Kvantefysikk og bevissthet: Åndelighet og vitenskap mot et paradigmeskifte

Tekst og foto: Elisabeth Hægeland, elisabeth.haegeland@mediumforlag.no

Ulrik Heger har hele livet vært på jakt etter sanne svar på universets store gåter. Han var innom blant annet fysikk, parapsykologi, religion og filosofi, før han fant svaret som viser at det er mulig å forene åndelighet og vitenskap mot paradigmeskifte.

Resultatet etter flere års søking kommer til uttrykk i Ulrik Hegers debutbok, «Verden er magisk!» Med begge beina godt plantet på bakken, er han forsiktig med å bevege seg inn på åndelige temaer og ulike trossystemer. I stedet sammenfatter han vitenskapens viktigste teorier og beviser om universets eksistens og menneskets mysterier.
– Jeg ønsker at folk skal åpne opp øynene for at verden er magisk, og at det er utrolig mange merkelige ting vi har funnet ut vitenskapelig. For eksempel finnes det ingen seriøs fysiker i dag som utelukker at tidsreiser er mulig, sier forfatteren.
Han fremlegger en del såkalt objektive svar vitenkapen har fått innen områder som kvantefysikk, bevissthetsforskning og astronomi. Fortsatt står noen av de mest grunnleggende spørsmålene ubesvart, og det finnes en del motstridende teorier. Ulrik har likevel funnet frem til en ny forståelse av skaperverkets indre logikk i skaperverket, som kan bevise at det tilsynelatende umulige er mulig.

Skaperverkets logikk
Vitenskapen enes om at alt i naturen er bygget opp i hierarkier. Det laveste nivået vi vet om er kvarker, som inngår i oppbygging av nøytroner og protoner. Kvarker er de minste byggesteinene vi kjenner til i naturen i dag. De deltar i større enheter som danner atomer, som igjen inngår i mer komplekse molekyler som bygger opp aminosyrer. Disse bygger proteiner, som inngår i celler.
En enkeltcelle kan eksistere som et eget liv i seg selv. Da livet oppstod var det kun encellede organismer som var på planeten. For circa 600 millioner år siden begynte disse enkeltcellene å gruppere seg og samarbeide. Da fikk vi et nytt nivå, med multicellede organismer.
Etter hvert ble disse mer og mer komplekse og fikk mer spesialiserte celler. Noen celler ble mer sensitive mot lys, mot ulike kjemikalier og mot ulike lukter. Jo mer spesialiserte cellene blir, jo større informasjonsbehandling måtte organismen ha. Siden oppstod nervesystemer, og dyrene ble mer og mer komplekse. Etter hvert kom mennesket, som utviklet seg så mye at det ønsker å vite sannheten om sin egen eksistens. Dermed kom vitenskapen.

Bølger av sannsynlighet
Ingen vitenskap gir 100 prosent sanne svar, og det vil alltid være ting man ikke kan forklare i vitenskapsmodeller. Likevel sies det i vitenskapen at man kan komme frem til en såkalt objektiv sannhet.
– Når man foretar eksperimenter mange ganger, og andre kan kopiere resultatene, så sier man at dette er en objektiv sannhet underbygget av teori, forklarer Ulrik.
Men i kvantefysikken har man hatt tusenvis av eksperimenter som gang på gang sier at virkeligheten ikke er slik vi tror. Tradisjonell fysikk har trodd at materie er som bittesmå kuler som virrer rundt. De er partikler og atomer, som nøytroner og elektroner. Problemet er at vi ikke kan se slike partikler. Dessuten følger et elektron helt andre lover enn den fysiske virkeligheten vi sanser og opplever.
Kvantefysikk viser at all materie er som «bølger av sannsynlighet». For når materie deles i små nok biter, kommer vi til et punkt hvor vi ikke kan se partiklene i vanlig forstand. De forsvinner, praktisk talt. På dette nivået kalles de subatomiske partikler, som bygger opp atomene. Det merkelige er at disse partiklene er to ting samtidig. De kan beskrives både som partikler og som såkalte bølger av sannsynlighet.
– Partiklene eksisterer som en bølge av sannsynlighet som først får en konkret eksistens og lokasjon når vi observerer den. Disse bisarre egenskapene har forbløffet fysikere i nesten hundre år, og ingen kan med hånden på hjertet si at de forstår det, sier Ulrik, som likevel har prøvd å forstå.

Mot enhet i fysikken
Moderne fysikk hviler på to pilarer som forklarer hver sin del av universet. Kvantefysikk forklarer hvordan universet fungerer på mikronivå, mens relativitetsteorien forklarer hvordan det fungerer på makronivå og omfatter gravitasjon, tid, rom og lys.
– Begge teoriene fungerer utmerket innen hvert sitt felt, men de er motstridende. Kvantefysikk sier at ingenting er bestemt før det gjøres en observasjon, ettersom subatomiske partikler og den fysiske virkeligheten vi lever i sies å være bygget på sannsynlighet, forklarer Ulrik.
Relativitetsteorien sier at vår inndeling av fortid, nåtid og fremtid er en illusjon, og at alt henger sammen. Dette strider mot kvantefysikkens teori om at ingenting er bestemt før det gjøres en observasjon. Hver teori er korrekt innen sitt felt, men de motsier hverandre. Den hellige gral innen fysikken har derfor vært å utvikle en teori som klarer å forene disse to motsetningene i en ny altomfattende teori.

Fysikkens håp
Kvantefysikk er fysiske teorier som forklarer hvordan virkeligheten fungerer på mikronivå. Det omfatter studiet av kvanter, som er den minste energienheten som finnes, og blir sett på som en udelelig enhet. Eksempler er fotoner (lyspartikler), som er partikler i elektromagnetiske stråler, atomer, elektroner, protoner, kvarker og nøytroner.
Til nå har man klart å forklare tre av våre fire fundamentale naturkrefter med kvantefysikk. Den første er elektromagnetisme, som er alt synlig lys og alle typer strålig. Den andre er den sterke kjernekraften som binder nøytroner og protoner sammen. Den tredje er den svake kjernekraften, som er nedbrytning av radioaktivt materiale.
Den fjerde naturkraften, tyngdekraften, har vi enda ingen kvantefysisk teori om. Fysikkens hellige gral er å kunne forklare gravitasjon på et kvantenivå. Målet i all fysikk er å forene alle disse fire teoriene om naturkrefter til en enhetlig teori.
Forsøk på å skape forening i fysikken har foregått i 100 år uten suksess. Den beste kandidaten for å klare dette er strengteori, mener Ulrik. Med den håper man å kunne forene fysikk og kvantefysikk. Men her gjenstår en hel del forskning, så den er langt fra ferdig utviklet.

En kosmisk symfoni
Strengteorien hevder at det finnes enda mindre enheter enn kvarker, og at kvarker er oppbygd av bittesmå vibrerende strenger som er en milliarddels milliarddel mindre enn en kvark. De er så små at vi aldri vil komme til å se dem.
– Det er bare en teori, men alt henger sammen i en matematisk helhet som er veldig elegant satt opp. Det er veldig mange hjul i denne modellen. Man fant ut noe om protonene, noe om elektronene og noe om protonene. Alle disse tannhjulene passer svært godt sammen, mener Ulrik. I siste kapittel, Enhet, skriver han:

«Dersom strengteorien er korrekt, består universet av et uendelig antall strenger som vibrerer i en slags kosmisk symfoni. Denne symfonien er i konstant forandring og strengene har kanskje et uendelig antall måter å vibrere på. Symfonien har dermed ingen grenser, den kan spille hvilken «melodi» som helst.
Strengene er altså grunnlaget for alt som finnes. De er selve stoffet som romtiden består av. Det betyr at alt i universet har oppstått fra og består av det samme fundamentale stoffet, dermed er vi alle like.»

Tidsreiser er mulig
Fysikkens magi kommer også til syne i Albert Einsteins relativitetsteorier. De åpner opp for at tidsreiser frem og tilbake i tid er mulig. Høytstående fysikere og matematikere avviser ikke muligheten for det.
På 1980-tallet var Kip Thorne den fremste eksperten på relativitetsteori. Han mislikte ideen om tidsreiser, og samlet en gruppe forskere for å motbevise det. Men etter noen år måtte de fastslå at tidsreiser teoretisk sett er mulig. 
– Jo raskere en ting beveger seg, jo saktere går tiden for det objektet, sier Ulrik, som sier det er flere eksperimenter som støtter ideen. Ett av dem er å bruke atomklokker, som er svært nøyaktige. Atomer vibrerer veldig likt, så hvis man tar to klokker vil det gå kanskje en million år før de begynner å gå litt ulikt.
Men om vi plasserer en atomklokke på jorden og en annen atomklokke i et fly samtidig, vil de likevel begynne å gå ulikt. Flyet kjører 1000 kilometer i timen. Når det lander igjen, ser man at klokken ombord i flyet har gått litt saktere enn klokken som stod igjen på jorden.
– At det er bevist finnes det ikke noe tvil om, sier Ulrik, men er klar over at dette bare blir et bilde på at det teoretisk sett er mulig å reise i tid.
Begrensningene vi har som mennesker er at vi er tung materie. Det gjør at vi ikke kan reise så fort. Ønsker vi å reise lengre frem eller bak i tid enn et par sekunder, må vi reise i lysets hastighet. Lys har ingen masse, veier ingenting og har dermed ingen friksjon. Derfor kan lys reise raskere enn noe annet vitenskapen vet om.

Raskere enn lyset
Tenk deg at vi skal reise til den nærmeste stjernen utenom solen, Alfa Centauri, som er rundt 4,3 lysår unna. Om vi kunne reise i et romskip i lysets hastighet, ville det tatt oss 4,3 år å komme dit.
Lyset har en hastighet på 300.000 kilometer per sekund. Mennesket har ennå ikke teknologi til å kunne reise så fort. Romsonden Voyager har en hastighet på 80.000 kilometer i timen. Med det raskeste objektet vi kunne sendt ut i dag, ville det tatt oss mellom 40.000 og 80.000 år å komme til Alfa Centauri.
– Jo nærmere du kommer denne hastigheten, jo mer øker massen på det objektet som beveger seg. Da trenger du mer og mer energi. Det er ikke mulig å bryte lyshastigheten, for da trenger du uendelig mengde energi til å dytte materien den siste biten, sier Ulrik.
For oss mennesker tar dette for lang tid. Men det finnes et alternativ som gjør at vi i teorien kan reise mye raskere enn lyset. Hvis vi bøyer rom og tid, kan vi gjøre avstanden kortere.
Ulrik demonstrerer ved å tegne en strek mellom to punkt, og bretter papiret slik at punktene møtes. Han stikker hull gjennom punktene med en blyant.
– Hvis vi kan gjøre dette, kan vi reise tvers gjennom og ut på et øyeblikk. Teoretisk sett er det mulig å bøye rom og tid. Dette er såkalte ormehull, hvor du binder to punkter i romtiden, forklarer han. Romtid er et begrep fra relativitetsteorien som innebærer at rom og tid er to sider av samme sak, som kron og mynt. Uten rom, finnes ikke tid – og omvendt.
I boka «Kontakt» av Carl Sagen, reiser hovedpersonen gjennom et slikt ormehull. Hun setter seg i et spesielt romskip, og underlige ting skjer. Hun både reiser og er i ro på samme tid. Har du lest boka eller sett filmen med Jodie Foster i hovedrollen, vet du hva vi snakker om.

Sorte hull
Et ormehull er et slags sort hull med to innganger. Et sort hull er en stjerne med tre ganger så mye masse som solen eller mer. Når den bruker opp alt brennstoffet, trekker den seg sammen. Den enormt sterke tyngdekraften skrumper stjernen til et slags uendelig punkt. Sorte hull river i stykker romtiden og bryter alle fysikkens lover. Her finnes ingenting, verken tid eller rom. Det er et uendelig punkt med en uendelig masse.
Ingen har sett et sort hull, men fysikere tror de finnes. Her er tyngdekraftfeltet så sterk at den overgår lyshastigheten. Dette innebærer at ingenting, ikke engang elektromagnetisk stråling, kan unnslippe hullets tyngdekraft, derav ordet «sort».
– Vi har sett påvirkningen et sort hull har på stjerner og galakser rundt det sorte hullet. Vi kan for eksempel måle og se hvordan en stjerne beveger seg. Vi kan finne ut hvor tung den er, og vi kan finne ut at den har ikke nok masse til å bevege seg så fort som den faktisk gjør, sier Ulrik. Dermed kan forskerne slutte seg til at det må være andre krefter som er aktuelle, og man kan regne ut at sorte hull kan påvirke galaksenes og stjernenes bevegelse.

Tilbake til fremtiden
Forestiller vi oss et sort hull på jorden, og forbinder det med et annet sort hull plassert i et romskip, så er det en forbindelse mellom disse. Akselerer vi romskipet opp mot lyshastigheten, betyr det at tiden går saktere for dette sorte hullet og menneskene ombord i romskipet. Det skjer ikke på grunn av det sorte hullet, men fordi romskipet akselererer så raskt.
Når menneskene i romskipet kommer tilbake til jorden, har det kanskje gått 10.000 år for oss som sitter igjen på jorden. For de som har reist ut i universet i lysets hastighet, har det bare gått seks måneder. Når de kommer tilbake til jorden, vil alt på jorden ha forandret seg. Alt kan ha blitt utslettet på grunn av global oppvarming, og menneskene de kjente vil være døde for mange tusen år siden. Da har de kommet til fremtiden.
Men siden de to sorte hullene fortsatt er forbundet, kan de teoretisk sett gå inn i det sorte hullet og komme tilbake til vår tid igjen. Dette er nokså vanskelig for folk flest å begripe. Men det Ulrik ønsker å si, er at fysikere ikke benekter at det går an å reise i tid.

Klarsyn og telepati
I boken forklarer Ulrik mange eksperimenter som går på hjernen og vår bevissthet, og presenterer viktige funn innen parapsykologisk forskning. Flere av funnene underbygger fenomener som klarsyn og telepati.
Ifølge Einsteins relativitetsteori er det ingen forskjell mellom hva vi mener er fortid, nåtid og fremtid. Det eksisterer side om side. Akkurat som du kan stå på en fjelltopp og se mot øst og vest, kan du se mot fremtiden, nåtiden og fortiden.
– Alt henger sammen i en helhet. Hvis alt henger sammen, er det ingen forskjell på fortid og fremtid. Da er det heller ingenting som umuliggjør at bevisstheten kan motta informasjon fra det vi kaller fremtiden, sier Ulrik.
Kvantefysiske eksperimenter åpner opp for at klarsyn og telepati er reelle fysiske fenomener. Forklaringen er en slags universell forbindelse mellom subatomiske partikler som atomer, elektroner, nøytroner og fotoner. Forbindelsen er som en resonans, akkurat som en tone kan resonnere med en gitarstreng med samme tone.
– Hvis jeg måler eller gjør noe med denne partikkelen her, så merker den andre partikkelen at noe skjer. Hvis jeg kaster den ene partikkelen på den andre siden av universet, merker den andre partikkelen at jeg gjør noe. De er forbundet på tvers av tid og rom, sier Ulrik.
Hjernen består av atomer. Tenk deg at to ørsmå subatomiske partikler i hjernen er forbundet og at de utveksler en form for informasjon. Hvorfor skal ikke da disse partikler kunne vekselvirke med partikler i en annen menneskehjerne?

Paradigmeskifte
Et viktig poeng med boken er å vise at verken vitenskapen eller åndeligheten gir svar på universets gåter hver for seg. Ulrik prøver i boka å vise at vi bør integrere de to retningene, siden de har mye å lære av hverandre. Slik kan det bli et nytt paradigmeskifte, som gradvis vil endre anerkjente forestillinger om vitenskapens prinsipper.
Et rent vitenskapelig syn kan bli for materialistisk og meningsløst, og et rent åndelig syn kan gjøre det vanskelig å holde beina på bakken. Forfatteren tror i stedet på en gylden middelvei.
– Hvis vi skal se et paradigmeskifte fra et verdensbilde som er ekstremt materialistisk, tror jeg det er helt urealistisk å tro at vi skal snu helt om, for så å sitte der med røkelse og krystaller. Man må forene de to synene, og gi en åndelig dimensjon til det moderne samfunnet, mener han. Samtidig skal vi ikke slutte å jobbe rasjonelt og analytisk og bruke teknologi.
– Jeg ser ikke motsetninger i det hele tatt. Jeg ser bare en veldig spennende fremtid, hvor områdene smelter sammen og forhåpentligvis smitter over på måten vi tenker på innenfor politikk, økonomi, medisin, og så videre, håper han.
Hobbyfilosofen prøver å vise at kombinasjonen åndelighet og vitenskap åpner opp for et mer helhetlig syn på verden. De to områdene trenger ikke å være motstridende i det hele tatt, viser han. Han håper at de som er svært materialistisk anlagt kan se at det er mulig å ha et åndelig perspektiv på tilværelsen, og at svært bibeltro mennesker kan åpne opp for at det er mulig å kombinere tro og vitenskap.
Slik prøver han å bygge bro mellom to bastante leirer. Om vi klarer å integrere de to greinene bedre, kan det føre oss mot et nytt paradigmeskifte på tro og vitenskap. Det vil kunne påvirke hele kulturen og samfunnet vårt ved å gi et mer helhetlig syn på tilværelsen.