Milevis med skog og mystikk: Trolldom på Finnskogen

Tekst og foto: Merete Evertsen

I en tidligere årgang av Medium presenterte vi historien om da Heidi Svingen, Tommy Michaelsen og jeg besøkte hjemsøkte Välgunahå på svenskesiden av grensen inne i dypeste Finnskogen. Nylig oppdaget jeg i en gammel bok en detaljert historie om noen skremmende hendelser som herjet husmannsplassen sommeren 1900. I lys av dette kan du få ta del i historien en gang til, bare litt annerledes denne gangen. I tillegg ser vi litt nærmere på Finnskogen og Flisebergsgubben, som har ord på seg å være en av Finnskogens verste trollgubber.

Finnskogen er navnet på et stort og spredt befolket skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Norge og Sverige. Området fikk navnet sitt etter flere tusen finske innvandrerne, såkalte skogfinner, som bosatte seg der på 1500- og 1600-tallet. Disse kom i stor grad fra området Savolaks i Finland. Finnene som kom fra Midt-Finland via Värmland, var invitert av svenske myndigheter fordi deres svedjebruk og bråtebrenning kunne produsere rug i den ellers uproduktive granskogen. Innvandrerne brakte med seg sitt språk og sine tradisjoner sammen med en byggeskikk og et levevis som har holdt seg helt opp mot vår egen tid. Mange eldre finnskoginger har vokst opp med foreldre som seg imellom snakket 1600-tallsfinsk.

Trollmenn og trollkjerringer
Til å begynne med ble de finske nybyggerne tolerert av den norske befolkningen. Før skogsdriften kom skikkelig i gang, hadde ikke skogen så stor verdi for bygdefolket. Selv om de to gruppene hadde lite med hverandre å gjøre, var finnene likevel dårlig likt. De var kjent som «trollmenn» og «trollkjerringer», og alle visste at de leste mer i «Svarteboka» enn i Bibelen.
Magi og trolldom har alltid vært en del av dagliglivet på Finnskogen. Evnen til å stemme blod, helbrede sykdommer og smerte eller å på andre måter ta i bruk overnaturlige krefter forbindes gjerne med den finske kulturen. Finnenes svedjebruk krevde omfattende kunnskaper og en dyp forståelse for helheten i naturen. Denne innsikten ble ofte oppfattet som noe uforklarlig – som magi.
En fremmed kultur tett innpå kan gi grunnlag for både angstblandet respekt og for myter og fordommer. Likevel er det ikke til å komme bort fra at magi, synskhet og uforklarlige fenomener var vanlig hverdagskost i ellers så karrige leveforhold. Folk som bor på Finnskogen, kan fortelle om både hulder, skrømt og småfolk, men de snakker ikke så ofte om det. I alle fall ikke til fremmede. På den andre siden er folk blitt mer urbane i dag – selv på Finnskogen. Folk lever ikke i pakt med naturen lenger på samme måte som for bare 50 år siden.
For 100 år siden var hverdagen preget av overlevelse. Penger fantes ikke. Til tider var det så ille at enkelte ikke hadde råd til å betale for begravelsen til sine egne. Noen ble gravd ned i ukristnet jord et ukjent sted i skogen, mens andre fraktet sine kjære til kirkegården i ly av nattens mørke og forlot dem der. Da var presten nødt for å gravlegge vedkommende om begravelsen ble betalt for eller ikke.

Välgunahå 2008
Finnskogen. Magi, mystikk og plasser hvor det fortelles om skrømt. Vi har hørt om et slikt sted og vil undersøke dette nærmere. En regntung vårdag i 2008 reiser Tommy Michaelsen, Heidi Svingen og jeg til Finnskogen for å oppleve spøkerier på Välgunahå. Tommy, som er fra Grue, vet vei og er guide.
Medium har tidligere trykket en artikkel om våre opplevelser på Välgunahå denne dagen. Da vi i etterkant har kommet over spennende opplysninger om stedet i boka «Finnskog og trollskap» av Dagfinn Grønoset, utgitt første gang i 1953, velger vi å gi et lite tilbakeblikk på turen.
Vi er blitt fortalt at stedet Välgunahå, som ligger på den svenske siden av grensen midt i Finnskogen, er hjemsøkt.  Det er også kjent at det slett ikke er gode krefter som regjerer på stedet. Opprinnelig skal det ha vært et lite torp oppe i skogen, men i dag står kun grunnmuren igjen. Stedet var så hjemsøkt at porselen visstnok fløy gjennom luften, sengene la seg på høykant, og andre møbler flyttet på seg. I dag er det over hundre år siden spøkeriene fant sted mellom år 1900 og 1901. Folk var så skremt av hendelsene at de hentet inn en prest for å velsigne plassen. Da presten dukket opp, fløy kaffekjelen som sto på ovnen, rett i hendene på ham og klappet igjen Bibelen som spratt opp i ansiktet på den stakkars presten. Det hele endte med at plassen ble forlatt.
Tommy tar stedet på alvor. Det han har blitt fortalt, gir nesten et inntrykk av at stedet er forbannet. 
– Ikke rør ved noe der oppe! Jeg anbefaler ikke å ta med noen suvenirer heller, sier Tommy alvorlig. – Du vil ikke ha med deg hjem det som finnes der oppe. Hva det nå enn er som er her, legger han til før han snur seg og leder an opp til plassen. Advarselen hans synker inn. Vi skal ikke røre, bare se og oppleve. Føle på energiene på den fraflyttede husmannsplassen.

Uvelkomne
Det er noe andektig over det hele da vi ankommer det frarømte torpet. På vei opp kan vi kjenne at vi blir dratt mot stedet, men likevel er vi uønsket. Det er en merkelig følelse, og det begynner å verke i nakken. Vel framme ser vi den omtalte grunnmuren og blir stående rolig for å se om det skjer noe, om vi kan ta inn kreftene som herjer stedet. Til å begynne med merker vi ikke noe annet enn at følelsen av å være uønsket på stedet er blitt sterkere. Vi blir fort enige om at vi ikke skal røre ved grunnmuren. Atmosfæren og Tommys advarsler innbyr ikke til det.
Vi kikker oss rundt. Egentlig er dette et vakkert sted når du ser på det med det blotte øyet. Det er grønt og frodig. Likevel kryper uhyggen opp langs ryggraden og helt opp til hårrøttene. Vi går forsiktig rundt på plassen, og på baksiden kan vi skimte en grop som kan ha vært brukt i forbindelse med dyrehold. Både Heidi og jeg fornemmer at jorden rundt stedet er blitt dyrket, men det ligger spor etter en tragedie i luften. Ingen av oss kan fornemme helt hva tragedien bunner ut i, nok en gang er det som om vi ikke skal vite.
Tommy kjenner ikke etter. Han vil egentlig ikke være her. Han holder god avstand, klar til å stikke når som helst. Bak ruinene av hovedhuset finner vi en haug med stein, og tankene vandrer til at det kan være en gravplass, men vi er så påvirket av energien på området at vi er villige til å tro på hva som helst. Sannsynligvis er dette spor etter at noen har ryddet marken. Vi rusler tilbake til ruinene for å kikke nærmere, men finner fort ut at vi ikke vil oppholde oss lenge her. Det ligger en advarsel i luften – ikke kom nærmere! Det hele er så sterkt at vi sier høyt: «Vi skal ikke røre, vi skal bare se.» Det kjennes faktisk som om energien rundt oss gir litt slipp, men likevel passer vi på at vi ikke tråkker på noe vi ikke skal. Stemningen får oss til å føle oss dårlige, og vi finner ut at det er best å snu mens leken er god. Vi takker for titten og beveger oss sakte fra stedet.
Selv om vi beveger oss vekk fra plassen, kjennes det som om energien ikke helt vil slippe taket. Vi føler at det er noe eller noen som passer på at vi forlater stedet, at vi ikke skal forsøke å lure oss usett tilbake. Vel tilbake på stien, og på samme sted som en energi begynte å dra på vei oppover, slipper «vokteren» av stedet taket på oss. Nakkesmertene og den påtrengende energien blir borte, og vi kan igjen puste normalt. 

Välgunahå sommeren 1900
Etter vår tur til Välgunahå kom jeg over Dagfinn Grønosets bok og fikk på den måten et godt innblikk i hva som egentlig skjedde den gangen spøkeriene satte i gang på husmannsplassen for over 100 år siden. Grønoset intervjuet rundt 1950 finngubben Sanla-August – som selv opplevde de skremmende hendelsene på kroppen.
Ingen steder på Finnskogen har det spøkt mer enn på Välgunahå. Sanla-August, en mager flintskallet finngubbe, fortalte om det som skjedde på stedet ved Röjden, som skaket opp hele Sverige sommeren 1900. Hendelsene førte til en valfart av vitenskapsmenn, prester, leger og journalister fra alle kanter av Sverige – alle ville forsøke å forstå det som skjedde på Välgunahå.
Året er 1900 og ble siden husket som spøkelsessommeren. Sanla-Augusts onkel, Henrik Olsson, bodde på stedet da spøkeriene begynte. Henrik var kjent for å være en sterk og uredd finne som var full av overtro. Han levde sammen med Blind-Marit, en ekte trollkjerringtype, og Bitta – et tomsete kvinnfolk som stelte huset. Hver langfredag befalte Blind-Marit Bitta å gå rundt fjøset tre ganger mot sola og lese Fadervår. Ble det kjernet smør på Välgunahå, ble det lagt penger oppi kjerna, og kom det fremmedfolk på kaffebesøk, stakk gubben alltid fingeren oppi kaffen. Ellers kunne det bære galt av sted.
Det gikk galt på tross av fingeren som ble stukket oppi gjestens kaffe.
Sanla-August hadde vært på skogsarbeid i Trysil da han kom hjem og fikk høre om spøkeriene på Välgunahå. Han bare gliste når folk pratet om sånt, og hadde tenkt å fortsette med det. Midt på dagen den sommeren gikk Sanla-August og hilste på sin onkel. Han hadde ikke værte der lenge før spetakkelet satte i gang. Alt som var løst i rommet, ble slengt i veggen! Kopper, kar og gryter gikk i filler med et brak. Verre ble det utover natta.

Bibelen smalt i veggen
Henrik kom livredd og vekte Sanla-August midt på natten og ba ham komme. Da de kom inn i stua, brøt rene helvete løs. Bordet ble kastet i gulvet med et brak. En krakk som var to meter lang og laget av en flere tommer tykk halvkløvd stokk, ble slengt i gulvet slik at den ble kløvd i to. Fjøset fikk heller ikke gå fri. Krøttera ble løst fra båsen. Det var så ille aktivitet i torpet den natta at murpipa på huset havnet på låvetaket. Mer hjelpeløs og redd kan vel sjelden et menneske bli.
Sanla-August, som selv fikk føle alt dette på kroppen, kunne ikke forklare hva som skjedde. Han så ingenting som kunne forklare galskapen.
Senere kom det en prest til Välgunaho. Som en god prest bør, hadde han med seg Bibelen. Den hellige boken var det vel ingen som turte å røre ved, antok folket som var til stede, men ikke før presten hadde lagt fra seg boken på borden, ble den respektløst slengt i veggen med en voldsom kraft.
Det gikk gjetord om spøkeriene, og flere ville se dette med egne øyne for å tro på det. En av dem var læreren Ole Henriksen fra Rotberget. Han trodde ikke noe på dette og ville overnatte på Välgunahå. Det ble lite søvn på læreren. En kaffebrenner over ovnen fløy plutselig gjennom rommet og slo ham over fingrene så det sved.
Folk måtte til slutt gi opp å bo på stedet. Henrik Olsson flyttet, og stedet ble lagt øde.  Det som skjedde på Välgunaho for godt og vel hundre år siden, er en gåte – fortsatt i dag er det et uløst mysterium.

Flisebergsgubben
Det finnes mange personligheter å skrive om, som Nitahå-Jussi, Haltegutten som solgte sjela si til puken for å kunne spille bedre enn alle andre, og Gammel-Knut og Nitahå-Anna for å nevne noen. En som det er skrevet om i «Finnskog og trollskap», er Flisebergsgubben. På Flisebergsgarden bodde den største trollpuken som har levd på disse kanter.
Flisebergsgubben var en av de rikeste i området. Da Alfred Olastuen overtok eiendommen, var den såkalte trollkjelleren full av beinrester etter voksne dyr som Flisebergsgubben hadde ofret. Hver Jonsoknatt gikk gubben ned i kjelleren, men han var aldri alene. Det sies han hadde møte med en annen trollkar fra Trysil-skogene i de mørke nattetimer. Ingen har noensinne fått vite hva de to trollgubbene kokte sammen disse nettene.
Øverst på tomta på Fliseberget ligger kjelleren. I et øyeblikk da humøret var ganske så svart, leste Flisebergsgubben en av sine vondeste trollbønner her. Alle visste om det – den som åpnet leet til kjelleren, ville det gå ille. Virkelig ille. Folk skydde stedet og gikk klar av plassen. Selv etter Flisebergsgubbens død våget ingen å nærme seg. Da den nye eieren overtok gården, ble en tjenestegutt kommandert til å rive hele greia, selv om selveste Flisegubben voktet stedet. Tjenestegutten var både modig og villig til å ta jobben. Gamle fordommer skulle hogges over ende. Gutten hadde ikke mer enn akkurat startet jobben med hevet øks da han gled ved leet og falt over øksa. Han fikk et dypt sår i armen. Gutten kom seg, men han likte seg ikke lenger øst på skogen. Han dro til Oslo der han fikk arbeid på et bygg. Der falt han ned og slo seg i hjel første dagen. Folk fra skogen mente sitt. Han skulle holdt seg unna trollkjelleren.
Det er ikke det eneste tapte livet Flisebergsgubben har fått skylden for. To av sine sønner fikk han også skylden for å ha trollet i hjel.
Etter at Flisebergsgubben ble enkemann, gikk han på frierføtter. Hver lørdagskveld dro gubben sin kos med matsekk på ryggen. Sønnen likte ikke dette, og mente gubben måtte gi seg. En lørdag lurte sønnen maten ut fra sekken og la ned en stein i stedet. Grønn av sinne, argere enn den vonde selv, svor gubben at den som hadde gjort dette peket, aldri skulle få en frisk dag mer. Samme dagen ble sønnen syk, og like etter var han død.
En annen sønn sendte han av gårde til Oslo for å selge tømmer. Det var ikke verdt å komme hjem uten salg, hadde gamlingen sagt. Sønnen visste hva det betydde. Dessverre klarte han ikke å få solgt noe og turte ikke å reise hjem. Sønnen skjøt seg. Mange flere ting er sagt om verstingen fra Fliseberget.
I boka av Grønoset er det mange historier og personligheter som skildres. Historiene sies å være sanne. Om du velger å tro på det, er opp til deg, men stedene og skogen er i alle høyeste grad tilstedeværende den dag i dag.

Kilder:
Dagfinn Grønoset, «Finnskog og trollskap», www.photographica.no v/Øystein Søbye