Evald og Tove kvikner til når de går ut av huset: – Usynlige energier hjemme sliter oss ut

Tekst og foto: Merete Evertsen

Evald tar i utgangspunktet kontakt med Medium for å spørre om det er interessant med noen bilder med orber på som han har tatt hjemme hos seg selv. (Red.anm.: Orber viser seg som tåkete, lysende sirkelformasjoner helst på digitale bilder. Noen mener at disse formasjonene er støv, regndråper eller lignende, mens andre mener dette er tegn på åndelig aktivitet.)
Evald mener at bildene viser at et eller annet mystisk foregår i huset hans, for orbene viser seg på bilder tatt inne i hans egen stue – og alltid på de samme stedene. Resten av stua er fri for orber, i alle fall på bilder. Når jeg spør om han merker andre ting enn orbene som kan tyde på at det er åndelig aktivitet i huset, trekker Evald pusten i et langt sukk.
– Det er mye rart som foregår her i huset. Det er veldig tung energi her. Vi hadde to damer som renset leiligheten for en stund siden, og de fant mye som de fikk renset bort. Det var bra lenge etter at de var her. Men etter at jeg kom hjem fra Alta etter et besøk hos familien min, har det blitt verre igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Samboeren min, Tove, ble syk da jeg kom hjem, og hun blir liksom ikke bedre heller. Det er som om huset suger energien ut av oss. Vi har stort søvnbehov, langt mer enn normalt. Når vi ikke er hjemme, er vi fulle av energi, men straks vi kommer inn døren, er det som om luften går ut av oss, og vi blir trøtte og slitne. Det tar ikke mange minuttene heller.
Vi blir enige om at Medium skal ta seg turen til Hvittingfoss for å undersøke saken nærmere.
– Det hadde vært fint om vi kunne finne igjen gode energien i huset, sier Evald håpefullt.

Mange dødsfall
Jeg ankommer Hvittingfoss en kald, klar vinterdag i desember. Over inngangsdøren er det gravert inn 1912 i treverket. Her trenger man ikke være synsk for å vite når huset ble bygd. Evald, Tove og Kira, en seks år gammel rottweilertispe, tar hjertelig imot meg når jeg kommer. Samme morgen har Kira fått merke at det er merkelige ting som foregår i huset.
– Senest i morges var det noe merkelig som skjedde på kjøkkenet, forteller Evald. – Jeg skulle lage kaffe, og hunden satt ved siden av meg på gulvet. Plutselig ble hun kastet bortover gulvet. Hun skvatt til, og det gjorde selvfølgelig jeg også. Det var ganske ubehagelig, sukker Evald. – Heldigvis ble ikke hunden aggressiv av det som skjedde. Hun er snill som et lam.
Evald overdriver ikke når han sier at energiene i huset er tunge. Det er det første jeg også merker. Det er nesten som å gå i sirup. Det blir litt tyngre å puste. Ikke så merkbart med en gang, for det føles ikke direkte som et kvelertak eller ekkelt. Bare tungt.
Det første jeg tar inn av informasjon med mine sanser, er at samboerparet til sammen har hatt mange dødsfall i hver sin familie. Jeg spør om det. Begge to bekrefter at det stemmer. De har mistet mange, både foreldre, søsken, ektefelle og annen familie. Evald har hatt den verste julen noensinne.
– Min nevø ble brutalt drept for en uke siden. Han var bare ungdommen. Større sorg enn dette har jeg ikke følt i hele mitt liv. Hadde det ikke vært for Tove, vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom disse dagene. Så tøft har det vært.

Flere hendelser
Det er mange småting i tillegg til at de er trøtte og slitne som får paret til å tenke på at det muligens er usynlige gjester i huset. Tove forteller:
– Jeg er glad i å løse sudoku. I sommer hadde jeg en liten blyantstubb som jeg brukte da jeg løste oppgaver. Den la jeg fra meg på sin vante plass på bordet. Da jeg skulle fortsette etter å ha hentet meg litt kaffe, var blyanten borte. Jeg lette overalt – la meg på alle fire og krøp rundt, men blyanten var borte. Jeg fant den igjen i et askebeger oppå kjøkkenskapet da vi tok julevasken rett før jul. Verken Evald eller jeg har lagt blyanten der. Det samme skjedde med viskelæret. Plutselig er det borte. To timer etterpå ligger det på plassen igjen. Det er greit at jeg kan være glemsk, men dette har hendt for mange ganger til at det bare er jeg som roter, smiler Tove og rister på hodet.
– Vi føler ikke at det er noe ondt her, eller at det er ekkelt. Det er bare slitsomt, forklarer Evald. – Bortsett fra én gang. En morgen jeg våknet tidlig, var det så uhyggelig stemning i huset at jeg var nødt til å kle på meg, ta med meg hunden og gå ut. Jeg orket simpelthen ikke å være her inne.
Kira, som har krøllet seg sammen foran ovnen, letter plutselig på hodet og spisser ørene. Hun knurrer mot et eller annet inne på kjøkkenet. Vi kan ikke se hva det er hun knurrer mot. Hunden blir stille, slipper ørene på plass og legger hodet ned på potene igjen med et snøft.
– Det der er ikke uvanlig at hun gjør. Hunder merker sikkert mye bedre enn oss mennesker dersom det er noe, usynlig eller ikke, mener Evald.
Tove mener det ikke bare er hunden som merker at det er noe merkelig som skjer i huset. Selv har hun ikke vært oppmerksom på de usynlige tingene før etter at hun traff Evald.
– Evald merker sånne ting, og har visst alltid gjort det. Jeg har ikke tenkt så mye over det tidligere. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har begynt å tenke på slikt etter jeg traff ham. Det er ikke alt som kan bortforklares.

Nordnorsk gufs
Jeg prøver å få inn noen av de tunge energiene i huset. Det er vanskelig å konsentrere seg og komme i kontakt med energiene. Atmosfæren er tung. Når jeg først bryter gjennom, er det Evald og Nord-Norge som gjør seg gjeldende. Biter av hans fortid kommer som bilder til meg i raskt rekkefølge. Jeg begynner å prate.
– Du er fra harde kår med flere søsken, både jenter og gutter. Spesielt dere gutta hadde det tøft.
Evald nikker. Han kan kjenne seg igjen i beskrivelsen.
– Vi var tre gutter og tre jenter i søskenflokken. Som du sier, var det vi gutta som fikk hardest medfart i barneoppdragelsen. Men jeg vil understreke at jeg ikke synes synd på meg selv, for det var ikke bare nordpå det var harde kår. Sånn var det i hele landet da vi vokste opp. Men du har rett, vi hadde det tøft. Jeg ble sendt på spesialskole i fire–fem år for å få skikk på meg. Det var noen tøffe år.
Videre får jeg inn et hissig temperament som stammer langt tilbake på farssiden til Evald.
– Det stemmer nok. Min far hadde lært fra sin far, og sånn har det pågått bakover i rekkene, vil jeg tro. Faren min var hissig. Men jeg bærer ikke nag til ham i dag, smiler Evald. – Man kan ikke dra på fortiden, det blir for tungt. Man må tilgi og gå videre.
Jeg smiler. For det er akkurat den beskjeden jeg fikk og skulle overbringe til Evald.
– Temperamentet har du brutt. Det slutter hos deg. Du ville sett det helt tydelig om du hadde hatt barn selv.
Evald har ingen barn, men er overbevisst om at han har greid å holde sin psykiske helse i orden gjennom trening i alle år.
– Jeg er sikker på at det er treningen som har holdt meg oppe i alle år. Den har fungert som en ventil for meg for å få ut mye negative energier og tilføre noe positivt. Det blir nesten på samme måte som med drømmer. Jeg mener drømmer er livsviktige for oss mennesker. Hjernen sorterer inntrykk og bearbeider ting som skjer hele tiden.

Hjemplassen
Jeg får mer informasjon om Evald. Han er den som merker hendelser og energier sterkest av samboerparet. Det er ikke tilfeldig. Evald har merket dette hele livet. Han har evner, men bruker dem ikke.
– Jeg har merket hele livet at det er et eller annet mellom himmel og jord vi ikke ser med det blotte øyet. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det, sukker Evald. Plutselig kommer han på noe.
– Du sier at jeg har med meg et eller annet hjem når jeg har vært på besøk hjemme i Alta. Det er kanskje ikke umulig, grunner han. – Jeg vet at barndomshjemmet mitt er bygd på en gammel samisk offerplass. Når jeg tenker tilbake, har jeg opplevd mye merkelig hjemme. Jeg husker spesielt én gang. Jeg var voksen og på besøk hjemme. Det var en iskald vinternatt med hvit snø ute, og det var klart og månelyst. Jeg sov i andre etasje i huset da jeg våknet av et kvinneskrik. Det var skjærende og høyt – klokken fire midt på natta. Jeg ropte på min far som sov i første etasje og spurte om han hadde hørt det samme. Han hadde også våknet av skriket. Ikke nok med det, men en nabo som bor fire kilometer unna, hadde våknet samme natt og på samme tidspunkt til samme skriket som oss. Det samme hadde en nabo som bor to kilometer unna i en annen retning enn førstnevnte nabo. Ikke vet jeg hva det var, men vi hørte alle det samme.
Jeg nikker. Det stemmer nok at det er trafikk på hjemplassen til Evald. Det er mange fra den andre siden som har forsøkt å komme i kontakt med ham, uten at han har vært i stand til å snakke med dem eller hjelpe dem.
– Hva gjør jeg med det da? Jeg kan jo ikke dra med meg masse rart som vil kommunisere med meg når jeg ikke klarer det, sukker Evald.
Det blir diskutert litt fram og tilbake, og vi blir enige om at Evald må lære å beskytte seg og rense seg selv når han har vært på reise.
– Jeg har alltid bodd i urolige hus uansett hvor i landet jeg har bodd. Da jeg flyttet inn her, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt og begynte å si fadervår hver kveld. Det har hjulpet veldig. Det er ikke så ille her som det har vært mange andre steder jeg har bodd. Men tydeligvis er det mer jeg kan gjøre, nikker Evald.

Flere innom
Når bakgrunnen og litt av historien til Evald er på plass, er det som om mer slipper til. Jeg får inn det som viser seg å være moren til Tove.
– Jeg har din mamma her, forklarer jeg. – Var hun mørk da hun var yngre? spør jeg. Tove nikker til svar.
– Jeg får vondt i brystet og tungt for å puste. Og jeg kjenner at hun må ha hatt voldsom hodepine. Hun var ikke frisk da hun døde. Hadde hun kreft?
Tove snapper etter pusten.
– Hun hadde lungekreft! Men vi hadde også mistanke om at hun hadde svulst på hjernen. Hun klaget veldig på hodepine den siste tiden og spiste mye smertestillende på grunn av det, bekrefter Tove. – Men det ble aldri påvist av legene. Det var ikke mer å gjøre på grunn av lungene.
Vi går inn på mer private ting som gjelder Tove, hennes mor og familie. Det jeg blir fortalt av damen fra den andre siden, stemmer forbløffende godt med sannheten som Tove ser den. Toves mamma har fått sagt det hun vil si, og det er på tide å sende henne over til den andre siden. Jeg konsentrerer meg og åpner en portal med lys over til den andre siden. Hun går med lette skritt inn i lyset og vinker blidt farvel. Hun forsvinner rolig med et smil om munnen. Da bør noe av presset som er i huset, forsvinne med henne.

Flere rensere
Mens vi prater, ringer det på døren. Tilfeldigvis er det de to damene som tidligere har vært og renset huset til Evald og Tove. Eva Charlotte Pettersen (52) og Evy Cathrine Hansen (43) ønsker å sjekke jobben de har gjort.
– At det er stor aktivitet her, vet vi veldig godt, smiler Eva. – Vi fikk fjernet veldig mye sist vi var her.
Hun ramser opp på fingrene alle de kan huske å ha fjernet.
– Men det er tungt her ennå, bekrefter Evy.
Jeg forsøker å sjekke grunnen under huset ved å kjenne på energiene. Jeg skanner på en måte bakken under huset for å se om det finnes en vannåre eller noe lignende som kan forstyrre energiene i huset. Og ganske riktig. Jeg får inn vann. Det er en brønn på oversiden av huset. Eva bekrefter at det finnes en gammel brønn på den siden av huset. Jeg forsøker å legge beskyttelse i grunnen under huset slik at det skal bli lettere å fange opp det som egentlig foregår. Mens jeg skanner bakken, får jeg opp noe mer.
– Jeg får opp to barneskjeletter her. De ligger under bakken i forbindelse med en jordkjeller på oversiden av huset, sier jeg.
– Finnes det en kjeller her, spør Evald og kikker på Eva. Eva har bodd i huset noen år. Hun nikker. – Det er en gammel jordkjeller bak der. Jeg vet hvor inngangen er, sier hun.
Jeg sender lys og beskyttelse til disse to småbarna.
– Barna er lagt der uavhengig av hverandre. De er fra forskjellige tidsepoker. Jeg kan se den ene jenta som føder alene nede i kjelleren. Som jeg kan tolke det, er hun en typisk tjenestejente. Men hun har fått barn med en av sin egen rang – det er ikke herren på gården som har forgrepet seg på henne.
Evald rister på hodet.
– Så fælt! Stakkars unger, og stakkars jenter. De kan ikke hatt det lett.

Skole
Mens jeg prøver å fange inn flere energier som spøker i huset og på området rundt, kommer det ei jente til meg. Alderen er vanskelig å finne, men hun kan være fra 12 til 14 år. Hun har lysebrunt hår, er sjenert og redd. Redd for at en eller annen mann skal finne henne. Hun gjemmer seg. Plutselig får jeg bilder av kvinner i forklær. Jeg forteller om hva jeg ser. Eva nikker.
– Det har vært en husmorskole her en gang i tiden.
Jeg tenker meg om. En kvinneskole hadde mest sannsynlig kvinnelige lærere, og det er nok disse kvinnene jeg ser i forklær. Men hvem er den mannen som piken gjemmer seg for? Jeg forsøker å finne noen svar på det.
– Jeg ser mannen, men han tilhører ikke skolen eller området her. Det er som om han kommer innom her av og til. Han er tilknyttet skolen på en eller annen måte. Han er nok en mann av rang, så kan han være en fra skoleledelsen eller noe sånt, funderer jeg.
Jeg får ikke noen flere svar på hvem denne mannen er. Derfor forsøker jeg å få den lille, skremte piken opp i lyset. Hun er skeptisk og redd. Hun forsøker å gjemme seg. Etter en stund med beroligende kommunikasjon oss imellom finner hun ut at hun er trygg nok til å gå inn i lyset. Med store, skremte øyne forsvinner hun opp i lyset. Hun smiler farvel. Hun er trygg nå.
Jeg har ikke noe inntrykk av at kvinnene eller mannen jeg så, er igjen på stedet. De viste seg som på en filmrull for å vise historien til den lille piken.
Jeg forsøker å rense hvert rom i huset med lys. Jeg kan ikke finne noe mer som skulle forårsake uroligheter i huset. Derfor legger jeg beskyttelse på huset – den samme som da jeg beskyttet huset fra grunnen under. Evy og Eva hjelper også til. Alt virker roligere. Selv Evald og Tove mener de kan merke det. Men de er ikke helt sikre, for de har levd så lenge med urolighetene at det er vanskelig å stole på at det nå er blitt rolig. Eva virker fortsatt litt skeptisk – som om det er mer krutt som skal til for å få det til å bli helt stille i huset.
Jeg tenker meg om og ser på Evald.
– Det spørs om du noen gang vil få oppleve å bo i et hus som er helt rolig. Du tiltrekker deg energier som en magnet. Inntil du har lært deg enten å kommunisere med disse energiene eller å beskytte deg, vil jeg tro at du og de rundt deg alltid vil merke dette.
Evald nikker. Dette har han hørt tidligere, blant annet fra Evy og Eva.
– Så lenge det er som det er nå, er det greit. Det er ikke ekkelt eller skremmende. Bare slitsomt. Jeg får forsøke å gjøre noe med det, da. Kanskje det blir lettere da, smiler han.

Epilog
Jeg tar kontakt med Evald rundt en uke etter besøket i Hvittingfoss. Jeg er spent på om samboerparet har merket forskjell etter siste husrens.
– Det ble absolutt mye bedre, og Tove har blitt friskere. Likevel vil jeg si at det nok ikke er helt rent her. Derfor fikk vi renset huset nok en gang i går. Da ble det funnet ei jente og en gammel mann her i tillegg til det du fant, sukker Evald. – Det er ikke for det, du har absolutt gjort en bra jobb, men det var mer her.
Det er ikke uvanlig at energier som henger igjen i et hus, ligger lagvis. Når man har fått renset ett lag, avdekkes et nytt lag med energier som må ryddes opp i.
– Men nå har dette vært en av de verste periodene i mitt liv. Dødsfallet til min nevø rett før jul har vært tungt å bære. Som du sa, det har vært en del dødsfall i min og Toves familie, men jeg har aldri før opplevd det så tungt som nå. Det er kanskje når man er langt nede, at man merker at huset drar ekstra med energi, grunner Evald. – Men nå begynner jeg å få stablet meg på bena igjen, og da kommer jeg også til å ta tak i meg selv og begynne å rense meg og nullstille meg til eventuelt fremmede jeg drar med meg når jeg er på reiser, understreker Evald. – Det håper jeg kan hjelpe oss til å få et hus fylt med lette og glade energier.