Ja visst gör det ont när knoppar brister

Overskriften er hentet fra et dikt av Karin Boye (1900–1941), og er mye brukt for å illustrere at forandring ofte er forbundet med smerte. Nå er ikke ubehag det første som slår denne skribenten i disse dager, hvor knopper springer, bjerken grønnes og temperaturen stiger, men snarere tanker som beskrives slik senere i diktet: «Då, när det är värst och inget hjälper, brister som i jubel trädets knoppar.» Ute er det vår, og når du leser dette, ligger du kanskje på en strand midt på sommeren. Tro hva som har hendt i mellomtiden, og var din «vår» smertefull?

Leserne undres kanskje over både overskrift og ingress, men snart skal det hele bli litt klarere. I kjølvannet av en smule eksponering i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn i programmet «Jakten på den 6. sans» har jeg fått en del henvendelser fra mennesker som står fast i sine liv. Man forsøker etter beste evne å bidra, men når sant skal sies, er det ikke alltid like enkelt.
Årsaken er i grunnen åpenbar. Det som er trygt og kjent, holder man ved, det ukjente og derfor utrygge vegrer man seg mot, for det gör ont när knoppar brister. Litt senere i diktet sier Boye: «ont för det som växer och det som stänger.» Det er med andre ord ikke bare ens egen indre trang til endring som smerter, det får sine ringvirkninger for omgivelsene også, som etter beste evne gjør sitt til at forandring ikke skal skje.
Så hvordan forholder man seg til et medmenneske som lider, når man aner konturene av årsaken, enten gjennom klarsyn eller gjennom lang erfaring? Og samtidig vet man at årsaken ikke kan åpenbares for den det gjelder, kort og godt fordi fornektelsen er for stor, smerten for påtrengende og redselen for det nye lammende nærværende. Selv har vi ikke samvittighet til å konfrontere søkende mennesker med «sannheten». For det første fordi den høyst sannsynlig vil bli avvist og dermed bidra til å låse situasjonen ennå mer. For det andre fordi man aldri kan være helt sikker på at det er nettopp «sannheten» man har sett. Dette skaper det man i faglig terminologi kaller et etisk dilemma. På den ene siden besitter man en kunnskap man ikke kan formidle, på den annen side vil man så gjerne bidra til at det blir litt lysere i sjelen til den søkende. Selv Søren Kierkegaard (1813–1855) hadde dette som tema i en av sine filosofiske epistler, der han påpekte at hjelperen må tåle at den hjulpne ikke forstår at hjelperen faktisk forstår. Så hva gjør man med dette?

Naturen som analogi
Ute er hekk og bærbusker i egen smertelig kamp med seg selv, og vinterens lune introvert stritter imot vårsolens kåte flørt. Kampen er avgjort før den i det hele tatt har begynt. Det er ingen vei utenom. Knopper skal briste til Vårherres flora og frukter, som skal stråle i all sin guddommelige prakt slik det er ment fra tider før frøet ble til. Ville knoppen strittet imot hvis den visste hva den skulle bli? Ville rosen hatt torner hvis den visste at det var synet og duften vi ble henrykket av? Kjenner sommerfugllarven den frihet som ligger gjemt i vingene som snart skal bæres av velduftende mild sommerluft?
Det vi vet, er at det skal være slik. Det er selve vår naturs hellige mysterium. Så hva er det som får oss til å tro at det samme ikke skulle gjelde oss selv? Vi har genetisk mer til felles med rosebusken enn vi kanskje dveler over til daglig. Vi er av samme klode, vi er lovet den samme metamorfose (forvandling) som alt annet som lever rundt oss. Men vi vegrer oss. I en eller flere former kan «sannheten» stå for vår dør, men vi kjenner den ikke, og viser den bort. Fordi vi er fri i utgangspunktet, handler sannheten om vår uttrykte vilje og forlater oss inntil videre. Men like sikkert som at larven blir til en sommerfugl, vil «sannheten» snart stå for vår dør igjen og igjen og igjen inntil vi drar kjensel på den og inviterer den inn til hvile og kontemplasjon. Hvorfor skulle det være ulike lover for en rosenbusk og et menneske? Vi skal bli vårt høyeste potensial i en eller annen tid på et eller annet sted. Jo før vi innser det, jo mindre smerte, jo mindre lengsel og jo mer lys.
Her er vi kanskje ved kjernen i all mellommenneskelig gjøren og laden. Hovedoppgaven er å bringe lys. Hvis «sannheten» ikke er velkommen, kan man i det minste ønske guds fred og uten for mye dikkedarer gi av eget lys og healende energi. Med dette som utgangspunkt kan vi se at noe av det viktigste som våkne mennesker i alle stadier kan bidra med, er healing. Er du selv søkende, se etter «sannheten». Den er der hele tiden, klar til å føre deg gjennom forandringen fra knopp til blomst. Alt som kreves, er viljen til å bli bevisst og aktivt kjenne med hjertet på de budskap som måtte nå deg. Selv de budskap som ved første høring virker helt malplassert.

Ringer i vannet
En liten stein i vannet skaper en uforholdsmessig virkning. Det blir nesten uendelig mange ringer som varer og varer. Noen treffer snart land, andre en bølge og transformeres, atter andre fortsetter mot en horisont og smelter sammen med en solnedgang. Alt bare på grunn av en liten stein som du valgte å la møte vannet. Tenk da hvilken virkning din tanke eller ditt smil eller din hjelpende hånd har? Det rekker lenge med et stearinlys for å lyse helt opp et mørkt rom. Mørket har ikke sjanse til å stå imot. Smiler du varmt til en litt stresset ekspeditrise i kolonialforretningen, kan du bare ane hvilke konsekvenser det får. Tenk om nestemann i køen var sjeldent ille til mote, og ditt smil førte til at vedkommende fikk en oppmuntring av ekspeditrisen? Vedkommende retter deretter kanskje ryggen som igjen fører til at han får øye på et menneske han ellers ikke ville fått øye på. Kanskje de går på kafé og drikker kaffe? Kanskje den han møtte på kafeen, møter noen som trengte trøst der og da? Alt fordi du gav et smil.
Verden er i endring hele tiden. Fremtiden er ikke på noen måte lagt når et lite smil kan endre så mye. Dessuten er det helt sikkert lettere å kjenne igjen «sannheten» når man går oppreist, enn når man beveger seg med bøyd hode. Og har man først fått den innenfor synsranden, er man fortsatt fri til å velge om man vil følge etter, eller om det kanskje høver seg bedre å sette seg på en benk og mate ender.

Smertens natur
Mange – og spesielt i disse dager hvor hele kloden dirrer – vil før eller siden kjenne at smerten nesten ikke er til å bære. I fortvilelse strekker man seg til omgivelsene i håp om lindring. Dessverre er det slik at det mange ganger ikke hjelper. Det eneste man kan være helt sikker på, er at det før eller siden går over. Som Eckhart Tolle (1948–) sier det: «Even this moment shall pass» – selv dette øyeblikket skal gå over.
Hvor er smertens kilde? Ingmar Bergman diskuterte dette i en av sine filmer. Det var spørsmål om Jesu lidelse. En vanskapt mann med store smerter sammenliknet seg selv med Jesus og sa at det at Jesus led på korset, ikke kunne ha noe med Jesu lidelseshistorie å gjøre. I så fall mente mannen at han hadde lidd så meget mer enn Jesus, noe det er lett å si seg enig i. Til slutt mente den vanskapte mannen at Jesu lidelse bestod i at han trodde at Gud hadde forlatt ham. Jesus roper jo dette ut der han henger på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Lidelsen, herunder smerten, er altså av sjelelig karakter og ikke fysisk.
Mennesker med stor indre smerte føler seg nok meget alene i denne verden. Alene fra hva da? De aller fleste har mennesker rundt seg. De aller fleste har en eller annen som de vet bryr seg om en. Så hvorfor smerten?
Kanskje Karin Boye gir oss en pekepinn idet hun sier smerte for det som vokser og for det som stenger. Noe vil ut og frem, mens noe holder igjen. I dette skjæringspunktet oppstår smerten. Oppgaven blir altså å definere disse to elementene. Hva er det som vokser, og hva er det som stenger? Det er her «sannheten» kommer inn i bildet. Sannheten som mange helst ikke vil vedkjenne seg, som vi ikke ønsker å invitere til vårt bord. Vi vil ikke vite av verken det som vokser, eller det som stenger. Det vi vil, er at «noen» skal fjerne det hele slik at vi får fred. Like lite som vi kan hindre larven i å bli til en sommerfugl, kan vi hindre oss selv i å bli det vi var ment til. Denne indre smerten, som det er vårt lodd selv å ta ansvaret for, er altså selve essensen i prosessen i vår vei hjem til «Gud». Hvis vi da har glemt vår guddommelighet, vår opprinnelse, vårt selvfølgelige opphav, vil smerten fortone seg som meningsløs. Varer den lenge nok, tror vi det skal være slik, og smerten blir vår trygghet og vår favn, så rart og forunderlig det enn kan høres.
At medmennesker i en slik tilstand tyr til medisiner, med eller uten lovlig resept, er mer enn forståelig. Og for noen må det kanskje være slik inntil videre. Glemselen har blitt smerten, smerten har blitt glemselen. Man henger hjelpesløs på et kors, gud har forlatt en. Samtidig vet vi at dette ikke er «sannheten». Vi vet at tiden på korset i sin natur må være kort, vi vet også at gud ikke kan forsvinne. Det er dette budskapet vi formidler ved å gi lys, ved å heale med varme hender. Husk ringene i vannet.

Selvutvikling
Selvutvikling er et ord som stadig flere tar i bruk både i den alternative og i den mer tradisjonelle verden. Få tenker kanskje over hva ordet betyr. Den vanlige oppfatningen av ordet er at noe, eller noen, ekspanderer, altså går fra ett stadium til et annet som er større og bedre. Ser vi hvordan ordet er sammensatt, står det noe annet: vikle selvet ut. Vi må altså bevege oss innover i oss selv, fjerne alt som holder oss fast, for så å kunne komme ut i lyset. Vi er i denne prosessen ikke endret på noen måte, men vi er blitt bevisste på hvem og hva vi egentlig er. Først da er vi virkelig frie, fordi da har vi faktorene oppe i dagen.
Karin Boye snakker om knoppen som vil presse seg frem, men også det som holder den tilbake. I våre liv har vi alle noe som spiller rollen som hindrer knoppen i å briste. Noe har vi selv skapt, noe tilhører den verden og sivilisasjon vi lever i, og noe av det handler om faktorer og mennesker i vår nære hverdag. Kort og godt ting vi er viklet inn i, og som vårt selv skal vikles fri fra.
Det vakre i dette er at vi kan gjøre noe med det. Men ønsket om endring må komme fra oss selv. Vi må selv ta ansvaret for å erkjenne hva som er viklet rundt oss. Ber vi noen om hjelp til dette, må vi også innse at en utenfra kan se ting bedre enn fra der vi selv sitter. Samtidig er det slik at det hjelper ikke hva en utenfra ser, hvis det som ses, ikke kan forstås eller på annen måte gjenkjennes av den søkende. Det er her vi er tilbake til vårt etiske dilemma. Noen endelig løsning på dette er nok ikke i sikte med det første. Tankevekkende er det at størrelser som Kierkegaard tross alt innså dette for over 150 år siden.
Det vi kan gjøre, og det gjelder særlig den som står midt i sin egen vårs knoppsmerte, er å bevisstgjøre seg at det er slik, og gjennom dette arbeide med egen ydmykhet, ikke minst i forhold til eget selv. Healere og terapeuter kan kanskje for en tid legge engleboken til side og med hell oppsøke et bibliotek for et nærmere studium av Søren Kierkegaards skrifter.

Sommer
Når dette leses, er det sommer. Det som var en knopp eller en larve, har lagt smerten bak seg og sprunget ut i sin egen anerkjennelse. Og vi kan få lov å nyte synet så lenge det enn varer. Sommeren er en stille tid, lik enhver rekreasjon. Man tar ting med ro, nyter varme og strand, en aften på verandaen alene, eller ikke. Uansett er ikke sommeren tiden for de store fornyelser, omveltninger eller kreative krumspring. Sommeren er tiden etter smerten, tiden hvor en fornemmer forvandlingen, tar inn over seg at vårens under er forbi. Samtidig samler en krefter til neste økt, høstens metamorfose, før alt blir stille under snøen, vel vitende at en ny vår er innenfor rekkevidde.
Det er alltid en ny sjanse, alltid en ny mulighet til å springe ut i egen prakt. Årstidene er egentlig tidløse. De eksisterer i sirkel. Det samme gjelder oss. Tiden vi forholder oss til, er bare et symbol, et fenomen så vi kan orientere oss i en tredimensjonal verden. Men den er kun en illusjon, akkurat som alle ting rundt deg også er en illusjon. Slik er vi gitt å forstå at vårt selv springer ut akkurat når det skal. Ikke for tidlig, ikke for sent, for slike benevnelser er uten reell mening.
Fordi det er slik, må vi som står rundt, respektere den andres annerledeshet, den andres integritet, den andres suverenitet. At den søkende i smerten sammenlikner seg med andre mennesker, er forståelig, men like fullt noe tillært tøv. Vår verden fokuserer på det materielle som den ideelle målestokk. Materiell velstand veies, måles og sammenliknes. Den som har mer, anses som bedre, flinkere og mer verd. Denne tankegangen overfører vi, naturlig nok, også når vårt selv skal vurderes. Er vi «elskverdige» nok? Er jeg i min smerte like suveren som «mesteren» på talerstolen? Hvis du undres: Svaret er selvsagt et rungende JA!
Uansett hvordan din vår fortonet seg, uansett om smerten er borte, om du er nærmere ditt selv eller ei – uansett – nyt sommeren! La solen varme dine ømme muskler og ledd, la dufter fra rose og fiol bevege sinnet, la sommervinden rense ut vonde tanker og sjelelig grubling.
Uansett hvordan våren har vært, har du fortjent hvilen og rekreasjonen som sommeren er ment til. Det er fortjent fordi du er av samme stoff som verden omkring deg. Hvem vet om det var nettopp du som en gang skapte sommerfuglen eller rosen? Vi vet ikke, derfor er ydmykhet så vesentlig, og respekten for den andres helt unike, suverene og guddommelige ansikt.
God sommer!