Renate hører noen rope på henne, men det er ingen der: Kan vi få fred?

Tekst og foto: Merete Evertsen

Frank og Renate kontakter meg via sin venn og leieboer, Leif, for å be om hjelp. De er sikre på at et eller annet uforklarlig skjer i huset, og nå vil de ha fred. Frank og Renate mener de har flere «leieboere» i tillegg til Leif. Alle tre har merket at noe uforklarlig foregår i huset, men selv om de er tre som fornemmer det samme, vil det være en lettelse å få bekreftet dette av noen som har kontakt med den andre siden.
– Kan du per telefon fornemme om det er noe usynlig som foregår i huset her, spør Leif. Jeg kobler meg på energien i huset, som er to og en halv times kjøretur fra der jeg befinner meg. Jeg oppnår øyeblikkelig kontakt.
– Jeg får opp bilder av en diger mann som står i stua der dere befinner dere nå, forteller jeg. – Han er grovt bygget, veldig høy og har masse grått hår og skjegg. Han «stjeler» energi fra folkene i huset! Han står plassert ved siden av en verandadør, forklarer jeg.
– Er stuen formet som en L med gule eller lyse vegger, og er det noen vinduer som er høyt oppe på veggen rett fram, spør jeg for å få bekreftet bildene jeg har mottatt.
Leif ler en liten, tørr latter.
– Det er riktig, men vinduene du snakker om, er ikke her lenger. Men de har vært her. Og det er en verandadør her, ja.
Det er en god bekreftelse på de bildene jeg har fått. Jeg forsøker å ta inn mer informasjon per telefon.
– Jeg får ikke gjort så mye med dette nå, men det er et eller annet som sier meg at den venstre siden til den digre mannen gjør vondt. Av et stikksår eller noe sånt. Kanskje fra en kniv.
Leif gisper høylydt i røret.
– Jeg sitter her og kjenner at det verker i den venstre siden min. Det stikker skikkelig og er vondt, stotrer Leif. Han er ikke sikker på om han skal le eller gråte. Han forsøker en liten latter.
– Det er kanskje best at du tar deg en tur og ser på hele huset da, ber han på vegne av seg selv og huseierne.
For oss fire involverte er det ingen tvil. Huset har behov for en husrens.

Uro i alle år
Tidlig en torsdag ettermiddag ankommer jeg småbruket til Frank og Renate. Leieboeren Leif er også på plass. De er spente alle tre og har spurt seg selv om jeg er i stand til å finne ut av alle de uforklarlige hendelsene i hjemmet deres. Selv er jeg spent på om stua ser ut slik jeg «så» den på telefonen.
Da jeg kommer inn i rommet, er det mye som stemmer, men én ting er helt feil. Stua er riktignok formet som en L, veggene er gule, og vinduene jeg fornemmet, er ikke der lenger. Men det er en vegg midt i rommet som jeg ikke skjønner at jeg ikke fikk med meg da jeg koblet meg på energiene i huset. Jeg kikker mistenksomt på veggen.
– Denne veggen så jeg ikke da jeg koblet meg på, sier jeg høyt. Frank ser forundret på meg.
– Den veggen er da også ny. Det er ikke lenge siden jeg satte opp den. Men du så jo vinduene som ikke er her lenger. Da vinduene var her, var heller ikke veggen her. På en bisarr måte så blir det egentlig riktig i forhold til hverandre.
Det er godt å få en forklaring på hvorfor sansene mine tok inn noe annet enn det som er reelt i dag. Når jeg får stua til å stemme med mitt opprinnelige bilde, prøver jeg å «tune» meg inn for å oppnå kontakt med den store mannen jeg fornemmet over telefonen. Jeg får raskt kontakt. Han står på samme plass som sist, ved verandadøren.
– Vi har med en diger brande av en gammel viking å gjøre, forteller jeg. Jeg gjør meg stor for å vise hvor diger jeg mener han er. Likevel føler jeg at jeg ikke rekker ham til halsen engang. Han er enorm.
– Han har langt grått hår og bustete langt grått skjegg. Han har noe på hodet, men jeg greier ikke helt å se hva det er. Det er i alle fall ikke en typisk hjelm med to horn på, spøker jeg. – Han har enorme lår og fottøy av skinn som er stroppet fast opp til kneet. Han har et digert sverd i hånden, forklarer jeg.
Renate reagerer på sverdet. Hun kikker på mannen sin, som på sin side nikker til henne som svar. Det virker som de har fått forklaring på noe.
– Vi har hørt metallisk klang i denne enden av stuen, men kunne ikke begripe hva det kom av. Kan det være sverdet til denne vikingen, spør Renate forsiktig. – Vi lette høyt og lavt for å finne ut hva bråket kunne komme av, men fant aldri en løsning på det. Lyden var så høy at vi hørte det og reagerte spontant for å undersøke hva som hadde ramlet ned.
Jeg bekrefter at det er sverdet til vikingen de har hørt.
– Han tar veldig mye energi fra dere, så jeg synes vi skal få ham over på den andre siden. Han tar så pass mye plass og energi at det kan det bli lettere å finne ut om det er flere ting som foregår i huset, om han blir borte. Han er en stor årsak til at dere er slitne og uopplagte.
– Det hadde vært veldig fint å kunne slippe å sovne på sofaen hver kveld, ja, kommenterer Frank tørt.
Ved hjelp av mitt tredje øye åpner jeg opp en portal for å føre vikingen over i lyset av fred og kjærlighet. Han går frivillig inn i lyset, smiler og takker pent, og sier han er glad for å slippe mer smerte. Han ble akterutseilt av sine egne menn som lot ham ligge igjen på slagmarken med store stikkskader i venstre side etter en kamp. Han døde senere han av skadene han hadde fått. Siden har denne staute vikingen speidet og ventet på at hans menn skulle komme og hente ham igjen. Det gjorde de aldri.

Gratis oppvaskhjelp
Vikingen har gjort sin siste reise, og vi samler oss i stua for å få en bedre oversikt over hva det er Frank, Renate og leieboeren Leif opplever i huset.
– For meg startet det da jeg var liten, forklarer Renate. – Jeg har bodd i huset stort sett hele livet og husker godt at jeg ikke ville være på rommet mitt. Det var skummelt der, og jeg nektet å sove i senga mi. Den ekle følelsen av konstant å være overvåket ballet på seg og utviklet seg til redsel, forteller Renate.
– Vi har også hatt «gratis hushjelp» i mange år, ler hun. – Frank trodde ikke helt på det der i begynnelsen, men han oppdaget det selv etter hvert.
Frank nikker med et smil.
– Da jeg flyttet inn hit, klaget jeg over at moren til Renate, som også bodde her den gangen, alltid vasket opp midt på natten. Hun nektet for at hun gjorde det. Jeg bare trakk på skuldrene og tenkte at hun var sær. Men da hun reiste til Syden i 14 dager og oppvasken fortsatt ble tatt i løpet av natten, begynte jeg vel å forstå at det er mer mellom himmel og jord enn det som kan sees.
Frank drar litt på det.
– Egentlig ble jeg ikke så overrasket, røper han. – Jeg hadde sett noe før det. Men jeg er jo mann og skal jo ikke tro på disse tingene. Jeg hadde vært på en joggetur og visste at det ikke var noen hjemme i huset. På vei hjem så jeg at det var lys i et vindu i 2. etasje, og jeg så en skygge. Med oppvaskhjelpen friskt i minnet gikk det kaldt ned over ryggen på meg. Jeg gikk ikke inn i huset alene den ettermiddagen. Jeg følte meg litt dum, men det blåste jeg egentlig i der og da. Selv om det var isende kaldt på høsten, jogget jeg heller noen ekstra runder ute på jordet til Renate kom hjem, ler han hjertelig.
– Det er i det samme soverommet jeg aldri har fått fred, at Frank så skyggene, forklarer Renate. – Vi har tidligere hatt noen her for å fjerne uønskede energier. Første gang ble alt verre. Det ble rett og slett ikke levelig her. Vedkommende som skulle hjelpe oss, måtte komme tilbake. Det ble bedre etterpå, vi ble i hvert fall kvitt kjøkkenhjelpen. Hun har vi ikke hørt noe til siden. Om det er så bra, vet jeg ikke. Hun kunne godt ha vært her og hjulpet oss, spøker Renate.

Dørene går opp
Det er mange ting som det unge paret har merket på den lille gården de bor på. De vet at grunnmuren huset står på, er fra 1700-tallet. Huset brant ned i 1921 og ble bygd opp igjen i 1928. Det har vært mennesker her i flere tusen år før grunnmuren ble satt opp. At det befant seg en viking i huset, er dermed ingen overraskelse.
– Vi er ikke forbauset over at du fant noe skikkelig gammelt her, sier Renate. – Vi har jo opplevd mye her i stua. Telefonen lever sitt eget liv. Vi får innkommende samtaler, men displayet viser ikke noe som helst. Det er helt blankt. Det er helt stille når vi tar telefonen. Dersom noen ringer fra skjult nummer, så forteller displayet at det er et ukjent nummer. Om vi ikke svarer og lar telefonen ringe, blinker heller ikke telefonen for tapte anrop. Det er jo litt merkelig, spør du meg. – Mobiltelefonene blir også titt og ofte helt plutselig brutt.
Frank nikker.
– Vi hører skritt, det dunker i veggene, og dørene åpner seg foran nesen på oss. Det er virkelig et sabla leven her.
Leif, som leier en leilighet i andre etasje, skjønte ingenting da han kom hjem og så at to målebegre lå slengt på kjøkkengulvet hans.
– En sen ettermiddag da jeg kom fra jobb, var den ene døra på kjøkkenet åpen, og to målebegre lå midt på gulvet. Frank og Renate hadde ikke vært inne i leiligheten mens jeg var borte. Vi kan ikke finne en god forklaring på hva som er skjedd, annet enn at det foregår noe overnaturlig i huset, forklarer Leif.
Både Frank og Renate har hørt Leif komme hjem – problemet er at han ikke har vært i nærheten av huset.
– Senest i går hørte jeg at ytterdøren gikk opp, og at noen gikk opp trappen til andre etasje. Jeg ropte, men Leif svarte ikke. Jeg regnet med at han ikke hørte meg, så jeg gikk opp for å få kontakt. Men der var det ingen. Det gikk lang tid før Leif faktisk kom hjem.
– Det forsvinner også stadig ting i huset. Røykpakker og andre små ting har en stor tendens til å bli borte. Det kan gå mange måneder før vi finner dem igjen på de utroligste steder.
Det er ikke tvil om at det er mye som foregår i huset til Renate og Frank og deres leieboer, Leif. Jeg bestemmer meg for å gå huset nærmere etter sømmene.

Tidligere eiere
Jeg velger å begynne med å se nærmere på leiligheten til Leif. Idet jeg åpner døren, spilles det en «film» for meg i mitt indre. Jeg ser en eldre mann som sitter i en stol. Han er gammel, senil og greier seg ikke alene. Fra stuen kommer kona trampende. Hun er sint, bitter og hissig, og tåler nesten ikke synet av sin syke og svakelige mann. Hun utviser forakt for ektemannen, og er forarget over å ha bli stuet opp i andre etasje av sin egen familie. Det er tydelig at hun ikke er fornøyd med at hun ikke har «rett» til gården lenger.
– Ut fra informasjonen jeg tar inn, er jeg i kontakt med en tidligere eier av gården. Det er damen som regjerer i husholdningen. Hun synes sine egne, som har overtatt driften av gården, er håpløst feige og svake. I hennes øyne er alle idioter, mest mannen. Det er nesten som om han frivillig har blitt senil for å slippe unna kjeften hennes. Ordene hennes kjentes som harde piskeslag. Det er som hun gikk helt av skaftet da familien solgte gården og din familie tok over.
Jeg henvender meg til Renate.
– Har dere hatt problemer med de tidligere eierne, at de har villet ha gården tilbake eller noe lignende, spør jeg.
Renate nikker til svar. Hun er blitt svært tankefull.
– Det du beskriver, stemmer med virkeligheten så langt jeg vet i alle fall. Jeg vet at det har vært kvinner som har regjert på gården i mange ledd bakover. Men jeg kjenner ikke til den nøyaktige beskrivelsen av ekteparet du har kontakt med. Men noen brikker ramler på plass.
– Greier du å sove i leiligheten, spør jeg Leif. Han kikker opp med et stort smil.
– Jeg jobber veldig mye og er sent hjemme på kvelden, så jeg har ikke merket så mye til alle urolighetene. Men det stemmer at jeg har problemer med å sovne fordi jeg føler meg urolig. Jeg har tenkt at det var stress. Det er kanskje en kombinasjon, svarer Leif.
Før jeg velger å gjøre noe mer, går vi inn i Renates pikeværelse, det samme rommet som Frank så skygger i da han jogget. Rommet i seg selv er lyst og trivelig og har god utsikt fra vinduet. Men stemningen er ladet.
– Som du ser, orker vi ikke å bruke rommet. Det har stått tomt veldig lenge, sier Renate.
For tredje gang får jeg kontakt med noen fra den andre siden. Med vikingen og ekteparet er dette nummer fire i rekken av usynlige energier som befinner seg i huset. Jeg har fått kontakt med ei lita jente.

Ei jente vil leke
– Her inne føler jeg ikke det er så skummelt som det dere beskriver, smiler jeg. Renate kikker forbauset på meg.
– Jeg har kontakt med ei lita jente på rundt åtte år. Hun døde av sykdom for lenge siden. Det var hun som søkte kontakt med deg da du var liten. Hun var ivrig i og med at dere var unger begge to. Hun ville gjerne ha noen å leke med fordi hun kjedet seg siden hun var syk hele tiden og måtte tilbringe så mye tid her inne.
Mens jeg prater, blir jeg oppmerksom på at den sinte damen fra leiligheten vegg i vegg kommer inn i rommet. Hun er sint og med sine «kalde piskeslag» i stemmen ber hun jenta om å holde kjeft. Hun har ingenting med å bråke på denne måten, og skal være rolig. Jenta krymper seg. Jeg forteller hva jeg tar inn.
– Når du har følt at du er blitt kikket på, så har det vært den lille jenta som hadde lyst til å leke med deg. Straks du har kjent stemningen gå over til å bli uhyggelig, så har det vært den sinte damen som har kommet inn og bedt jenta om å fjerne seg, forklarer jeg. – Det er nok denne jenta du har sett skyggen av, forteller jeg Frank.
Det er på tide å skape ro. Jeg setter meg ned på gulvet i det gamle pikeværelset til Renate. Jeg skal føre over de tre gjenværende energiene som fortsatt befinner seg i huset. Jeg lukker øynene og åpner en portal til den andre siden. For mitt indre åpner det seg en lysportal som ståler varmt ned i rommet. Energien er så god at det er vanskelig å beskrive den med ord, men jeg føler at jeg er i kontakt med det noen kaller Gud, og andre kjærlighetsenergien. Den lille jenta går inn i lyset og forsvinner. Hun er uredd og selvsikker. Endelig kan hun leke igjen. Jeg lar portalen stå og skinne mens jeg kontakter ekteparet. De er ikke like selvsikre som den lille piken. Litt nølende og usikre støtter de hverandre med å holde hverandre i hånden før de trår inn i det fredlige lyset.
– Det bør skje mange forandringer i huset framover, forklarer jeg til Frank, Renate og Leif. – Det bør bli lettere å bo her, og den uforklarlige aktiviteten vil minke. Likevel er jeg usikker på om jeg har fått med meg alt. Det er et gammelt sted og et gammelt hus, og historiene kan ligge oppå hverandre lagvis. Det er mulig at det fortsatt vil være igjen energier her, eller at nye kommer til. Men da får dere kontakte meg igjen, så kan vi gå over stedet en gang til.

Epilog
Etter et par uker kontakter jeg Frank for å undersøke om det er blitt roligere. Endring har det blitt, men ikke helt totalt.
– Jeg har mye mindre vondt i hodet nå etter at du var her. For første gang på to år har jeg gått tre dager i strekk uten å ha hodepine. Det er en velkommen forandring. Renate har også følt seg mye mer opplagt og har begynt å få mer overskudd. Vi er rett og slett ikke så plaget som vi har vært, forteller Frank.
– Likevel tror jeg det er noe med det du sa om at historiene ligger i flere lag her. Det er ikke helt stille her ennå. Det går fortsatt litt i dørene. Jeg kunne heller ikke finne igjen vateret mitt som jeg var sikker på at jeg hadde lagt fra meg på kjøkkenet. Det fant jeg igjen i drivhuset. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg kan ha lagt det der. Her om dagen hørte jeg og en kamerat som drev og jobbet på kjøkkenet, at noe metallisk ramlet på gulvet rett ved siden av oss. Vi kunne ikke skjønne hva det var. Vi lette etter løsninger, men fant ingen.
Det er merkelig, synes jeg, fordi jeg mener jeg fikk fjernet vikingen med sverdet som jeg oppfattet som kilden bak det metalliske bråket.
– Det var ikke den samme lyden, forsikrer Frank. – Det var mer kling i lyden enn den klanglyden som vi hørte i stua.
Han ler litt av sin egen forklaring. Det er ikke så lett å forklare det som man ikke kan se.
– Det viktigste er at huset ikke lenger er negativt ladet. Vi har det mye bedre, og det er det som teller.
Vi blir enige om at dersom aktiviteten tar seg opp til et ubehagelig nivå, tar Frank og Renate kontakt igjen. Fram til da nyter de at huset for første gang på så lenge de kan huske, føles positivt.