Jorden på randen av stupet: Hva kan jeg og du gjøre?

Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

I forrige utgave av Medium ga vi et innblikk i blant annet Hopiindianerens visdom og spådom. Ifølge deres urgamle spådommer er tiden vi nå lever i en tid for overgang fra maktmisbruk, utbytting og rovdrift av både ressurser og mennesker til en tid for ettertanke, rettferdighet og kjærlighet til både medmennesker og jorden som helhet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på økonomiske sammenhenger som fører til rovdrift og maktmisbruk, samt forsøke å foreslå noen tiltak som kan reversere prosessen.

Ifølge Hopiindianerne er det i første rekke mangel på respekt for Jorden som er hovedproblemet. I dette ligger overforbruk og regelrett forsøpling av planeten. For å forstå hvordan det har blitt slik, særlig etter de siste 30 års hodeløse utvikling, er vi nødt til å se på noen politiske og ikke minst samfunnsøkonomiske forhold.
Det kan se ut som om mange politikere er opptatt av det samme som Hopiene, i hvert fall brukes det ord som kan tyde på det. Daglig får vi formaninger fra politikere verden over at vi må tenke miljø, og at dette skal løses ved at hver enkelt av oss skal kjøpe miljøbil, sortere avfall og betale CO2 kvoter. Da vil alt bli så bra. Mon tro om det er løsningen?

Økonomiske system
Den store miljøsynderen er verken deg eller meg, bilen, biffen, båten eller ferien din. Den store miljøsynderen er markedsliberalismen (kapitalisme, konkurranseutsetting, det frie marked, etc), som for alvor gjorde sitt inntog rundt 1980 da vi gikk fra politisk styrt økonomi til økonomisk styrte politikere. Før den tid hadde vi såkalt planøkonomi.
Planøkonomi er en økonomi hvor politikere styrer de økonomiske forholdene, som fast rente, aksept av tariffavtaler som regulerer arbeidsmarkedet, kontroll med pengeflyt ut og inn av landet, politisk fastsatt strømpris, med mer. Også kalt velferdsstaten, altså en statsform hvor man yter etter evne og får etter behov. Velferdsordninger er universelle, i betydninger at alle har rett til å benytte seg av samfunnets goder i motsetning til såkalt behovsprøvning. Politikere av folket og valgt av folket regulerer det vi kaller vår velferd, ikke minst med fagbevegelsen som vesentlig bidragsyter. Det skal ikke være lommebok eller bekjentskaper som er avgjørende for om du får helsehjelp, bruker en vei eller skrur på komfyren. Velstanden og velferden var aldri så høy som i planøkonomiens gullalder på 1970-tallet målt i BNP (bruttonasjonalprodukt). Dette var også tiden hvor de aller fleste husstander klarte seg med én inntekt.

Markedsliberalisme
Markedsliberalisme er en samfunnsøkonomi som bygger på prinsippet om at markedet er den beste styringsmekanismen. Dette er muligens riktig på det som tradisjonelt var markedet, nemlig den store åpne plassen i en by eller et tettsted hvor lokale produsenter solgte sine varer.
Markedsliberalismens store frontfigurer var Margareth Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA. Her hjemme fikk vi Kåre Willoch. I korthet resulterte denne tankegangen i første rekke et frislipp av kredittmarkedene, avregulering av kjøp og salg av bolig, og etter hvert såkalt konkurranseutsetting av offentlige tjenester, herunder infrastruktur, og rundt 1990 fri flyt av kapital over landegrensene. Mantraet er at fri flyt av kapital er forenlig med et fritt samfunn, altså demokrati, og mange tenker nok i dag at kapitalisme og demokrati går hånd i hånd. Da er man i grunnen ganske så historieløs. Demokrati er ensbetydende med folkestyre, ikke pengestyre, som kapitalismen i bunn og grunn er.
Det er to områder hvor markedsliberalismen har blitt tydelig og problematisk for folk flest. Det ene er boligmarkedet, det andre er strømmarkedet. På begge disse områdene har prisene flydd i været. Markedet fungerer egentlig ikke, i betydningen at det gir mennesker adekvate muligheter til å kjøpe bolig til overkommelig pris, men det fungerer utmerket for alle de kapitalistiske ulvene som til stadighet melker systemet.
Så observerer vi også at vi har fått langt flere rike mennesker i vårt samfunn, og langt flere fattige, naturlig nok. Bolig er ikke lenger et sted hvor mennesker skal bo og leve, i dag er det et investeringsobjekt. Strøm er ikke lenger et «produkt» som er til for at vi alle skal få lys og varme, men noe som rike investorer skal tjene mest mulig på.
Over en lav sko ser vi at de aller fleste varer og tjenester i dagens samfunn ikke lenger er der for at din og min hverdag skal være god, men for at noen få skal tjene mest mulig penger.

Finanskrisen
Vi antar at mange som leste artikkelen i forrige nummer om Hopienes tanker allerede nå er i ferd med å se sammenhengen med dagens politikk og de problemer verdens befolkning står overfor. Vi må imidlertid innom enda et utslag av markedsliberalismen før vi begynner å trekke konklusjoner. De som følger sånn noenlunde med i nyhetsbildet vil det siste tiåret hørt mantraet «vekst i økonomien.» Gro Harlem Brundtland, som for øvrig var den som signerte loven om frislipp av kapital over landegrensene, innførte uttrykket «bærekraftig utvikling.» Høres fint ut, ikke sant? Men er det egentlig det?
Overgangen fra planøkonomi til markedsliberalisme førte som nevnt til frislipp av kredittmarkedet. I prinsippet kan hvem som helst låne ut penger til hvilken som helst rente, til hvem som helst og i hvilket som helst land. «Alle» kunne låne penger, og det gjorde de da også. Dette førte på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet til rekordøkning i boligprisene. Som kjent endte dette i vår nyere tids største boligkrakk på begynnelsen av 90-tallet. Mange ble sittende med massiv gjeld selv etter å ha solgt sine boliger. Renten steg til nærmere 20 prosent. Hvem tjente på dette? Jo, de som satt med investeringer i låneinstitusjonene, de ble plutselig eiere av mange hus som de senere solgte med god fortjeneste, samt dem som hadde god råd til å kunne kjøpte vilt og hemningsløst opp boligene som vanlige folk ikke hadde råd til å beholde. Ta tiden til hjelp og selg med god fortjeneste. Nøyaktig det samme skjedde i USA under finanskrisen nå nylig.
Under finanskrisen hørte vi ofte politikere si at det var finansøkonomien som var rammet, ikke realøkonomien (for definisjoner; se ramme). Hvor mange vet egentlig hva dette innebærer? Vet man at finansøkonomien ikke er en del av BNP? Vet man at den tidligere omtalte «veksten» omfatter finansøkonomien og ikke realøkonomien? I gamle dager var disse to størrelsene omtrent like. I dag er realøkonomien (BNP) på god vei ned, mens finansøkonomien er på vei opp, og det er det siste som gjør at vestlige politikere snakker om velstandsøkning, men unnlater å fortelle at man ikke kan likestille velferd og velstand.

Liksompenger
Finansøkonomien er i korthet låneøkonomien, altså hvor mye «liksompenger» som er i omløp. For det er liksompenger vi snakker om. Når du låner penger i en bank, har ikke banken disse pengene. De taster beløpet inn på skjermen, og vips kan du kjøpe hus. Til gjengjeld må du underskrive et gjeldsbrev. Det er altså din arbeidskraft som blir belånt med pant i din bolig, og det uten at lånegiver noen gang har hatt disse pengene. I tillegg betaler du renter for penger som ikke finnes. Hvordan kan banken gjøre dette? Jo, de låner penger av en annen bank som heller ikke har penger, som låner av en tredje pengeløs bank, som låner i en privat sentralbank (USAs Federal Reserve, diverse europeiske sentralbanker) som trykker penger etter eget forgodtbefinnende, som igjen eier multinasjonale selskaper, som igjen for eksempel eier ditt lokale busselskap, eller hvis de får det som de vil, også våre vannreserver som brukes til å produsere din strøm. For hvert eneste ledd i denne kjeden må det ligge en fortjeneste, helst i form av renter, men også i form av en antatt økt verdi på aksjer som er selskapets «formue.» Dette er grunnen til at et selskap kan være verd to milliarder den ene dagen og fire den neste. Verdien på et slikt selskap har ingenting med hva de produserer eller hvor mye bygninger og annet er verd. Verdien er kun satt i forhold til hva man antatt kan forvente av fortjeneste i fremtiden. Dette er selvsagt å sammenlikne med et korthus; det står helt fint inntil noen nyser og korthuset faller ned.
Politikere snakker altså om vekst, velsigner konkurranse og «markedet,» mens sannheten er at BNP jevnt og trutt går ned i alle vestlige land, mens finansøkonomien går jevnt og trutt opp – i hvert fall inntil finanskrisen satte inn for et par år siden. I klartekst betyr dette at reelle verdier som din arbeidskraft, kunnskap, bolig og samfunnets råvareressurser, samt verdien av tjenester, blir mindre og mindre verdt.

Konsekvensen av kasinoøkonomien
Vi nærmer oss Hopiindianernes spådommer og tanker rundt vår tid, men vi er ikke helt i mål ennå. Markedsliberalismen fører i korthet til at vi forsøpler planeten. For at finansøkonomien skal fungere, må du og jeg forbruke mest mulig på kortest mulig tid. For å få til det må det «produseres» dårligere og dårligere tjenester og varer som ikke holder mer enn kort tid slik at du må i butikken igjen og handle samme vare på nytt eller kaste en ellers brukbar vare fordi det ikke lønner seg å reparere.
Under finanskrisen måtte selv daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) offentlig kringkaste behovet for at vi måtte begynne å bruke penger igjen, i betydningen gå i butikken og kjøpe ting vi egentlig ikke trenger eller som går fort i stykker, slik at vi må gå nok en tur i butikken. Det er dette som fører til «vekst,» som igjen gjør at finansøkonomien ikke går over ende. Det er denne veksten som fører til forsøpling av planeten, som igjen er hovedårsaken til forurensing, forgiftning av matjord, utnytting av fattige mennesker og økende forskjeller mellom fattig og rik.
Søppelbergene på jorden er et kjempeproblem. Det er så stort at man faktisk ikke vet hvordan det skal løses. Da tar man en kontrollert avsporing og kaster seg over enkeltmennesket og forlanger at vi skal betale mer skatt i form av CO2-avgift og internasjonale klimaavtaler som i prinsippet er en overføring av nasjonal styring til en internasjonal «verdensregjering.» Les gjerne utkastet til avtalen under klimakonferansen i København, der står det svart på hvitt. Det fokuseres på klimaet i stedet for det virkelige problemet som er overforbruk, forsøpling og forgiftning av vår jord.

Forurenser biler? 
«Alle» ser jo at klimaet endres. Biler spyr jo ut CO2, så det må jo være en sammenheng. Eller? FNs klimapanel sier det er en sammenheng. FNs klimapanel består ikke i hovedsak av forskere, men av politikere. Det er en kjent sak at forskeres innvendinger mot FNs klimarapport ikke finner veien til mediene. Drivhuseffekten, som det siktes til, er fortsatt kun en teori som er «sannsynlig,» men overhodet ikke bevist. Det faktum at også andre planeter i solsystemet blir varmere, blir heller ikke debattert. At jordkloden har hatt mye mer CO2 i atmosfæren i tidligere tider, blir også dysset ned.
Så kan man selvsagt si at det er bedre å være føre var enn etter snar. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Dette er årsaken til at det nå anbefales å kjøpe «miljøbiler» som Toyota Prius, og å isolere husene med 30 cm Glava i stedet for 15 som var den gamle standarden. Vel og bra. Men stopp en halv.
Ting lager jo ikke seg selv, verken isolasjon eller biler. Biler skal produseres. En stor amerikansk undersøkelse viser at hvis man tar med CO2 utslipp gjennom hele produksjonslinjen, altså fra du graver ut jernmalmen til bilen kasseres etter ti år (gjennomsnittlig levealder på dagens biler) så blir Toyota Prius slått av bare én bil, nemlig Audi A8. Omregnet til liter pr mil forbruker Audien ca 28 liter (ja, du leste riktig – 28 liter) og Priusen 26,5. Beste gutten i klassen var faktisk Jeep Wrangler (den gamle modellen) med et omregnet forbruk på 4,5 liter. Tallene er gjennomgått og kryssjekket av en norsk journalist.
Kristin Halvorsen slår også et slag for såkalt økoturisme til for eksempel Peru, med fly, som gir et CO2 utslipp tilsvarende et halvt års bilkjøring. CO2, klimakrise? Hvis CO2 var så «farlig,» kunne vel politikerne i det minste gjort noe der det var mulig å få til noe. Kutt ut tullete flyreiser, stimuler i stedet til bilturer i norsk skog og mark, sett ned billettprisene på den CO2-frie jernbanen og sørg for gratis parkering på statens grunn. Vips, så har man fort og effektivt redusert utslippene.
Den beste miljøpolitikk er å ta vare på det vi allerede har, men slikt er selvsagt ikke bra for «veksten.»
Vi har her benyttet eksempler og gitt forklaringer hovedsakelig fra norske forhold. De samme tendenser gjør seg selvsagt også gjeldende i resten av verden. Etter at Ronald Reagan gjennomførte frislippet av finanskreftene i USA på 1980-tallet, sier 70 prosent av den amerikanske befolkning at de har fått mindre å rutte med. Vi ser også hvor finanskrisen har rammet hardest, nemlig i USA, som nå sliter med en astronomisk utenlandsgjeld og en stadig økende fattigdom. Spørsmålet er hvor i all verden skal dette ende!

Hva gjør vi?
Dessverre er det slik at det ikke finnes noe fasitsvar på et slikt spørsmål. En ting er sikkert, vi kan ikke forvente at våre folkevalgt vil gjøre noe. Med unntak av partiet Rødt, er samtlige partier for den politikken som føres i dag, ikke bare for den, de ønsker å videreføre den, ikke minst i forhold til målet som er medlemskap i EU. Et slikt medlemskap er ensbetydende med opphør av nasjonalstaten. Allerede i dag er det mange toneangivende jurister som mener at selv EØS-avtalen bryter med norsk grunnlov på flere vesentlige punkter. Norske politikere sørger for seg selv med gullkantede pensjoner og særdeles gode lønns- og arbeidsvilkår. Dette kan bare bety at de mener seg viktigere enn den befolkning som har valgt dem. Slike politikere trenger vi faktisk ikke.
Opp gjennom historien har det vært mange eksempler på at eliten i samfunnet tviholder på både posisjoner og opparbeidete fordeler. Det har alltid vært vanlige folks opprør som har endret utbytting og fattigdom, aldri politiske kuvendinger. Det vil si at atter en gang er det opp til deg og meg å endre samfunnet til et som ivaretar alle.

Slaget om makten
Det viktigste «slaget» vil stå om makt. Slik det er i dag er det den rike eliten som har kontrollen, det er økonomi som sitter i førersetet med alle sine slagord som får oss til å tro dem. Det er ikke en elite som skal ha styring, det er vanlige folk som skal styre. Det er det som ligger i begrepet demokrati. Slik det er i dag har vi faktisk et kapitalistisk diktatur, men fordi de fleste har tak over hodet og mat på bordet (også kalt brød og sirkus), så gjør vi ikke noe med situasjonen.
Men en ting er sikkert og det er at verdensøkonomien er bygget på verdier som ikke finnes. Hva da når dette bryter sammen, for det kommer det høyst sannsynlig til å gjøre. Forvarslene har vi allerede fått i form av finanskrise, økende forskjeller mellom fattig og rik, flere boligkrakk, økende utstøtning fra arbeidslivet og flere og flere som må leve på stadig lavere offentlige ytelser. Enkelte menneskers higen etter kortsiktig gevinst og personlig rikdom styrer faktisk verden, enkelt sagt. Derfor er den eneste måten å få til endring på, at vi våkner, ser vanviddet og handler i tide.
Vi minner om Red Crow som sier at vi helt har glemt at vi er av jorden og har forbindelse med alt som lever. Den manglende respekten for alt liv er hovedårsaken til problemene vi har i dag. Jorden tåler uendelig mye, og å dra tilbake til steinalderen er overhodet ikke nødvendig. Vi vil komme langt bare vi endrer vår bevissthet, stanser tullete forbruk og igjen stikker fingeren i jorden for å vite hvor vi er.
 

Her er forslag til noen punkter (sett med norske øyne, men selvsagt gjeldende for alle nasjoner):
• Tilbakeføring av kapital til Norge. Norske penger skal komme Norge til gode.
• Gjeninnføring av regulering av kapital.
• Sterkere lovfesting av forbud mot salg av naturressurser til private både i Norge og utlandet.
• Sanering av gjeld, privat som offentlig, til et punkt hvor gjelden samsvarer med realverdien. (Dette blir det aller vanskeligste punktet)
• Kvalitet fremfor kvantitet. Bedre å bygge en skikkelig tunnel fremfor to som raser sammen.
• Systematisk nedbygging og oppsplitting av multinasjonale og store nasjonale selskaper til et nivå hvor selskapet er til for folks velferd og ikke omvendt.
• Vedta lover som gjør at det er din lokale bonde som leverer maten i din nærbutikk.
• En langt sterkere fokusering på økologi. Alt fra økologisk jordbruk til fjerning av unødvendige syntetiske stoffer.
• Krav om at grunnloven følges. (jfr den grunnlovsstridige EØS-avtalen).

Skaff deg informasjon
Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre er å orientere oss. Alt for mange av oss vanlige mennesker vet faktisk alt for lite om hvordan ting fungerer. Det er vår plikt som medmennesker å sette oss grundig inn i styre og stell, og ikke bare overlate det til eliten, slik som i dag. Vi er helt sikre på én ting, og det er at hvis mange nok var klar over vanviddet og faktisk valgte å sette seg inn i noen av de forhold som blant annet er nevnt i denne artikkelen, ville mye vært annerledes. Først når vi er mange nok som sier nei, vil de med makten måtte gjøre noe. Husk også at historien viser oss at samfunn som ender med å bli styrt av en elite med privat agenda før eller senere må gi fra seg makten. Dessverre ender slike maktovertakelser alt for ofte med vold og lidelse, og dessverre også i totalitære regimer. Slikt må vi for enhver pris unngå. Handler vi i tide vil det da heller ikke være nødvendig med utidigheter.

Hva kan du gjøre?
Mange bekker små utgjør som kjent en stor å (elv). Her er noen enkle forslag til hva du kan endre i din hverdag:
• La være å kjøpe den frosne fisken som har vært i Kina for filetering. Gå heller til fiskehandleren. Kort og godt, benytt det lokale næringsliv.
• Lær deg å reparere hullet i buksen fremfor å kjøpe ny. Det er da for dumt at moten tilsier opprevne bukser mens du kaster en bukse med hull.
• Utsett innkjøpet av ny bil så lenge som mulig. Finn en rimelig lokal mekaniker som er flink nok til å gi deg et problemfritt bilhold. Lær deg enkelt vedlikehold selv. At en ny bil alltid er sikrere bil, er bare tull. Det er vedkommende bak rattet som er ansvarlig for sikkerheten.
• Lær deg konservering av mat, og kjøp en enkel kokebok fremfor å handle dyr ferdigmat.
• Har du hage? Sett poteter og grønnsaker. Har naboen epler som bare hives? Spør om å få dem. Det blir selvlaget, vellaget og økologisk godt syltetøy.
• Gjør dine kommunepolitikere dumme disposisjoner? Lag demokratisk folkeopprør og få dem til å endre sin politikk. Hvis ikke det hjelper, dann bygdelister.
• Raser det en veitunnel? Det er da vi ikke må gi oss før noen tar ansvaret i full offentlighet.
Slik kan vi holde på med forslag, men vi antar du har sett tegningen for lengst. Og det beste med det hele er at det skal så utrolig lite til for å oppnå store endringer. Og hvis du nå lurer på hva i all verden en slik artikkel som dette har i et blad som Medium å gjøre eller hva dette har med spirituell utvikling å gjøre? Nei forresten, ingen lurer på det!


 
BNP, bruttonasjonalprodukt. Den samlede verdi av omsetningen av varer og tjenester i et samfunn.
Realøkonomi: Ditt og mitt arbeid, samt disponible naturressurser.
Finansøkonomi: Verdien av samlede innlån og utlån.


Ramme:
For den som ønsker å lære mer om samfunnsøkonomi og velferdsstaten, anbefales boken «Velferdsstatens vekst- og fall?» av Asbjørn Wahl, Gyldendal Norsk Forlag as, 2009. Boken er innsiktsfull, lettlest og omtrent kjemisk renset for vanskelige faguttrykk.