Torill føler hun aldri er alene hjemme: Skygge kom ut av veggen!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Vi møter Torill og datter Veronica Amundsen (25) i deres hjem på Magnor rett ved grensa til Sverige, øst for Kongsvinger. Veronica bor ikke lenger hjemme hos moren, men har tidligere bodd i huset og har gjort mange ekle erfaringer. Hun er med for å kunne bidra med å fortelle om episoder som har skjedd i huset. Både Torill og Veronica er spente på hva dagen vil bringe. Det er ikke fritt for at de er litt usikre. Hva må vel ikke folk tenke om noen som ser spøkelser på høylys dag? Det er lett å bli stemplet som litt «rar.»
Idet jeg hilser på Veronica går det opp for meg at denne jenta er synsk. Jeg får beskjeden krystallklart. Dermed blir jeg kastet inn i oppdraget så fort jeg er innenfor døren. Det bare å sette i gang å jobbe.
– Du er synsk du, påstår jeg i et spørrende tonefall. Veronica sperrer opp øynene en anelse. Skulderen ramler ned fra ørene og på plass. Hun virker lettet over å bli trodd uten å måtte hevde hva hun er. 
– Ja, jeg er vel det, smiler hun forsiktig. Det vil si jeg vet ikke om jeg vil kalle meg synsk. Jeg ser ting uten at jeg ber om å få se det. Men jeg er ikke sånn at jeg spår om framtiden til folk. Veronica er rask med å understreke dette.
– Det er mer som om jeg ser mennesker på den andre siden og kan fornemme noe om dem. Men jeg snakker ikke med dem. Det har jeg ikke noe ønske om, sier den unge jenten alvorlig.
Verken Veronica eller Torill behøver å være redd for ikke å bli trodd.
– Det er mange ting som har skjedd i dette huset som gjør at jeg føler meg urolig. Det er ingen god følelse å måtte dele huset mitt med «skyggene» som til stadighet dukker opp og gjør meg utrygg, sukker Torill.
Jeg får en klar fornemmelse om at Torill også ser. Likevel virker det som om hun har greid å stenge av mer for synene enn datteren. Hun vil ikke se, selv om hun ser. Derfor må jeg spørre om dette er det første huset de har sett skygger og hørt merkelig lyder. Jeg vet svaret før det kommer.
– Nei, dette er ikke første gang. Det har vel for så vidt alltid vært sånn for min del, forklarer Torill. – Men min sønn på 17 år har også opplevd en del her i huset, og jeg vil jo skåne barna mine for dette. Men jeg greier det ikke. Det blir bare verre og verre etter hvert som tiden går.

Uforklarlige hendelser
Jeg ber Torill og Veronica fortelle om opplevelsene de har hatt i huset.
– En kveld jeg satt her i sofaen i stua, så jeg plutselig en skygge komme ut av veggen. Jeg ble sittende og blinke forbauset. Det skal jo ikke kunne gå an å komme ut av veggen, mener jeg. Men jeg så tydelig at det var en skygge. Skyggen fortsatte et stykke ut på gulvet og forsvant like plutselig som den dukket opp. Jeg ble ikke direkte redd, mer forundret. Jeg skjønte jo ingenting. Etterpå kom tankene sigende, smiler Torill forsiktig.
– Nå skal det sies at huset her er som et lite kråkeslott. Det er blitt bygd på og forandret mange ganger siden det bygd i cirka år 1900. Jeg har blitt fortalt i etterkant at det tidligere var en dør der hvor jeg så skyggen komme gjennom veggen. Da tenkte jeg mitt, forteller Torill.
– Sønnen min har også hatt noen sterke opplevelser. Han har sett forskjellige menn i huset. En med hatt, blant annet. Han lente seg over han da han lå i sengen. Da ropte sønnen min fra soverommet at vi måtte komme. «Det er en mann her», ropte han. Han så mannen helt tydelig, det var ikke noe han innbilte seg. Vi kunne heller ikke bortforklare det med at det var en drøm, for han var lys våken. En annen gang ble en hjelm kastet ut fra hylla hans med voldsom kraft. Den landet langt ute på gulvet. Samtidig ble skjermen på datamaskinen slått på. Det var et voldsomt leven!
Torill forteller med stor ro. Hun virker uredd over hendelsene. Det verste for henne er at hun føler seg overvåket, sliten og trett. At det er «noe eller noen» i huset er hun hundre prosent sikker på. Hun har forsøkt å løse problemet med å fortrenge det som skjer. Energiene er likevel så påtrengende at hun ikke lenger greier å ignorere det.
– På badet har det også vært mange hendelser, sier Victoria. – Jeg skulle vaske håret mitt en ettermiddag. Jeg står framoverbøyd med vannet rennende over hodet da jeg kjenner at noen legger en hånd på skulderen min. Det er så tydelig at jeg uten å tenke noe mer over det, tror at det er broren min som har greid å låse opp baderomsdøren og har kommet inn for å erte meg. Jeg småkjefter litt på ham og ber han gå ut. Når jeg snur meg er det ingen der. Da stopper småkjeftingen og jeg blir stående som et spørsmålstegn. Jeg går og kjenner på badedøren. Den er fortsatt låst.
– En kamerat av sønnen min opplevde det samme på badet da han skulle bruke toalettet. Han kom ut fra badet temmelig blek. Det måtte litt overtalelse til for å få ham til å fortelle hva som hadde skjedd. Han innrømte at han hadde kjent en hånd på skulderen, og han kunne ikke forklare hvem det var. «Det er et spøkelse her» konkluderte han med. Den dag i dag vil han ikke bruke toalettet. Han går ut, og så går han inn på kjøkkenet for å vaske hendene.

1889
Veronica har opplevd mange netter på soverommet uten å få sove. Selv om hun i dag ikke lenger bor hjemme, glemmer hun ikke de søvnløse nettene.
– Hver kveld skjedde det samme ute i gangen. Jeg så en mann som dyttet kona ned trappa. Hun ramlet ned og døde. Det var de samme personene hver kveld. På meg virket det ikke som det var meningen at han skulle dytte henne, men han var sint og gjordet det i kampens hete. Han angret akkurat idet han gjordet det, for han skjønte sikkert hvordan det ville ende da kona ramlet ned trappa. Det var et stygt fall.
Det er ikke lett for Torill og Veronica å huske alle episodene i huset. Det har vært mange.
– Jeg vet at sønnen min møtte en mann med hatt i vedskjulet. Han gjentok «1889» intenst mange ganger. Sønnen min rygget inn igjen. Ikke skjønte han hva han mente med årstallet heller.
Når Torill nevner mannen i vedskjulet begynner energiene å jobbe rundt meg. Jeg er i kontakt med en mann fra den andre siden. Det er en eldre herremann som viser seg. Han er intens. Han «griper fatt» i den venstre armen min. Han vil ha oppmerksomhet. Det er noe han vil si. «Sønnen min» sier han. Han gjentar det en gang til; «sønnen min»! Det begynner å spille av scener for meg i mitt tredje øye.
– Jeg får opp bilder av at denne mannen hadde en sønn på cirka 7 år. Sønnen ble syk og døde. Familien, spesielt faren, har det helt forferdelig. Ikke har de bare mistet en sønn, men de har ikke råd til en skikkelig begravelse heller. Fortvilelsen er stor. Sorgen enorm. Gutten er begravd inne i skogen.
– Den veien, sier jeg og peker mot skogen.
Torill reagerer på retningen jeg peker ut.
– Inne i skogen har sønnen min og kameraten hans blitt jaget av usynlige krefter. Det har skjedd to ganger. Samme sted begge gangene. De befant seg i skogholtet da skogen nærmest ble «levende.» Buskene begynte å knake og riste voldsomt. Det var som om skogen gjorde opprør. Begge guttene tok bena på nakken og sprang. Da skal vi vel ikke forstyrre graven til den lille gutten da, mener Torill.

Ung soldat
Straks den ulykkelige faren har fått sagt det han ville, står det en soldat i stua ved siden av oss. Han er ung og går i noe jeg som ser ut til å være en uniform fra gamle dager. Jakken er av grå vadmel og han har sorte, lange støvler. Han viser meg at han er blitt skutt i hodet. Hele den høyre siden av ansiktet er blåst vekk. Han forteller at han har en beskjed til sin kjæreste som venter på ham der hjemme. Kona var gravid, og han vil gjerne fortelle henne at han ikke har stukket av fra ansvaret.
Jeg forteller Veronica og Torill om hva jeg får inn.
– Det har vært mange kriger her på skogen, så det er slett ikke usannsynlig at det er en soldat her. Krigene går tilbake mange hundre år, forteller Torill.
Jeg får en følelse av at denne unge soldaten stammer fra 1700-tallet. Jeg «snakker» med han og forteller at hans kjæreste og deres felles barn venter på dem på den andre siden. Det er så lenge siden han gikk i krigen, og hans kjære familie døde for minst 200 år siden. Jeg lager en portal for å føre soldaten og mannen som mistet sønnen sin over på den andre siden. Det er ingen som protesterer. Begge vil ha ro og hvile og går inn i lyset med et smil. De takker før de forsvinner inn i kjærligheten.
Etter at de to herrene fra hver sin tid har forlatt oss, virker huset veldig mye roligere. Selv Torill og Camilla merker forskjellen.
– Jeg merker at jeg virker lettere i hodet og at øynene ikke er så såre som de pleier, sier Torill litt forundret. Jeg har vært plaget med tørre og såre øyne i lang tid, men akkurat nå føler jeg meg veldig fin. Det gjorde jeg ikke før du kom.

Undersøker huset
Jeg vil undersøke huset nærmere og begynner på kjøkkenet. Torill liker seg ikke der. Hun har stadig følt nærvær og sett skygger i den delen av huset.
– Det er en dame som passer på her. Den delen som i dag er kjøkken, hos virker som tidligere har vært et spiskammers eller en bod en gang i tiden. Kvinnen jeg fornemmer har til tider flyktet inn i boden og låst døren etter seg for å unngå sin vrede ektemann. Det kan sammenlignes med Emil i Lønneberget som låser sin hissige far ute når han gjemmer seg i snekkerboden.
Torill bekrefter at kjøkkenet tidligere har vært en bod. Huset har vært gjort om mange ganger. Det er bygd på små rom mange ganger i løpet av 110 huset har eksistert. Jeg snur meg mot Camilla.
– Dette ser jer er damen du så ble dyttet ned trappen hver kveld da du bodde i huset, forteller jeg. Mann hadde et heftig temperament og hun måtte ofte gjemme seg. Hun var utrygg og sliten av kranglingen. Han hadde nok i tillegg problem med alkohol. Det gjorde ikke stemningen i huset noe bedre.
Torill reagerer på det jeg sier.
– Jeg har hatt en følelse av at det har vært alkohol og vold inne i bildet her. Jeg kan ikke forklare det. Det er bare noe jeg fornemmer. Det stemmer veldig med det du forteller nå.
Selv om det er godt å få bekreftet det hun føler, går det kaldt nedover ryggen på Torill.
– Dette er ikke ting jeg ønsker å ha rett i, sukker hun. – Vi har prøvd så godt vi kan å stenge ute alt vi opplever, men det har tydeligvis ikke hjulpet.
Torill vet lite om sin egen familiebakgrunn. Familien er fra Finnskogen, et kjent område for magi og mystikk. Det var lite eller ingen snakk om slike ting i familien. Det var også mange ting som ble holdt skjult. Derfor har Torill heller ikke noen bakgrunn for å si om det er flere i familien hennes som har hatt evnen til «å se.» Jeg er overbevist om hun har arvet disse egenskapene. Både Torill og begge barna er åpne for å kunne se energier. Derfor tiltrekker de seg også mange former av dette.

Sterk tilstedeværelse
Vi fortsetter gjennom huset. Når vi kommer opp i andre etasje, blir energiene påtrengende. Alle hårene på kroppen min reiser seg, og jeg blir svimmel. Jeg tar inn et sterkt nærvær av en mannlig energi. Jeg får hilse på mannen som dyttet kona ned trappa. Han er sint. Rasende faktisk. Jeg forsøker å koble meg på for å få litt informasjon om mannen, men det er ikke lett. Han er ikke villig til å dele av seg selv. Det jeg greier å oppfatte er at han ser på seg selv sjefen i huset. Her er det han som bestemmer. Energien er så påtrengende at jeg er nødt til å prøve å sende ham over til den andre siden uten å hente inn så mye informasjon. Jeg åpner opp en portal og sender ham kjærlighet, ro og tilgivelse. Energien stresser den sinte mannen først. Han setter seg på bakbeina og vil ikke bevege seg inn i lyset. Han vil ikke forlate huset sitt!
Jeg gir ikke opp og fortsetter å sende kjærlige energier for å få mannen inn i lyset og over på den andre siden. Sakte, men sikkert minsker sinnet hans. Han blir mykere og litt usikker. Han trår forsiktig inn i lyset. Kona kommer inn fra siden. Litt usikker tar han armen hennes som om han spør om han er tilgitt for alt det gale han har gjort henne. Med et stort smil tar hun i mot ham, og sammen går de inn i lyset. Freden kan komme til det lille huset i skogen.
– Nå skal det være nesten helt rent i huset for fremmede energier. Jeg vil bare innom badeværelset for å undersøke nærmere energien som plager folk som oppholder seg der, forklarer jeg til Torill og Camilla.
Inne på badet fornemmer jeg en ung mann. Jeg får ikke helt taket på hvem han er. Men én ting står klart og tydelig for meg. Denne mannen skal ikke fjernes fra huset!
– Det er en ung mann her, men han kan jeg ikke fjerne. Han passer på dere. Han vil si fra dersom det skjer noe med huset, for eksempel at rørene sprekker eller det oppstår en brann. Han vil sørge for at dere kommer dere i sikkerhet.
Torill og Camilla ser på hverandre og smiler.
– Vi bruker å få et varsel. Utelampa har automatisk innstilt timer som gjør at den slår seg på av seg selv når det blir mørkt. Når den slår seg av og på av seg selv, vet jeg at noe kommer til å skje. Sist den holdt på sånn, oppdaget vi at et vannrør hadde sprekt, akkurat som du sa, smiler Torill. Han kan du bare la være her. Det kan være trygt å vite at noen passer på oss!
– Nå vet han at dere er oppmerksom på at han er til stede, så dere vil ikke merke noe særlig mer til han. Kontakten er oppnådd, forklarer jeg. – Nå skal jeg legge beskyttelse rundt huset og tomta. Etter hvert vil dere merke forskjell i huset. Det bør være rolig her nå, forklarer jeg.
Torill blir stående og «føle.»
– Jeg synes det er mye bedre allerede. Jeg føler meg ikke så «tung» som jeg pleier å være. Jeg håper virkelig at det holder framover, smiler Torill forsiktig.


Epilog
Etter en drøy uke tar jeg kontakt med Torill for å høre hvordan stemningen i huset er etter at vi fikk fjernet fire gjengangere som bodde sammen med henne.
– Det er veldig stor forskjell i huset. Jeg tenker klarere enn før du var her. Jeg er ikke lenger så trøtt og sår i øynene. Det har rett og slett ikke vært noen problemer etter du var her, ler Torill over telefonen. – Jeg håper jo det holder seg slik, legger hun til.
– Jeg er fortsatt usikker på om det er noe i andreetasjen, men jeg er ikke helt enig med meg selv om det er gammel vane eller om det er noe der. Det jeg vet, er at det ikke lenger er så ekkelt å være hjemme alene. Jeg tør å slukke lysene i enkelte rom, som for eksempel på kjøkkenet, og likevel føle meg trygg på at jeg er alene i huset. Det er en veldig god følelse. Jeg må virkelig si at jeg er lettet over at det er blitt så mye bedre her.
Sønnen hennes som bor sammen med henne, har ikke merket noe fra eller til. Han har stengt alt «sånt» ute og kjemper hardt for å holde det på det nivået.
– Vi har ikke pratet om han merker forskjell i huset. Han ønsker ikke å prate om det. Jeg vil ikke presse han heller. Men jeg merker forskjell og er veldig takknemmelig for hjelpen jeg har fått. Hjertelig takk fra Magnor til Medium og deg som har hjulpet meg så mye!