Alpaca Norway-Andes – broen mellom Norge og Peru: Adoptere landsby i Andesfjellene

Tekst: Merete Evertsen
Foto: Privat og Merete Evertsen

Solveig Olin Becher (58) fikk et «kall» da hun i 2006 så et tv-program som omhandlet stoffer fra den tredje verden. Som et lynnedslag visste hun hva hun ville gjøre. I dag arbeider hun for å bygge bro mellom Norge og Andesfjellene, der en landsby er utvalgt til å jobbe for å få et selvstendig livsgrunnlag gjennom å avle alpakka og produsere klær for salg.

Solveig hadde en drøm som barn. Hun ville starte et barnehjem slik at verden kunne bli et bedre sted å være. Det ble ikke noe av drømmen – hun bestemte seg for å adoptere en hel landsby i stedet. Ideen kom til henne som lyn fra klar himmel da hun så et tv-program i 2006.
– Det var et program om London Fashion Week der de skulle bruke stoffer fra den tredje verden til å lage moteklær. Der fikk vi vite at quechuaindianere, som driver med alpakka på små gårder høyt oppe i Andesfjellene, har fått forverret levekårene sine. Det er mange årsaker som virker sammen, blant annet ble de fineste avlsdyrene sendt ut av landet til Vesten, og klimaet endrer seg. Jeg fikk et kall der og da som et lynnedslag i hjertet mitt. Jeg bare visste hva jeg skulle gjøre.
Solveig smiler. I dag har hun kommet langt på vei, og det har vært en lang og lærerik prosess.
– Jeg ville hjelpe til, og måtte bare begynne et sted. Jeg skjønte at jeg måtte starte en organisasjon, noe jeg gjorde i 2007. Da ble Alpaca Norway-Andes (ANA) stiftet. Det var viktig for meg å få vite mer om folkene jeg skulle hjelpe. Til å begynne med kunne jeg jo ingenting om deres tradisjoner og levesett. Jeg meldte meg på et kurs i Peru i april 2007. Jeg måtte også finne en landsby jeg der jeg kunne starte hjelpeprosjektet mitt.
Dermed var Solveig i gang med sin lange og rike læringsprosess. I dag har hun fått støtte fra Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) til ANA, noe som skaper bedre og nye muligheter for landsbyen Rodeana.

Dårlige kår
Solveig er utdannet sykepleier og er i dag ansatt i 57 prosent stilling.
– Sykepleierutdannelsen har vært en stor del av min personlige utviklingsprosess. Jeg har alltid vært en omsorgsperson. Jeg har tatt meg av min psykisk utviklingshemmede bror, vært en støtte i nærmiljøet og har alltid bidratt og hjulpet til etter beste evne.
I dag er det alpakkabøndene i landsbyen Rodeana som er Solveigs hovedfokus.
– Alpakka gir ull og kjøtt. Dette er den tradisjonelle næringen i det kalde klimaet i Andes. Under optimale forhold kan en alpakka bli 20 til 25 år gammel. I Rodeana ble alpakkaene bare 4 til 6 år gamle. Dyrene i Rodeana var i ferd med å dø ut på grunn av manglende medisiner. Jeg fikk til et samarbeid med universitetet i Cusco som forsker på disse dyrene. Resultatet av dette var at dødeligheten gikk ned fra 80 prosent til 2 prosent. Det er jo fantastisk, stråler Solveig.
– Målet er å gi bøndene kurs i avl og oppdrett, gjerde inn beitemarkene, gi dem bedre fôr og utvikle vanningssystemer. I tillegg trenger de penger til veterinærtjenester og medisiner, fadderordning til barna, og kvinner trenger skolegang. De trenger også å kjøpe inn friske dyr og bygge flerbrukshus som bør inneholde avlsstasjon, et produksjonslokale, helsestasjon, kulturlokale og butikk. Gjerder er veldig viktig på grunn av farger og blanding av dyrene. Farging av alpakkaull er veldig dyrt, fordi det ikke kan gjøres på vanlig måte. Det trengs dyre spesialfarger fra planter for å kunne farge ulla. Derfor er det viktig å sortere fargene så godt det lar seg gjøre på en naturlig måte.
Det ser ikke ut til å være en eneste ting Solveig ikke har tenkt på.
– Alpakka er til forskjell fra lama, som er et trekkdyr og har stikkende ull, en ullprodusent, akkurat som sauen. Forskjellen på saueull og alpakkaull er at alpakka er mange ganger varmere en saueull og allergikervennlig. Alpakkaull klør heller ikke fordi den ikke inneholder lanolin. Ulla skal vaskes og behandles som hår med sjampo og balsam. Det sies at alpakka har en healende effekt for dem som har revmatisme, men det finnes ingen dokumentasjon eller forskningsmateriale på dette.

Annerledes hjelp
Landsbyen som Solveig har valgt å hjelpe, hadde et kritisk næringsgrunnlag. En fattigdomsrapport fra 2009 viser at Rodeana ligger langt under gjennomsnittsinntekten i Cusco-distriktet. I dag har landsbyen fått igjen håpet om igjen å kunne bli selvstendig og selvhjulpen. Hjelpen som Solveig ønsker å bidra med, har ikke kommet gratis verken for henne eller bøndene i Rodeana.
– Bøndene forventer hjelp når det kommer folk fra utlandet. De gjør seg selv til ofre og tror de skal få penger. Men jeg jobber ikke på den måten. Jeg stiller krav til at de skal gjøre noe for å bygge opp et selvstendig næringsgrunnlag for seg selv. Det har ikke bare vært lett. Jeg ser at dette kallet jeg fikk, også har vært lærerikt for meg. Jeg måtte få vekk tanken som bøndene har om seg selv, at de er tapere. Det var ikke lett å få dem til å forstå at de er vinnere. Jeg kan ikke være hos dem hele tiden for å holde dem i hånden, men heller gi dem veiledningen de trenger. Jobben må de gjøre selv. De har virkelig vært sure på meg, ler Solveig med et lite skuldertrekk.

Korrupsjon
– De vil helst ha alt, men det er ikke slik jeg driver. Jeg sender ikke penger og håper at alt skal bli bra. Jeg skal ha kvitteringer på alt, jeg fører regnskap og revisjoner. Der er jeg beinhard. Bøndene får heller ikke være med på å støtte korrupsjonen i landet. Dersom det blir forlangt en høyere pris enn opprinnelig avtalt, nekter jeg bøndene å kjøpe. Da skal de snu ryggen til.
Solveig var ikke like hard i begynnelsen, men hun har lært.
– Det er nok beintøft for bøndene. Jeg har utviklet meg, og da tvinger jeg dem til å gjøre det samme. Hvis ikke hadde både bøndene og jeg tapt en masse tid og penger. Det er klart at dette skaper en del frustrasjon blant mine peruanske venner, for de henger ikke helt med i min utvikling. Men pengene fra Norad forplikter, og jeg har tidsfrister å forholde meg til. Jeg startet organisasjonen for å kunne hjelpe til. Alle lærer vi noe nytt hele tiden med universet som hjelp. Jeg møter hele tiden mennesker jeg trenger. Det tar jeg som et sikkert tegn på at jeg gjør ting riktig. Det viktigste for meg er at bøndene blir selvstendige. Vi bygger en plattform, men det er bøndene selv som må lære å bruke de ressursene de har fått. Det viktigste er at jeg hele tiden skal lære noe, og at de jeg hjelper skal lære noe. Da kan vi sammen skape vekst!

For mer informasjon, se www.alpacaorg.no