TFT: Ble kvitt panikkangst

Tekst og foto: Merete Evertsen

Renée Høiesen har i mange år vært preget av panikkangst. Hun er redd for å kjøre i tunneler, båt, fly og heis. Med høyt stressnivå møter Renée opp til første time. Hun har skjerpet seg bare for å klare reisen. Det kunne jo hende hun måtte kjøre en vei hun ikke hadde kjørt før. Bare tanken på å kjøre er nok til at frykten griper henne.

Dette er TFT
TFT (tankefeltterapi) kombinerer Østens kunnskap om meridiansystemet/energibanene i kroppen med Vestens tradisjonelle psykologi. Den amerikanske psykologen Roger Callahan oppdaget at da disse to kunnskapene ble knyttet sammen, startet kroppen ofte en hurtig måte å lege seg selv på.
TFT er en revolusjonerende metode som slår i hjel tidligere sannheter om hvor lang tid det tar å kurere eller lindre psykiske problemer, spesielt angst eller nervøsitet. Metoden baserer seg på en kombinasjon av meridianlære (energibaner i kroppen), kinesiologi (lære om bevegelse) og kognitiv (bevisst) tankegang. Kroppens energibaner stimuleres med enkel fingerbanking. Punktene stimuleres (bankes på) mens man fokuserer på de negative følelsene. Dette er samme teknikken som Paul McKenna viste på norske TV-skjermer for å bekjempe blant annet overvekt og ulike typer angst i løpet av noen minutter.
De fleste oppnår gode resultater i løpet av fem klokketimer fordelt på flere behandlinger. Mats Uldal har videreutviklet TFT ved å tilføre flere teknikker som øker effekten. Mats har i løpet av høsten 2009 behandlet 20 klienter i regi av TVNorge. Alle oppnådde svært gode resultater. Dette vil bli vist i en serie som skal sendes på tv-kanalen i løpet av 2010.

Følg med i Medium
Mediums lesere har i samarbeid med Mats Uldal Tankefeltteknikker prøvd TFT i praksis. I forrige utgave skrev vi om Bitta Wieses lange kamp mot kroniske smerter og hvordan hun ble smertefri og fikk et rikere liv. I dette nummeret kan du lese om Renée Høiesen som prøvde TFT for å få bukt med fobier, blant annet for tunneler. I neste utgave møter du Hege Kristin Isaksen som ble mindre aggressiv og fikk endret sitt lave selvbilde. Du kan også lese om Else Marie Stenseth som etter mange års kamp klarte å stumpe røyken for godt. I den siste artikkelen i serien kan du lese om hvordan du kan bruke TFT som hjelp til selvhjelp.

Renée tok kontakt med Medium i håp om å bli trukket ut som
en av dem som skulle få prøve TFT. Slik lød hennes brev til oss:
Hei! Mitt navn er Renée Høiesen. Jeg er 41 år gammel og har levd med panikkangst i snart 20 år. Jeg har klart å leve med angsten, men har under enhver omstendighet unngått situasjoner som gir meg panikkangst. På den måten kan man si jeg til dels har overvunnet mye av angsten. For 14 år siden fikk jeg diagnosen akutt angstnevrose. Jeg turte ikke reise fra hjemmet mitt og var livredd for mørket. Jeg gikk med konstant panikkangst, men jobbet meg gradvis ut av denne tilstanden ved egenhjelp/egenterapi. Jeg jobbet mye fysisk, trente mye og jobbet meg gjennom det som ikke kan betraktes som noe annet enn et helvete! Nå fungerer jeg ganske bra. Jeg traff min samboer for tre år siden – en amerikaner som reiser mye i Europa. Han ønsker selvsagt å vise meg sitt hjem i USA. Etter intens egeninnsats og ved hjelp av medikamenter har jeg klart å bli med på flere turer, og i 2006 feiret jeg faktisk jul i USA. For bare noen få år siden ville jeg tenkt at jeg aldri ville komme til å reise til USA, for jeg tør jo ikke fly. Så for å gjøre en lang historie litt kortere – nå går hverdagene mine bra, men jeg tør ikke:
• kjøre tog fordi toget kan kjøre inn i en tunnel
• kjøre t-bane fordi de går i tunnel
• kjøre fly fordi jeg ikke kommer ut når jeg vil (men jeg klarer å tvinge meg til flyturer ved hjelp av medisiner + alkohol)
• kjøre båt fungerer nesten bra, men tidligere var det helt uaktuelt
• å kjøre på ukjente veier fordi det kan være tunneler jeg ikke har oversikt over
• kjøre heis – bare tanken gjør at magen vrenger seg
Bitta Wiese og Mats Uldal fra Mats Uldal Tankefeltteknikker mener som utgangspunkt at de kan hjelpe Renée med å dempe sine plager. Renée på sin side er lykkelig over å ha blitt trukket ut – kanskje det finnes håp for henne. Etter mange år med angstproblemer er hun villig til å prøve hva som helst.

Heldig vinner
Renée møter opp på Lørenskog på Mats Uldals kontorer. Hun er blek og nervøs og kaldsvetter, men er likevel fattet. Hun har et sterkt ønske om å bli bedre – bli kvitt angsten som herjer hverdagen hennes. Terapeut Bitta Wiese ønsker henne velkommen. Første time er i gang.
Bitta ønsker å kartlegge hvor sterke Renées plager er. Den følelsen vil alltid være subjektiv. Ingen kan fortelle hvor vanskelig andre har det. Renée må selv å beskrive hvilke plager hun ønsker å bli kvitt, og hvor sterkt dette påvirker hennes hverdagsliv.
– Det verste er panikkangsten jeg har for alt mulig. Akkurat nå kjenner jeg at jeg har prestasjonsangst. Jeg føler jo at jeg har prøvd alt mulig, og at dette er det siste halmstrået, forteller Renée forsiktig. Bitta smiler og beroliger Renée med at det ikke er nødvendig å prestere på noen plan.
– Du kan være trygg på at jeg ikke skal presse deg til å gjøre noe du ikke vil. Her er det du som har kontrollen. Hva er det som plager deg aller mest som du ser det, spør Bitta.
– Det er at jeg har panikkrelatert angst for alt. Jeg føler at livet er vanskelig i de aller fleste situasjoner. Jeg må alltid ha en nødutgang, sukker Renée. – Jeg kan ikke en gang gå inn på et offentlig toalett og låse døren. Den må være ulåst. Det verste er likevel at jeg har så store problemer med tunneler. Da føler jeg bare total hjelpeløshet og mangel på kontroll. Det gjør jo at jeg lever et forutsigbart og lite eventyrlyst liv.
Bitta nikker.
– Da begynner vi med tunnelene. Nå ser du for deg mentalt at du er ute og kjører bil. Det verste som kunne skje, har skjedd. Du har svingt av feil og er på full fart inn i Oslotunnelen. Du har ingen mulighet til å snu – det er en diger lastebil bak deg, og en trailer kjører ved siden av deg. Du har ingen mulighet til å stoppe eller snu.
Renée begynner å hyperventilere. Tårene kommer, og hun får fullstendig panikk.
– Jeg vet at det ikke er farlig, gråter Renée fortvilet. – Men jeg føler det som om tunnelen skal spise meg opp.

Banker seg ned
Bitta roser henne. Det virker kanskje noe malplassert i forhold til hva Renée går gjennom akkurat nå.
– Følelsen du kjenner nå, panikken som rir deg, kan du kjenne at den sitter i kroppen på deg et sted?
Renée snufser mens hun nikker til svar. Den sitter i brystet som en diger bautastein.
– Dersom denne bautasteinen har en farge, hvilken farge har den da?
– Grå, svarer Renée, fortsatt på randen av å gå i oppløsning.
– På en skala fra én til ti der ti er høyest, hvor redd er du nå?
– Ti, svarer Renée kontant.
Bitta tar hånden til Renée og begynner å banke lett på et bestemt punkt. Hun banker i to minutter mens hun småprater. Bitta bytter litt på stedene hun banker – litt under øyet, under armen og på lillefingeren mens hun av og til masserer et punkt på brystkassa til Renée.
– La oss kjøre den samme filmen igjen. Du har igjen kjørt feil – du er på full fart inn i Oslotunnelen uten mulighet til å snu. På en skala fra en til ti, hvor redd føler du deg nå?
Renée kjører filmen igjen. Pusten blir merkbart raskere igjen, men panikken velter ikke opp i henne på samme måte. Bitta banker fortsatt på de samme punktene.
– Sju, svarer Renée noe forundret. – Jeg kjenner ikke redselen i kroppen akkurat nå.
Renée kjenner virkelig etter. Bautasteinen i brystet er ikke der lenger. Det kjennes ut som den er blitt pulverisert og forsvunnet.
– Det er faktisk vanskelig for meg å hente opp redselen igjen, smiler Renée forsiktig.
– Da går vi et skritt videre. Forestill deg nå at du får motorstopp midt inne i tunnelen. Hvor på skalaen vil du plassere den følelsen, spør Bitta.
Panikken velter opp i Renée igjen, og tårene strømmer nedover kinnene. Pusten går i korte kast. Panikken er tilbake. Bitta banker taktfast videre.
Skreller løk
Bitta fortsetter å banke noen minutter helt til Renée utrolig nok igjen blir roligere.
– Nå tenker jeg faktisk på at jeg burde ha tatt med meg en termos med kaffe. Det hadde smakt godt når jeg først sitter fast her, ler hun forsiktig. Men Bitta er ikke ferdig med å nøste.
– Den følelsen du har, at du må komme deg bort så fort som mulig, panikken for å komme deg unna – har du kjent den følelsen før?
Renée tenker bakover. Hun kommer på en hendelse hun kan relatere til følelsen.
– Da jeg var fire år. Det var en snøhule som raste over meg. Hodet mitt var ute, men kroppen var fastlåst. Jeg husker at mamma ropte meg inn til middag, og at hun ble sinna da jeg ikke kom.
Panikken er tilbake. Redselen har økt til en soleklar nier på Renées skala. Bitta banker roen tilbake i kroppen på Renée. Slik fortsetter timen. Bitta bruker spørreteknikker for å nøste opp i hva som er årsaken til panikken Renée føler. Helt uten å ta stilling til om følelsen er feil, dum eller rett. Følelsen er der. Den er reell nok. For hver gang Renée kommer på episoder der følelsen av å få panikk var til stede, banker Bitta på bestemte punkter. Renée blir roligere og roligere.
I løpet av en klokketime har Bitta fått avdekket mange bakenforliggende årsaker til at panikken gjør seg gjeldende hos Renée. Nesten som å skrelle av lagene på en løk – ett lag av gangen. Når kjernen er nådd, er det ikke mer å skrelle av – da er årsaken der. Mønsteret man selv har skapt for å beskytte seg, er avdekket. Når sammenhengen er synlig, er det lettere å forstå og lettere å bryte mønstre.
– Det som er merkelig, er at jeg føler meg mye mer rolig enn før jeg kom hit. Fortsatt er det mange lag igjen på løken min, men jeg føler at jeg har kommet mye lenger på denne timen enn hva jeg tidligere har gjort opp gjennom alle disse årene jeg har forsøkt å finne løsningen for å slippe panikkangsten, sier Renée litt undrende.
Mest redd for å bli redd
Vi hopper framover i tid. Det er femte og siste time med TFT-behandling for Renée. Hun føler at hun har fått forløst mye gjennom behandlingen hun har vært gjennom.
– Jeg tror ikke at livet mitt fra og med nå blir problemfritt, men jeg er klar over og kjenner med hele kroppen min at jeg kan takle livet mye lettere nå enn før jeg kom hit, smiler Renée forsiktig. Hun er ei lita dame som ikke gjør mye vesen av seg. Siden sist vi møttes, har både øynene og huden hennes fått en varmere glød. Hun virker også lettere til sinns.
– Det som er så fint med denne teknikken, er at den er så enkel at jeg kan bruke den selv. Dersom jeg kommer i en situasjon jeg synes er vanskelig, kan jeg banke på punktene som Bitta har lært meg, og på den måten roe meg ned i løpet av kort tid. Jeg tenker på det som selvhjelp. Jeg føler at jeg har hatt stor nytte og framgang av dette. Det beste er at tingene jeg har banket bort, ikke kommer tilbake. Det er ikke slik at jeg må banke vekk det samme problemet om og om igjen, og det forbauser meg egentlig. Likevel må jeg ta små skritt framover. Det er ennå noen lag igjen som jeg må jobbe meg gjennom, men nå føler jeg at jeg har et redskap jeg kan bruke som jeg stoler på, og som fungerer for meg.
Som en liten test på hvor langt Renée er kommet, utfordrer Bitta henne til å ta heisen som er i samme bygget vi befinner oss i. Renées øyne blir et par hakk større. Hun kjenner på følelsen av å skulle ta en heis i virkeligheten – ikke bare som en forestilling i hennes eget hode. Hun smiler forsiktig og tar utfordringen. Hun nærmer seg heisen forsiktig. Bitta er med hele veien. Med små skritt går Renée inn i heisen og blir stående. Bitta sørger for at heisdørene ikke lukker seg. Våger Renée å stå i heisen sammen med Bitta når dørene går igjen? Renée svelger tungt. Hånden hennes knytter seg så hardt i engstelse at knokene blir hvite. Hun er ikke helt kurert for angsten, men behersker seg og lar ikke panikken ta overhånd. Hun kikker utfordrende på veggene i heisen og ser litt engstelig på døren. Så lenge kan hun ikke huske at hun har stått i en heis før.
– La døren gå igjen, sier Renée.
Bitta lar døren skli igjen, men heisen kjører ikke noe sted. Det er litt for mye for Renée denne dagen. Når døren går opp igjen, står Renée på samme sted. Pulsen er kanskje i overkant av hvilepuls, men panikken kom ikke. Hun rusler ut av heisen, snur seg og sender den et siste blikk før hun smiler.
– Neste gang kjører jeg heis. Nå vet jeg at jeg klarer det!

Mer å hente
Det er viktig for Renée at hun fortsetter å bruke bankemetoden når hun går ut døren fra Bitta etter siste behandlingstime. Panikken blir ikke borte helt av seg selv, men Renée er på god vei til å mestre panikken hun i så mange år har kjempet mot. Vi kontakter derfor Renée flere uker etter behandlingen for å høre hvordan hun mestrer hverdagen.
– Jeg må vel innrømme at jeg er på samme sted som da jeg gikk ut av døren hos Bitta, forklarer hun. – Jeg har ikke kommet så langt at jeg har kjørt heis alene ennå. Det teknikken har fått meg til å forstå, er at jeg ikke skal dø dersom jeg havner i en tunnel eller kjører heis. Likevel velger jeg fortsatt å la være å kjøre på veier der det er tunneler, og jeg unngår heiser. Jeg føler nok at jeg fortsatt ikke er helt i mål. Det er så mye som har skjedd i livet mitt den siste tiden. Jeg har blant annet flyttet. Da blir det lite overskudd til å behandle seg selv. Men det plager meg ikke i samme grad som tidligere. Jeg håndterer panikken dersom den dukker opp. Det er jo et stort steg for meg. Jeg er vel det man kan kalle for et håpløst tilfelle. Problemet sitter sikkert så dypt at det er vanskelig å grave seg helt ned til bunnen, fleiper hun om seg selv.
Renée har fortsatt flere lag av løken som skal skrelles av.
– Det er tungt å leve slik jeg gjør i dag, selv om jeg føler at jeg har kommet et stykke på vei.
Jeg greier å kjøre gjennom tunneler når mannen min kjører bilen, men fortsatt ikke alene. Når hverdagen kommer tilbake, vil jeg ta opp bankingen igjen for å komme meg videre. Selv om jeg ikke har vært flink til å følge opp, så har TFT tatt vekk toppen av isfjellet for meg. Den verste panikken er jo helt borte, avslutter hun.