, svarer Ivar.
– Det må ha vært noe annet her før det, men jeg får ikke helt tak på hva det skal være. Men denne mannen har en spade over skulderen, og er ikke vennlig av seg. Folk er redde for ham, men han var i utgangspunktet harmløs. Han er blitt utstøtt fra samfunnet, og det har gjort noe med ham. Han er bitter og sint. Det klikker for mannen fullstendig når han «tar for seg» hos den unge jenta, noe han ikke kunne leve med.

Renser hele huset
– Mannen var dypt ulykkelig og bitter. Det unnskylder ikke hva han gjorde, men jeg vil påstå at det han opplevde i livet, gjorde sitt til at det tippet over for ham i gjerningsøyeblikket. Det er som om han tenkte: «Kan jeg ikke få en kvinne frivillig, tar jeg det jeg vil ha.» Da han kom til seg selv igjen, måtte han drepe for å holde skjult det han hadde gjort. Men finnes det en brønn i nærheten her, spør jeg.
Ivar rister på hodet.
– Det finnes ingen brønn her, og vi har heller aldri hørt noe om at det har vært det. Men rett utenfor stuevinduet, rundt 20 meter unna, er det en bunker etter krigen. Det var tyskerne som gravde disse. Det er vel egentlig ganske mange av dem i nærheten her.
Jeg stusser litt og vil ha det til at det må finnes en brønn i nærheten. Likevel legger jeg det fra meg. Kanskje den unge jenta ble gravd ned i en bunker? Hun ligger i alle fall godt gjemt og vil sannsynligvis aldri bli funnet. Jeg renser resten av huset rom for rom. Jeg skal fjerne det som fjernes kan. Solbjørg smiler.
– Du har nok rett i at det befinner seg et eller annet i stua vår også. Det ommøbleres stadig på pyntetingene mine som står borti kroken på den siden av stuen. Og så er det så kaldt her. Jeg fyrer i ovnen hele dagen, men får liksom aldri får stua skikkelig varm.
Dersom huset er renset for åndelig aktivitet, skal Solbjørg og Ivar merke forskjellen både på nattesøvnen og varmen. Vi sier farvel og lover å snakke sammen i løpet av en uke for å se om ekteparet merker noen forskjell etter at Mediums utsendte har vært på besøk.

Epilog
Etter en uke tar jeg kontakt med Solbjørg for å høre om det har skjedd en forandring hjemme i huset deres etter jeg var på besøk. Solbjørg har uventede opplysninger i bakhånd når jeg ringer henne.
– Vet du, det har gått så utrolig bra siden du var hos oss! Soverommet er helt rent, og jeg sover bedre enn på mange år, ler hun. – Selv om jeg ikke merket noe, ble jeg liggende og vente på at noe skulle skje de første nettene etter at du var her, men det har vært helt rolig denne uka. Nå begynner jeg virkelig å tro på at det var et eller annet her og ikke nervene. Likevel er det ikke helt rolig i stua ennå, og jeg får fortsatt ikke stua gjennomvarm selv om jeg fyrer hele dagen.
Nå som jeg har vært der, prøver jeg å koble meg på energien i stua for å finne ut hva som er årsaken. Jeg blir litt usikker. Var det ikke slik at jeg fikk inn en kaptein og morderen til jenta? Og jeg fikk bare ført over en av dem til den andre siden.
– Jeg har nok ført over kapteinen, svarer jeg. – Uten at jeg vet helt hvem han var. Morderen går fortsatt fram og tilbake på tomta di. Mest sannsynlig bodde han ikke på selve området, han bare jobbet der. Derfor får jeg inn at han kommer og går. Jeg skal prøve å fjerne ham her og nå og se om det hjelper.
Solbjørg er takknemlig. Når man først er i gang med å rense, kan man like gjerne ta alt med en gang. Vi blir enige om at Solbjørg skal ta kontakt dersom hun merker noe mer. Men hun har mer informasjon på lager.
– Etter du var her, har jeg undersøkt litt. Naboen min hadde en onkel som bodde i området her fram til rundt 1950. Han er selv født i 1938 og bor i Spania. Han fortalte litt på e-post om hva han kunne huske om området da han bodde her. Vi spurte ikke noe mer konkret enn det. Han fortalte mye om menneskene han husket bodde her, men også om en brønn som ble fylt igjen med stein, som stod på vår nabotomt. Så der har du brønnen din, ler Solbjørg.
Jeg kjenner jeg får gåsehud. Når man arbeider som medium, kan det være vanskelig å dokumentere hendelser, spesielt når de ligger så langt bak i tiden. Men Solbjørg har fått vite mer.
– Denne onkelen fortalte også om ei jente som forsvant rett etter krigen. Da ble det snakket mye om brønnen på nabotomten og lysthuset som stod der huset vårt står i dag. Du har nok truffet veldig rett, konkluderer Solbjørg. – I alle fall er det en bekreftelse for meg. Det beviser jo at jeg ikke er gal. Men det er deilig at ingen puster på meg lenger. Det er rett og slett deilig å være alene. Så vil jeg bare avslutte med å si at det bodde en kaptein i nabohuset en eller annen gang tilbake i tid…
Solbjørg har ikke tatt kontakt etter siste forsøk på å rense huset, så da har vi nok greid å få det helt rent.