Fra førhistoriske sjamaner til Snåsamannen: Healingens historie

Tekst: Elisabeth Hægeland, elisabeth@mediumforlag.no

Til alle tider og i alle kulturer har vi mennesker hatt kjennskap til ulike helbredende metoder. Men healing som fenomen har gjennomgått store utfordringer, særlig fra middelalderen og frem til i dag.

Ulike former for helbredelse ved håndspåleggelse har vært praktisert siden førhistorisk tid, og har også vært en del av tidligere vestlig medisinsk praksis. Vi kan gå ut fra at healing og folkemedisin har eksistert siden mennesker begynte å bli syke.
Enkelte personer har opp igjennom tidene tatt på seg oppgaven å bevare og formidle en urgammel viten om medisin og helbredelse. Før vitenskapen overtok menneskets medisinske domene, ble healing daglig praktisert blant landsbyenes vise menn og kvinner. Mange av dem ble født med evnen til å helbrede ved berøring, og det var vanlig å ta i bruk urtemedisin og gamle kjerringråd som ble videreført gjennom flere familiegenerasjoner.
Håndspåleggelse har hatt en sentral plass i norsk folkemedisin. Det finnes fremdeles håndspåleggere og helbredere i de fleste byer og bygder i landet, men så langt har de fleste praktisert i det stille.

Urfolk og sjamanisme
Innen urbefolkninger rundt om i verden har det alltid blitt brukt ulike healingteknikker. De har kombinert healingen med en nær åndelig kontakt med naturen og det hellige de tror på. Et felles ord for urbefolkningers tro og praksis som omhandler kommunikasjon med åndeverden, er sjamanisme. 
Sjamanistisk healing er en verdensomspennende tradisjon det finnes spor av 25.000 år tilbake i tid. Noen har kombinert healingen med bruk av urter, brygg og salver, massasje, bad og ulike omslag. Som oftest ble healingen utført av en sjaman, også kalt medisinmann eller medisinkvinne. Direkte oversatt betyr sjaman «helbreder» eller «åndelig fører».
Sjamaner betrakter seg som mellomledd mellom åndeverdenen og den fysiske verden, og råder over menneskehetens eldgamle kunnskap om helbredelse. De kan behandle sykdommer og er i stand til å gå inn i oversanselige sfærer for å finne svar til mennesker. Innen sjamanistiske healingformer har evnen til å kunne helbrede vært betraktet som et resultat av åndelig utvikling, og ikke fordi de har gått på skole for å lære det.
Den finnes mange former for sjamanisme i verden, men de deler en felles tro på naturen. De er ikke tilknyttet noen bestemt religion, men de oppfatter naturen som levende og besjelet, og de ser på sykdommer som inntrengere i organismen. Sjamanenes oppgaver innenfor sin gruppe er de samme hos asiatiske, afrikanske og indianske stammer.
I Norden vet vi at samenes naturkunnskaper og kjennskap til helbredelse ofte overgikk det velskolerte leger hadde av slik kunnskap. Men de ble en trussel mot den etablerte makten. Da kristendommen ble innført i Finnmark, ble sjamaner forfulgt. Alt som var relatert til den samiske naturreligionen, ble sett på som «djevelens verk».
Blant urbefolkninger har det også vært vanlig å bruke sang, dans og chanting som en form for healing. Når noen var syke, trodde man de var besatt av onde ånder, og sjamanen gikk inn i transe gjennom musikk og dans for drive ut ånden. Fortsatt brukes healing gjennom musikk av både aboriginer, indianere, maorier, tibetanere, nepalere, afrikanske stammer og andre naturfolk. I dag har sjamanismens åndelige konsept fått fotfeste over hele verden.

Kanalisert historie
Flere esoteriske og åndelige lærere skal ha fått inn kanalisert informasjon om legendariske steder som Lemuria og det forsvunne kontinentet Atlantis. Noen av dem har sagt at folket som angivelig levde der, hadde eksepsjonelle evner til å helbrede og se inn i fremtiden. De skal ha hatt dyp kontakt med åndelige sfærer og skaperkraft.
Den «sovende profeten» Edgar Cayce (1877–1945), også kalt «den holistiske medisinens far», sies å ha kanalisert informasjon direkte fra atlantisfolket. Ifølge Cayce var dette et høyteknologisk og avansert folkeslag som utvandret til Egypt for over 12.000 år siden.
Helt siden den kjente greske filosofen Platon fortalte om Atlantis, har ingen har klart å bevise eller motbevise at det faktisk har eksistert. Men vitenskapsprofessoren Arysio Santos har forsket på temaet i over 30 år. I sin bok «Atlantis, The Lost Continent Finally Found» fra 2005 går han igjennom alle slags teorier og myter om Atlantis både fra religion, esoterisk lære, geologi, antropologi og lingvistikk. Han forbinder kontinentets undergang med slutten av den siste istiden, for 11.600 år siden.
Etter en sammenligning av alle mytene om Atlantis konkluderer han med at alle handler om et førhistorisk paradis hvor menneskeheten begynte sin eksistens. Han mener også det er klart at Atlantis er langt mer enn en fabel, og at det faktisk var selveste Edens hage eller paradiset.

Healing i hellige skrifter
Flere av verdens eldste skrifter refererer til ulike metoder for helbredelse, som for eksempel håndspåleggelse, og byr på troslære og vitnesbyrd om helbredelsesmirakler. Oversettelser av egyptiske hieroglyfer og papyrusruller viser at healing ble praktisert i Egypt fra cirka år 3300 til 525 f.Kr. Ulike healingteknikker er også beskrevet i de indiske vedaene, som ble nedskrevet mellom 1700 og 1100 f.Kr.
Bakgrunnen for egyptisk medisin lå i religion og spiritualitet. Egypterne fremsa bønner for flere guder, blant annet medisinguden Imhotep, som de trodde påvirket helse og sykdom. Guden Imhotep ble sett på som grunnleggeren av egypternes medisinske system, og han kan også knyttes til den greske medisinguden Asklepios.
Mange i antikkens Hellas refererte til egypterne når det gjaldt medisin og helbredelse, blant annet «medisinens far» Hippokrates. Fysikerne Herofilos og Erasistratos studerte også helbredelsesmetoder i Egypt. I sin Odyssé skrev poeten Homer: «I Egypt er mennene dyktigere i medisin enn noen andre steder.»
De hippokratiske verker (500 f.Kr.) forteller: «Erfarne leger tror at den varme, som langsomt siver ut av hånden når den legges på den syke, er særlig gavnlig. Det har ofte vist seg at mens jeg var ved å berolige mine pasienter, var der liksom en merkelig egenskap i mine hender, som kunne hale og trekke smerter og forskjellige urenheter bort fra de angrepne deler, når jeg la min hånd på stedet og strakte mine fingrer ut mot det. Således er det kjent, fra noen av de lærde, at sunnhet kan innpodes i de syke ved hjelp av visse bevegelser og ved berøring.»
Rundt 500 år f.Kr. var healing en veletablert form for behandling blant grekerne. På den tiden introduserte de den såkalte hygieniske terapi, som består av hvile, frisk luft og diett som prinsipielle våpen mot sykdom. Men de fleste medisinske eksperter er enige om at hovedkilden til de gamle grekernes medisinske kunnskap kom fra Egypt, som allerede var en gammel og veletablert sivilisasjon da antikkens Hellas ble født.

Jesus som healer
I Midtøsten og den hellenistiske verden (400 f.Kr.–400 e.Kr.) vokste det frem en hel rekke omvandrende lærere, mystikere og alkymister som brukte sine healingevner. Av disse er det to galileere fra det første århundret som har fått mest oppmerksomhet – Hanina ben Dosa og Yeshua, senere kjent som Jesus Kristus.
Mest kjent i norsk kultur er historiene om Jesus og hans helbredelsesmirakler i Det nye testamente. Jesus støttet seg til de medisinene som ble brukt på den tiden, laget av vin og olje, i tillegg til sin tro og det han kalte kraften fra Den hellige ånd eller Gud.
Healingen Jesus utfører i de fire evangeliene, blir av mange sett på som bevis for hans guddommelighet og at han den ekte Kristus. Likevel svarte han ikke alltid ja til å utføre mirakler. Når han ble spurt av folk som hadde skitne motiver, nektet han. Men hver gang han sa ja til å utføre håndspåleggelse for å helbrede syke, la han vekt på sin egen tro på Gud og på at Guds kraft ville helbrede dem. Noen ganger snakket han også om troen de syke hadde på at han ville helbrede dem. Jesus bad sine etterfølgere om å helbrede de syke. Han sa at et av de troendes bevis for Guds eksistens skulle være at når de legger hendene på syke, skal de bli friske (Mark. 16, 17–18 og Matt. 10, 8).

Forbudt for lekfolk
I middelalderen (1100–1600 e.Kr.) var det forbudt for lekfolk å praktisere healing ved håndspåleggelse. Helbredere og lekfolk utenfor kirken ble mistenkeliggjort og forfulgt som kjettere og hekser. Det å helbrede ble sett på som noe utenfor menneskets kontroll. Kirken hevdet monopol på åndelige gaver, og healing ble forbudt i de fleste vestlige land.
Inntil middelalderen var den kulturelle oppfatning at et guddommelig eller metafysisk prinsipp var til stede i alt og var det som opprettholdt alt liv. Menneskene levde nærmere naturen og hadde respekt for den, akkurat som naturfolk har hatt til alle tider – også i dag.
På 1600-tallet ble det mekaniske verdensbildet skapt. Kropp og sjel ble plassert i to forskjellige og helt adskilte verdener. Ansvaret for menneskets sjel og åndelige velvære ble lagt i kirkens hender, mens legevitenskapen skulle ta seg av kropp og sinn.
For å finne sannheten måtte man analysere, måle, veie og dele opp alt i så enkle deler som mulig. Kroppen var som en maskin, mens følelser var kilde til bedrag. Det som ikke kunne undersøkes med vitenskapelige metoder, ble underlagt troens og kirkens domene.
Denne kunstige todelingen av livet har plassert healing i kategorien overtro og mystikk, og det har skapt et skille i helseomsorgen som fortsatt eksisterer. Healing har vært umulig å analysere og måle, og de virksomme prinsipper lå utenfor fornuftens rekkevidde. Mange mener likevel at healing uttrykker naturlige prinsipper, og at det er vitenskapen som er på villspor.

Kongelig berøring
Innen mange kulturer oppigjennom tidene har healing blitt sett på som et privilegium for utvalgte personer, som konger, prester, rabbinere, munker og eldre menn og kvinner.
I Storbritannia på 1600- og 1700-tallet ble det veldig populært med «royal touch» (kongelig berøring). Da fremsa kongen en bønn, berørte den sårede og gav han en mynt. Storhetstiden for den kongelige berøringen skjedde mot slutten av 1600-tallet, da Karl II gav healing til rundt 5000 sårede i året. Også kong Henrik VIII av England utførte healing.
Tradisjonen begynte i Frankrike allerede på 1100-tallet under kong Ludvig VI (1108–1137), som la sine hender på de syke for å helbrede dem. Flere av de franske monarkene før den franske revolusjonen praktiserte healing, blant annet kong Ludvig XVI.
Den siste franske kongen, kong Ludvig XVI, brukte å fremsi denne bønnen: «Kongen berører deg, Herren helbreder deg.» De franske kongene holdt på med håndspåleggelse og bønn for syke og svake i hele 600 år – helt til giljotinen satte en stopper for dem under revolusjonen.
Overklassen i det georgianske Storbritannia (1714–1830) fortsatte å vise stor interesse for komplementære former utenom skolemedisinen. 

Fremvekst i Vesten
Moderne vestlig vitenskap overtok makten over det medisinske domenet i Europa fra 1700-tallet og utover. Mye på grunn av økonomisk overlegenhet og makt ble vestlig medisin spredt rundt i verden. De gamle naturmedisinske metodene fra urfolk og eldre kulturer ble generelt sett på som mindreverdige.
Først på midten av 1800-tallet stod folk på kravet om å få lov til å praktisere healing uten å gjøre noe kriminelt. Likevel var det ikke før i 1951 at loven om hekseri ble opphevet i Storbritannia, i forbindelse med fremveksten av spiritisme. Inntil da kunne healere brennes, ifølge loven. En del stater i USA har fremdeles lovfestet prestemonopol på healing.
Klarsynte og spiritistiske medier mente de kunne bevise livet etter døden. De påstod at man kan ha en naturlig evne til å helbrede uten å være avhengig av en spesiell åndelig eller religiøs tro. Healing er i dag utbredt i spiritistkirkene, men bruken av healing i kirken har gått ned siden middelalderen.
Amerikanerne er spesielt kjent for å være åpne for nye, komplementære behandlingsformer. De skal ha vært like interessert i healing før borgerkrigen som i dag. Men det er fremdeles en del stater i USA som har lovfestet prestemonopol på «helbredelse».
Healerbegrepet kom i bruk i Norge tidlig på 1980-tallet, parallelt med en voksende interesse for naturmedisinske behandlingsformer. Ordet healer er det engelske uttrykket for en helbreder, som betyr «en som gjør hel». Likevel er det mange norske helbredere som velger å kalle seg nettopp healer. Betegnelsen kan ses på som uttrykk for et skille fra religiøse troshelbredere. Ikke-religiøse healere definerer vanligvis sine evner som et naturlig anlegg, mens religiøse troshealere opplever evnen mer som en åndelig gave fra Gud.

Nåtid og anerkjennelse i dag
Vi har sett en massiv utvikling av ulike alternative behandlingsformer siden 1970-tallet. Økt misnøye med konvensjonell medisin har vokst frem. Mange opplever at legen ser på dem som et fysisk objekt heller enn et emosjonelt og åndelig vesen som trenger å bli ivaretatt på en respektfull og verdig måte.
De fleste innen skolemedisinen avfeier healing som humbug og hevder det dreier seg om blind tro eller placeboeffekt. Men stadig flere leger anerkjenner og benytter seg av healing og henviser sine pasienter til komplementære behandlingsformer.
Verdens helseorganisasjon (WHO) anerkjenner faktisk sjamanistiske helbredelsesritualer, og skriver at de ofte har de samme egenskapene som virkemidler innen skolemedisinen. I USA ser vi også stadig flere skolemedisinere som samarbeider med sjamaner på sykehusene. Her har healing oppnådd anerkjennelse blant sykepleiere, under navnet Therapeutic Touch (terapeutisk berøring) eller TT. TT ble grunnlagt av professor Dolores Krieger, og ble tilpasset og introdusert som en sykepleiemetode tidlig på 1970-tallet.
I Norge har TT vært undervist og praktisert på enkelte sykehus i flere år, blant annet på Radiumhospitalet. Innenfor sykepleiemiljøet har TT vært mest benyttet som en metode for avspenning og smertelindring.
Parallelt har det vokst frem en ny forståelse for hvor viktig det er med personlig utvikling og åndelighet for å kunne forbedre både menneskenes og planetens helsetilstand. Tiltroen til helbredere er sterkt økende, og stadig færre stoler blindt på skolemedisinen. Hos helbredere finner pasientene ofte kvaliteter som helsepersonell ofte ikke har tid eller kapasitet til å gi dem. Håp, fortrolighet og helbredelse er verdsatte gaver som healerne kan tilby.

Litteraturliste:
•  «Healing. Om den helbredende kraften i dine hender» (2007) av Jack Angelo, Damm
•  «Healing. Kraften der helbreder» (1984) av David Harvey, Hernov forlag
•  «Menneskehetens mysterier. Uforklarlige fenomener og undere fra hele verden» (2007) av Herbert Genzmer og Ulrich Hellenbrand, Spektrum
•  «Edgar Cayce’s Atlantis» (2006) av Gregory L. Little, Lora Little og John van Auken, Are Press
•  «The Royal Touch» (1989) av Marc Bloc, The Dorset Press