Er frykt og kjærlighet samme sak?

Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

«Vi skal frykte og elske Gud,» står det i Bibelen. Det står også at Gud er kjærlighet. Hvordan er det mulig å frykte og elske på samme tid, og hvorfor skal vi frykte «Vår Far i himmelen?» Denne artikkelforfatteren har grunnet over dette i mange år, ikke minst fordi min barndom og oppvekst bestod av en endeløs rekke gudstjenester, hvor budskapet ble gjentatt hver gang. Vi skal se nærmere på disse to tilsynelatende motsetninger mellom frykten og kjærligheten.

Vi tror vi kjenner kjærligheten. Den kommer i mange former og gir oss som regel en god følelse. Vi kan elske musikk, bilder, dikt, natur og gamle motorer, og vi gleder oss intenst over det vi ser, hører og føler. En enda sterkere kjærlighet kan vi ha til våre medmennesker, gjerne egne barn, partner og foreldre. For noen av disse er vi til og med villige til å velge døden hvis vi tror det kan redde den vi elsker. Noen av oss elsker selve livet, andre elsker seg selv. Kjærligheten gir rett og slett livet mening.

Frykten
Frykt kommer i to former, den rasjonelle og den irrasjonelle. Den rasjonelle frykten kommer når vi vet vi skal gjøre noe som kan være farlig i betydningen av å skade oss selv eller i verste fall ta livet av oss. Skal du gjennom en jungel i India og du vet det er tigre der, vil en eventuell frykt ha sitt fundament i en rasjonell og bevisst tanke, for tigre kan angripe og skade deg. Sånn sett burde man ha rasjonell frykt for å bevege seg i enkelte gater i rikshovedstaden også etter mørkets frembrudd. Der kan det være noen «moderne tigre,» mennesker som ikke har ditt beste i sinnet.
Den irrasjonelle frykten er den hvor vi er redde og kjenner sterk angst uten at det kan knyttes opp til en erfaring som utgjør en fare. Noen er redde for å reise langt av sted uten at de hverken har hørt om noen som er utsatt for noe uheldig på tilsvarende tur, eller at de har opplevd noe slikt selv. Frykten er altså irrasjonell. Slik frykt behøver ikke å være overveldende, den kan ligge som et bakteppe og murre i sitt virke for å hindre deg i å gjøre noe du kanskje har lyst til.

Naturlige følelser som redder liv
Fra naturens side er frykt en helt nødvendig følelse. Den kan i mange tilfeller redde livet ditt. Det pussige med frykt er at selv om den er en naturlig følelse, er den tillært. Det er lite som tyder på at vi kommer inn i denne verdenen med frykten etablert som en styrende følelse for våre handlinger.
Vi vil raskt lære av våre foreldre om alt som er farlig, omtrent fra første dag. Slik innprenter generasjon etter generasjon frykten i mennesket. Riktignok frykter moderne mennesker litt andre ting enn våre forfedre, men like fullt lærer vi om frykt tidlig. Hvis bare vi hadde lært å frykte reelle farer ville dette kanskje ikke vært noe stort problem, men våre foreldre overfører også sin egen irrasjonelle frykt til sine barn. En mor som har brukket armen på en skitur vil være ekstra engstelig for sitt barn når de første stavtak skal tas. En far som er redd egne følelser, vil overføre denne angsten til den nye slektningen. Mange vil si at dette er ting som går i arv hos enkelte familier, men sannheten er nok at det ikke handler om arv som sådan, men om uoppgjorte og uavklarte følelser hos foreldrene, som i generasjon etter generasjon overfører en uberettiget frykt til barna.
Kjærlighet er også helt nødvendig for livets fortsettelse. En mor som ikke elsker sitt barn vil heller ikke beskytte det, stelle det, gi barnet mat og generelt verne om det.
En litt svakere utgave av kjærligheten kan vi kalle empati. Det er den følelsen som får oss til å hjelpe og bistå dem vi ikke nødvendigvis elsker. Et empatisk menneske vil stoppe og hjelpe vilt fremmede i nød. Empati er altså en følelse som til syvende og sist bunner i kjærlighet, som igjen bidrar til å opprettholde livet rundt oss.

Fryktens avarter
En konkret ting vi er redd for er ikke truende for vår utfoldelse, og vil heller ikke skape traumer som vi bærer med oss resten av livet, fordi slike ting er relativt lette å overkomme hvis vi ønsker å gjøre noe med det. Det finnes metoder som kurerer edderkoppskrekk i løpet av en halvtime, selv om du har vært redd slike insekter halve livet. Frykten blir først truende idet den er irrasjonell og forkledd som en annen følelse, eller det som kan kalles en emosjon.
Når du er irritert, er du egentlig i frykt. Irritasjonen kan se ut til å kunne være berettiget, men like fullt er det frykt som ligger til grunn for emosjonen. Når du blir irritert på tenåringsdatteren fordi hun kommer for sent hjem, er det som regel ikke fordi du er forulempet, men fordi din kjærlighet til henne har gjort deg redd for at noe kan ha skjedd med henne. Irritasjonen dekker da over den egentlige følelsen som er frykt. Ikke så dumt egentlig, det hender jo faktisk at det er grunn til å frykte for tenåringsdøtre som ikke kommer når de skal. Det viktige her er å kalle en spade for en spade, eller snarere å kalle frykten for det den er, nemlig frykt. De fleste har ingen problemer med å møte det på en god måte.
Sjalusi er også en tildekket frykt. Du er redd for at din elskede skal føre deg bak lyset, ikke sant? Med andre ord er sjalusi frykt, og ikke minst en egoistisk følelse. Det er du som ikke orker tanken på smerten som kan komme til å oppstå hvis din elskede forlater deg.

Egosentrisme
Egosentrisme er en annen emosjon som dekker over frykt. Til forskjell fra diverse andre emosjoner, er egosentrisme mer kronisk, nærmest en tilstand som aldri ser ut til å slippe taket. Du har sikkert møtt mange slike mennesker.
Til å begynne med virker det som om de er særdeles hyggelige og imøtekommende, inntil du oppdager at alt de gjør er en innledende manøver for selv å komme i sentrum for å få snakke om seg og sitt. Du kan kanskje være i gang med å fortelle noe som er viktig for deg, og så griper de ordet for å fortelle at slik har de det også, og så blir du stående der å høre i det uendelige, i ren høflighet som regel.
Ser vi nærmere på den egosentriske emosjon, finner vi også her frykt. En frykt for ikke å bli sett, ikke hørt, en frykt for rett og slett å bli bitteliten for så kanskje å forsvinne helt. Blir du stående i ren høflighet og lytte til en slik person, vil også din respons kunne være tuftet på frykt. Høfligheten kan være et uttrykk for at du er redd hva den andre, eller andre rundt deg, vil kunne mene om deg hvis du avbryter tiradene og meddeler at du har annet fore.

Politisk korrekthet
Politisk korrekthet er nok en emosjon tuftet på frykt. Vi har alle møtt dem, disse mennesker som med intellektuell styrke slår rundt seg med den ene politisk korrekte sjablon etter den andre, det være seg hva som er riktig i forhold til Midtøsten, vaksiner eller hva som er korrekt miljøpolitisk. Argumenter preller som regel av som vann på den berømte gåsa, men fordi slike menneskers meninger alltid er samsvarende med hva som er hovedstrømningen fra Stortinget blir det nesten helt umulig å protestere uten selv å komme i forlegenhet.
Slike mennesker tenker ikke selv, de adopterer det de tror er akseptable oppfatninger rundt seg, og fortsetter å tåkelegge sitt eget sinn med intellektuell politisk korrekt støy. Det de frykter er å oppdage at sitt eget liv er tuftet på en løgn. Innerst inne er de klar over at det de står for ikke alltid samsvarer med sin egen intuisjon og følelser, men å innrømme det, det være for seg selv eller for omverdenen, vil trigge en nederlagsfølelse så stor at de ikke vet hvordan slikt kan bæres. Derfor blir støyen som regel høyere og høyere inntil mental døvhet setter inn. De frykter med andre ord sin egen indre veiledning, og ikke minst er de redd for at hvis de skulle begynne å høre på sin indre stemme, ville de ikke vite hva de skulle gjøre med det. Å skulle lede seg selv i eget liv fremstår som umulig.
Vi kan ikke ramse opp alle mulige avarter av frykt, men dette er i hvert fall noen eksempler fra det daglige som man kanskje ikke er bevisst har sin opprinnelse i frykten.
 
Kjærlighetens karakter
Mange tror at de vet hva som er kjærlighet, og kanskje gjør de det, men den har visse karakteristika som man kan se etter for å vite hva som er hva. Mange tror at forelskelse er kjærlighet, men det er det ikke. Forelskelse er en egoistisk emosjon med frykt i bunnen. Vi er aldri så nær psykosen som når vi er forelsket. Hensikten er selvsagt å kunne videreføre slekten. En forelskelse er som de berømte ølbrillene, først dagen derpå ser du igjen noenlunde klart, og mange lurer nok på hva som gikk av dem.
Alle har vi denne driften i oss som gjør at vi setter nye etterkommere til verden. Dette er en egoistisk drift, men nødvendig selvsagt, for uten den, ingen etterkommere. Det er ikke noe moralsk forkastelig i det, men greit å vite at det ikke har noe med kjærlighet å gjøre, men frykt. Frykt for ikke å få etterkommere eller en partner som kan ta vare på deg når du blir gammel og stiv i leddene.
Kjærlighet kjennetegnes først og fremst av uselviskhet. Det er sjelden denne skribenten er enig med Skriften, men kjærlighetens høysang (Paulus første brev til korinterne, kap. 13) er verd å lese. Her finner vi blant annet: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.»
Særlig de siste to setninger er helt essensielle – kjærligheten utholder alt, tåler alt og tar aldri slutt. Med andre ord; når noen sier at forholdet tok slutt fordi kjærligheten tok slutt, så lyver de, enten for seg selv eller for omverdenen. Hvis det var kjærlighet, var det ikke slutten på denne som gjorde slutt på forholdet, men noe annet. Eller så var forholdet aldri tuftet på kjærlighet, men på en egoistisk gjensidighet med noenlunde like doser fordeler eller en jevn fordeling av «å gi og ta» som mange fremholder som viktig.
Uansett så var det ikke kjærlighet. Symptomatisk for vår kultur er jo da også at det ikke er kjærlighet som driver oss, men håp om egen vinning. Kynisk? Kanskje, men kjenn etter, vær ærlig mot deg selv, og du vil se at dette ikke er så galt. Det er først når du vet at du av hele ditt hjerte vil akseptere den andres fulle frihet at du elsker en annen. Det er ikke det samme som at du skal godta hva som helst for å holde vedkommende i nærheten. Noen ganger kan det være kjærlighet som gjør at du lar noen forsvinne ut av ditt liv, dermed er det ikke sagt at du slutter å elske dem.

«Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.»
Paulus første brev til korinterne, kap. 13

«Mange tror at forelskelse er kjærlighet, men det er det ikke. Forelskelse er en egoistisk emosjon med frykt i bunnen.»

Kun to følelser
Et eller annet sted på Internett fant jeg et utsagn som slo fast at mennesket kun er i stand til å føle to følelser – kjærlighet og frykt. Det var dette utsagnet som fikk meg til å skrive denne artikkelen, og sannelig har jeg ikke glemt hvor jeg fant sitatet. Uansett så tenkte jeg på dette noen dager og måtte si meg enig. Vi mennesker er kun i stand til å føle to følelser, men disse to har mange avarter. Noen er irrasjonelle og noen er godt gjemt i ubevissthetens dunkle myr. Kanskje det nå er lettere å forstå utsagnet om at du skal frykte og elske din gud?
I tillegg kommer fenomenet at den ene av disse to følelsene – nemlig frykten – er tillært. Vi kommer altså inn i denne verden med kun én følelse, nemlig evnen til å føle kjærlighet. Dette betyr at mennesket som vesen i bunn og grunn er kjærlighet, skapt av kjærlighet og skal tilbake til kjærlighet. Dette forklarer hvordan mennesker i ekstreme situasjoner er i stand til å gjennomføre de utroligste bragder. Idet vi slutter å tenke på oss selv, idet vi står foran et valg om å redde et liv, så velger de fleste av oss å forsøke å redde den andre, uansett om det er på bekostning av oss selv, noe som er grundig behandlet i en tidligere artikkel i Medium. Ser vi igjen på Kjærlighetens høysang, så finner vi igjen fenomenet. Kjærligheten tror alt, håper alt og er velvillig.
Vi kan virkelig lure på hvorfor det har blitt så galt i denne verden når den eneste følelsen vi i grunnstilling er i stand til å føle er en uselvisk kjærlighet. Hvem eller hva er det som lærer oss frykten, og ikke minst hvorfor? Akkurat dette siste skal vi ikke ta opp her, men vi oppfordrer den enkelte til å ta en ny titt på hvordan verden er skrudd sammen, hvem som styrer den, og motivene for det som blir vedtatt. Er det basert på kjærlighet når vi lar markedet styre økonomien? Er det uselviskhet som ligger til grunn for datalagringsdirektivet? Er det omsorg for vår helse som er motivet for vaksine mot svineinfluensa? Er det kjærligheten vi gjenkjenner i våre folkevalgtes politikk, om den nå kommer fra høyre eller venstre?
Vi blir født av kjærlighet, vi er kjærlighet idet vi trekker pusten for første gang. Hvor lang tid tar det før kjærligheten må vike for frykten? Husk, frykten gjør at vi overlever, men om det er et godt grunnlag for et rikt liv, se det er noe helt annet. I min verden er det greit å frykte en tiger, dette er en rasjonell frykt høyt oppe i vår dagsbevissthet, men det er ikke greit å bære rundt på en frykt som ikke en gang er din.

«Mennesket er kun i stand til å føle to følelser – kjærlighet og frykt.»

Du skal frykte og elske din gud
Så var vi atter tilbake til dette underlige utsagn. Hvordan er det mulig å frykte og elske noen på samme tid? Tradisjonelt oppfatter vi budskapet som at man skal frykte Guds vrede. Fordi vi lærte på skolen, i kirken og på søndagsskolen at Guds vrede ikke var til å spøke med. Ser vi tilbake på den kristne historie er det da også nettopp frykten som har blitt viet størst plass, formidlet av Guds selvutnevnte stedfortredere; prestene.
Hvor de fikk det fra, at man skulle frykte Gud, er ikke vanskelig å finne, det er bare å lese Det gamle Testamentet. Den Gud vi finner der er full av eder og galle, sint, krevende, urimelig og dømmende. Antagelig var det ikke Gud i det hele tatt, men noe eller noen som utgav seg for Gud, eller kanskje er hele greia diktet opp. Det er uansett lite kjærlighet å finne i Det gamle testamentet. Dette henger igjen inn i kristendommen, selv om Jesu budskap ikke var preget av frykt.
En annen herre ved navn Paulus, var derimot en fryktglad mann som i ettertid har blitt regjerende for hele den religion vi kaller kristendom. Det er hans ord som befaler kvinner å tie i forsamlinger, som fordømmer homofile og som igjen henter inn frykten i religionen. Det burde ikke hete Den Kristne Kirke, men Pauli Kirke, for det er hans ord den er tuftet på.
Selv om de tidligste kristne bommet litt på det egentlige budskapet, er det umulig å skjule det helt. Vi sitter fortsatt igjen med utsagnet om at du skal frykte og elske samtidig. Dette lar seg forstå hvis vi vender tilbake til utsagnet om at mennesket kun er i stand til å føle to følelser.
Skal vi først tro på noe utenfor oss selv, noe større som vi er en del av, noe vi kommer fra, noe vi skal til, noe som er skaperverket i hele sitt velde, vårt felles skaperverk, så kan vi ikke tro stykkevis og delt, men må hengi oss totalt til dette skaperverket.
Det vil jo egentlig si det samme som å hengi seg helt og fullt til seg selv, i denne sammenheng til sitt eget liv, som jo like mye er andres liv, som igjen er universet som helhet. Skal vi være en del av helheten, må vi slutte å tenke nettopp «del,» og erstatte det med enhet. Både vår frykt og vår kjærlighet må da være med i enheten. Vi kan ikke vende tilbake til enheten hvis en del av oss ikke vil, ikke kan eller på annen måte er atskilt. Derfor må vi dedikere hele vårt jeg, hele vår sjel, alt vi er til nettopp enheten, helheten, som er like mye oss selv som den er alt annet som lever. Derfor må frykten også med, fordi uten den er vi splittet. Derfor må vi frykte og elske gud, universet, enheten eller hvilket navn du måtte ønske å sette på det. Først da skjønner man kanskje dybden i at frykten er tillært. Først når vi er villige til å integrere den i vår eksistens, ser vi at frykten aldri var der. Vi var, er og blir kun kjærlighet.