Gjestene snur i døra når de kommer på besøk: Det er spøkelser i huset mitt!

Torun Hansen (42) kjøpte drømmehuset sitt på solsiden i Sandefjord for 18 år siden, men helt fra første dag har hun følt seg utrygg i sitt eget hjem. Hun ser skygger og har opplevd å bli dyttet av usynlige hender.

Tekst og foto: Merete Evertsen

Mediumistiske og klarsynte Tone Elisabeth Midtsveen fra Hønefoss og undertegnede reiser sammen til Sandefjord for å ta huset til Torun i nærmere øyesyn i regi av Medium. Begge to er erfarne medier og jobber som klarsynte.
Vi svinger bilen inn foran huset til Torun en varm sommerdag. Vi velger å begynne med en samtale ute i hagen mens vi nyter solen, komfortabelt utenfor rekkevidden til de tunge energiene huset hevdes å inneha. Torun er takknemlig for at vi har kommet. Hun føler seg sliten etter alt det uforklarlige som foregår i huset. Hun forsøker å forklare ved å fortelle om episoder hun har opplevd, som hun ikke har funnet rasjonelle forklaringer på.

Skummelt
– Mine venner vil ikke være i huset, sukker hun. De sier rett ut at de synes det er skummelt her. Det kan jeg faktisk forstå. Ei nær venninne av meg nekter å komme på besøk før jeg har fått renset huset. Det er hun som har oppfordret meg til å kontakte Medium. Hun blir sliten av å være her, og hele tiden føler hun at det er noen som beveger seg rundt i huset. Noen hun ikke kan se med det blotte øye. Hun kjenner seg usikker og redd fordi hun føler seg iakttatt, sukker Torun.
Torun kjøpte huset for 18 år siden, og merket fort at det allerede var bebodd. Likevel har hun nektet å gi opp. Hun står fast ved at huset er hennes, og at ingen skal få skremme henne bort.
– Det første året var jeg livredd. Da hadde jeg en hund som gjorde at jeg følte meg tryggere. Likevel sørget jeg for å ha folk i huset så ofte som mulig. Jeg holdt nesten igjen gjestene. De fikk ikke lov til å gå før jeg skulle legge meg. Jeg var veldig nedfor de tre, fire første årene jeg bodde her. Jeg skjønte ikke hva det kom av. Jeg gråt hver dag helt uten at jeg hadde grunn til å være lei meg. Det kunne skje på forskjellige tidspunkter i løpet av dagen, sier Torun og trekker hjelpeløst på skuldrene.
– Jeg visste at det var noe eller noen i huset. Jeg var ikke klar over hvor mye jeg må ha tatt inn av det som er her. Jeg gikk rundt og kjente på følelser som egentlig ikke tilhørte meg. Da det gikk opp for meg hva jeg egentlig gjorde, var det som om huset ble litt mer vennlig. Mye slapp taket. Likevel er det ikke blitt borte. Det er her fortsatt, men jeg tillater ikke å la det påvirke meg i like stor grad lenger. Men det koster å holde dette unna. Jeg kan aldri slappe helt av. Jeg har også forsøkt å få renset huset tidligere. Da hadde vi en usynlig, påtrengende mann i huset, en svær diger kar som var veldig skremmende. Han ble borte i alle fall, men tydeligvis er det fortsatt mye som henger igjen her, forklarer Torun alvorlig.

Datteren «ser»
– Jeg har lagt merke til at jeg samler energi når jeg ikke er hjemme. Hjemme føler jeg meg aldri uthvilt om morgenen. Derfor nyter jeg dagene ute i hagen, spesielt på så fine dager som denne. Selv om det til tider er veldig skummelt å bo her, føler jeg meg også beskyttet på et vis. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.
Tone Elisabeth nikker.
– Du vil alltid få den beskyttelsen du trenger. Du må aldri tvile på den.
Torun følte seg ikke veldig beskyttet den dagen hun fysisk kjente at hun ble dyttet i dusjen.
– Det var ekkelt. Men jeg tok igjen, ler Torun med en liten latter. – Jeg ropte ut: «Flytt deg! Nå er det jeg som dusjer!» Jeg ser ikke noe med øynene, bare noen skygger av og til. Jeg føler at det er noen rundt meg. Det er min datter på ti år som ser. Det bekymrer meg. Hun sier hun har sett krykker som står lent inntil veggen ved baderomsdøra. Grunnen til at det bekymrer meg, er at jeg følte at den som dyttet meg i dusjen, var ei kraftig dame med krykker. Det hun ser, stemmer med det jeg oppfatter. Min datter sier at det ikke plager henne at hun ser døde mennesker. Hun ser noe hele tiden, selv om hun må «se lenge», som hun forklarer det selv. Hun er jo bare ei lita jente, sukker Torun.

Rasjonell forklaring
Ting har også flytter på seg i huset uten at Torun eller datteren har gjort det. De greier ikke å finne en rasjonell forklaring.
– Min datter kom løpende inn til meg en morgen og lurte på hvorfor jeg hadde flyttet fiskematen fra bordet og ned på gulvet. Det hadde jeg ikke gjort. En eller annen hadde flyttet boksene med fiskemat fra bak gullfiskbollen på bordet og satt dem pent foran bordet. Forklar det den som kan, smiler Torun med et skuldertrekk.
– Senere har dette med fiskematen blitt en ren rutine. En periode stod boksene på gulvet hver morgen vi stod opp. Da var vi enda sikrere på at det ikke var en av oss som hadde gjort det.
Torun rister oppgitt på hodet.
– Det er trist at venner ikke vil besøke meg fordi huset er så ekkelt. Min mor sier ofte til disse usynlige folkene: «Vik fra meg i Jesu navn.» Det bekrefter mye for meg, fordi min mor tar avstand fra sånt som dette. Hun nekter å prate om det.

Følg intuisjonen
Tone Elisabeth og jeg har lyttet til Torun, og bare bedt henne fortelle hva som skjer. Nå virker Tone Elisabeth ivrig etter å komme i gang. Hun begynner med hovedpersonen selv, Torun.
– Har du trøbbel med magen din?
Torun sperrer opp øynene en anelse. Men hun nikker.
– Det har jeg hatt helt siden jeg var liten. Det er så ille at jeg ikke gidder å oppsøke lege lenger. De klarer ikke å finne ut hva som er årsaken.
– Det er intuisjonen din som er så sterk, men du lytter ikke til den, forklarer Tone Elisabeth. – Dersom du begynner å lytte til magefølelsen, vil også magen fungere mye bedre.
Når det er så ille å bo i huset til Torun, kan jeg ikke unngå å spørre hvorfor hun ikke har flyttet.
– Jeg vet ikke helt, forklarer hun. – En eller annen gang sluttet jeg å være redd. Jeg har vel ikke helt forstått hvor mye krefter det egentlig koster. Dessuten er jeg fast bestemt på å bli værende her. Det er jo mitt hus, så da får de usynlige folkene her faktisk vike. Jeg nekter å gi opp. Men jeg var inne på tanken en stund. Jeg var borte et par år og la huset ut for salg. Men jeg fikk ikke solgt. Sånn er det med meg. Jeg føler ikke at jeg kommer noe sted. Alt går som i sakte film. Bestevenninnen min sier jeg bruker en uke å gjøre det samme hun rekker å få unna på en mandags formiddag, sier Torun lattermildt.
Det er på tide å gå huset hennes nærmere etter i sømmene. Huset er innbydende med blomster og koselig pynt ved inngangspartiet. Det er ingenting som tilsier at det skal være hjemsøkt. Men når vi beveger oss inn i huset, blir vi møtt av en usynlig vegg. Det er som å gå inn i en tåke av energi. Vi kjenner på kroppen at det er usynlige energier i huset. Et kjennetegn er at presset i hodet øker, som om blodårene strammer seg til i hjernen. Det blir vanskeligere å puste, noe som kjennes fysisk på kroppen. Følelsen av ubehag kommer krypende langs ryggraden, og jeg føler at hårene på kroppen står. Plutselig har atmosfæren forandret seg slik at vi er årvåkne – på vakt mot et eller annet som vi ikke kan se.

Avskyelig atmosfære
Tone Elisabeth går først inn. Hun kikker seg litt om og kjenner på atmosfæren.
– Jeg vil i kjelleren, sier hun. Torun viser vei.
Jeg stopper opp i kjellertrappen og får en følelse av at trappen ikke er trygg å gå i. Det er best å holde seg godt fast, for her kan man bli dyttet. Jeg spør Torun om hun noen gang har blitt dyttet i trappen.
– Ja, mange ganger, bekrefter hun. – Glemte jeg å fortelle det? Det er ikke så lett å huske på alle episodene når det er så mange av dem, sier hun med et skuldertrekk.
Tone Elisabeth har funnet badeværelset før vi andre har rukket å gå ned trappen. Hun står med hendene i lommen og kikker seg rundt når vi kommer.
– Her er det en helt vanvittig tung energi, sier hun. Hun må sette seg, hun blir svimmel av alle inntrykkene som hagler på. Jeg går inn i rommet sammen med henne. Inntrykkene blir kastet imot meg som et lufttrykk. Jeg må også sette meg ned for å sortere det jeg får inn.
– Jeg ser den kraftige damen med krykkene. Hun er faktisk ei sur, bitter kjerring. Hun er gift og har mange barn. Hun skurer barna unødvendig hardt i badekaret med harde bevegelser. Klager en av ungene over at det gjør vondt, risikerer de å få en ørefik. De prøver å være rolige og tar imot vasken mens de krymper seg under den harde behandlingen.
Tone Elisabeth nikker. Hun er enig i inntrykkene jeg forteller om.

Barnemishandling
– Mannen hennes er det jeg vil beskrive som en sleip liten grå rotte. Han kan virke stakkarslig, men han er olm og har et hardt hjerte.
Når jeg har fått kontakt med energien av mannen, får jeg beskjed om at han ble mishandlet og misbrukt som barn. Dessverre ga han sine barn en del av «arven» han hadde fått. Det har vært snakk om barnemisbruk i dette huset.
Noe av informasjonen kan Torun bekrefte at det har vært snakk om at skjedde for ikke så veldig mange år siden. Dette er en tragisk historie, og de involverte kan fortsatt være i live. Av personlige hensyn forteller vi derfor ikke mer om detaljene rundt denne saken.
Jeg merker at informasjonen ikke kommer så lett til meg lenger. Til slutt stopper det helt opp. Rommet virker lettere, nesten som om det har fått et mildere lysskjær over seg. Jeg kikker på Tone Elisabeth.
– Har du renset rommet mens jeg kanaliserte, spør jeg. Jeg oppfattet ikke helt hva hun drev med mens jeg konsentrerte meg om å hente ned informasjonen.
Tone Elisabeth ler.
– Vi kunne jo ikke la det være sånn. Jeg ble jo helt kvalm av å være her inne, så jeg bare satte i gang. Det er jo ikke noe å vente på!
Vi tar en runde i hele kjelleren, men det virker som om etasjen er rolig. Torun stusser litt.
– Det virker som om det har sluppet taket.
Det kjennes annerledes nå enn da vi kom ned. Et håp tennes.
– Så deilig det hadde vært om det kunne føles slik her nede hele tiden. Da hadde det ikke vært så skummelt.

En mann i sengen
Etter de mange energiene og inntrykkene i kjelleren til Torun tar vi en liten pause. Det kan også hjelpe for å se om energiene i huset har forandret seg etter vi renset kjelleren. Huset skal få tid på seg til å legge seg til rette etter at noe er blitt fjernet. Hos Torun var det verst i kjelleren. Når de energiene er borte, kan det være lettere å oppdage andre gjenværende energier. Når vi etter pausen beveger oss inn i huset igjen, virker Torun mer trygg på at en forandring har skjedd i huset.
– Jeg synes det virker mye lettere her allerede, smiler hun forsiktig.
Vi tar en gjennomgang av huset og oppdager flere ting i andre etasje. Tone Elisabeth har fått ferten av en mannsenergi.
– Det er en ung herremann her. Med ung mener jeg i begynnelsen av 30-årene. Dette er en forvirret sjel. Han tilhører ikke huset direkte, men området rundt her. Han ble tiltrukket av dette huset siden det allerede var åpent for energier. Det er tapt kjærlighet i bildet.
Tone Elisabeth stusser litt og konsentrerer seg litt ekstra.
– Si meg, spør hun Torun, – har du problemer med smykkene dine?
– Det har jeg, svarer Torun forbauset. – Er det han som gjemmer dem for meg? Kan du be ham ta noen billige smykker i stedet for designersmykkene mine, ler hun. – Jeg har følt at det har kommet noen inn i sengen min og lagt seg ved siden av meg. Er det denne mannen? Da det skjedde, var jeg veldig redd.
Tone Elisabeth nikker til svar.
– Du minner ham om en gammel flamme.

Blir nesten slått ut
Inne på gjesterommet som ligger vegg i vegg med Toruns soverom, får jeg inn bilder som er så sterke at jeg nesten blir slått ut. Jeg blir svimmel og må sette meg ned på sengen. Jeg føler meg kvalm. Jeg prøver å sortere ut bildene jeg får, og begynner å prate.
– Tone Elisabeth, jeg får inn mannen du snakker om, sier jeg. – Han er slank, men dvask, en gudsfryktig mann. Han gjør seg mer salig enn han egentlig er. Han prøver å få oppmerksomhet ved å få folk til å føle sympati med ham. Han vil ha omsorg fordi han mener det er synd på ham. Kanskje moren skjemte ham litt vel mye bort da han vokste opp. De fleste damene han prøvde å nærme seg, vek unna. De så på ham som en litt sleip, liten mann uten særlig karakter. Skuespillet hans fungerte ikke, for å si det sånn.
Verken Tone Elisabeth eller jeg kan få inn noe mer informasjon om mannen. Vi får for eksempel ikke et innblikk i hva som forårsaket hans død.
– Det er kanskje fordi han faktisk ikke har innsett at han egentlig er død og befinner seg i en annen dimensjon, foreslår Tone Elisabeth.
Vi bestemmer oss for å rense huset så godt det lar seg gjøre. Tone Elisabeth er allerede godt i gang. Det er veldig godt når kvalmen avtar og energien slipper taket. Vi går fra rom til rom uten å finne noe mer. Vi fant heller ikke årsaken til at fiskematen til Toruns datter bytter plass fra innerst på bordet bak gullfiskebollen til nede på gulvet foran bordet. Vi får bare håpe at fiskematen får stå i fred framover.
Torun står og kikker seg rundt i huset. Hun er forsiktig optimist.
– Jeg føler meg mye roligere allerede. Noe av magesmertene mine er borte, og jeg er ikke så kvalm som jeg pleier å være. Det føles veldig mye lettere her inne. Hun kikker seg forsiktig rundt.
– Nå kan du dra det som er positivt inn i huset ditt, forklarer Tone Elisabeth. – Du har fått en ny start, og det negative som var i huset, stenger ikke lenger for deg. Det er bare å sette i gang! Det er masse positivt som er på vei til deg. Bare bruk magefølelsen din og lytt til dine egne behov, så skal du se at veien blir lettere å gå.

Epilog
Etter flere uker kontakter jeg Torun for å høre om hun mener huset hennes er fortsatt like ekkelt som før husrensen. Det er det ikke.
– Huset er blitt veldig, veldig stille. Det er en enorm forskjell, forteller Torun blidt over telefonen. – Min datter går alene ned i kjelleren på do eller for å ta seg et bad. Det var ikke aktuelt før dere var her. Vi har nok ikke vent oss helt til den nye atmosfæren i huset, for vi føler fortsatt at det er noe i veggene her, men jeg tror det bare er husets historie som sitter igjen. Følelsen av å være overvåket er i alle fall blitt helt borte.
Verken mor eller datter har sett eller følt nærvær av noe som ikke skal være i huset. Fiskematen har fått stå i fred, og smykker er ikke blitt borte.
– Generelt føler jeg meg mye lettere til sinns. Gjørma jeg følte at jeg satt fast i, er borte. Det er uvant. Jeg er mye mer aktiv nå, men ikke så mye som ønskelig ennå. Det får komme etter hvert når jeg er klar til det. Noen av gjestene mine er fortsatt skeptiske til huset, men de aller fleste har kommentert at huset virker annerledes nå enn tidligere. Det er veldig godt. Jeg må liksom venne meg til at huset er rolig. Men jeg er veldig fornøyd. En stor takk rettes til Tone Elisabeth og deg, og ikke minst Medium som gjorde dette mulig. Tusen takk!