Om å påkalle de døde

Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

Den senere tid har det vakt stor samfunnsdebatt at prinsesse Märtha Louise har evne til å snakke med døde. Tunge mer eller mindre meningsberettigede aktører fra kirke og samfunnsliv har mesket seg i tanker og ideer rundt prinsessens påstand. Hun ble til og med nektet tilgang til et menighetshus, hvor hun skulle holde englekurs. Englene var i og for seg greie nok, men når det kom til de døde, ble det stopp. Mon tro hva slags oppfatning enkelte har om hva døde mennesker er, for ikke å snakke om hvilken oppfatning som måtte råde når en prinsesse hevder å ha en sjette sans. I beste fall er dette historieløshet blandet med manglede kunnskap, i verste fall en dommedagsdemagogi som noen åpenbart ønsker å vekke til live igjen.

Vi lar religionshistoriker Hanne Nabintu Herlands uttalelse til TV2 den 15.september i år stå som en vidsynt bauta over det fryktfulle norske folk:
Dette (prinsessens virksomhet) handler om spiritisme, heksekunst og magi som har til hensikt å kontakte såkalte døde og drive med åndemaning. Det står i sterk kontrast til religionene som søker Guds godhet til å få hjelp til å bli bedre mennesker i samfunnet.
Hvis hun fratrer sin prinsessetittel, er det gode muligheter for at hun kan fortsette sin virksomhet på steder som Haiti sammen med voodokvinnene der.

Debatten har dreiet rundt to hovedemner. Det ene er de døde generelt og om de skal snakkes med eller ei, det andre er at det er en prinsesse som hevder å kunne gjøre slikt. Én ting er når «vanlige» mennesker i beste sendetid søndag kveld fremviser sin sjette sans i fri utfoldelse, noe ganske annet er når en representant fra kongehuset hevder å kunne gjøre det samme. Da skal det menes noe, og det til dels i ganske upolerte ordelag.
Selv er jeg fortsatt ikke kommet over sjokket det var å stå ved en grav i Bergen – og ut av «tomme intet» ganske så nøyaktig kunne beskrive den ukjente som lå gravlagt der og at dette ikke vakte noen form for debatt etter min deltakelse på Jakten på den 6. sans. Egentlig burde denne prestasjonen, og andres tilsvarende prestasjoner, blitt førstesidestoff og emne for Skavlan og Johansen, men akk, slik hverken ble eller blir det.
Hva folk der ute tror vi driver med vet jeg ennå ikke. Kanskje de tror vi tuller og at det hele er et skuespill, at vi er foret med opplysninger på forhånd. Vel, slik er det ikke. Vi ante ikke en gang hva vi skulle gjøre før kameraet gikk. Samfunnet gir altså en god dag i slike fenomener. Det leer ikke en gang på øyelokket. Så hvorfor slik ståhei rundt en prinsesse som ennå ikke offentlig har vist hva hun duger til en gang?

Hurlumhei på engleskole
Da hun gikk offentlig ut med sine englesamtaler og til alt overmål startet engleskole, ble det litt hurlumhei, men i de flestes øyne var det hele ansett som «søtt.» Hun satt der og smilte og berettet om sine opplevelser med engler. Engler er jo snille vesener med fjær som passer på oss, og en gang i året daler de ned i skjul. Vi vet at en engel gjorde løver snille slik at Daniel innestengt i løvens hule ikke ble skadet (GT, Daniel kap 6). Engler har i det gamle testamentet bidratt med mye godt. De en snille og med fjær, så da er de myke også; en slags avansert papegøye, som vi jo kan like.
De døde vil vi derimot ikke ha noe med å gjøre. De stiger opp av gravene sine i Louisiana, med fillete klær, halvråtne og stinkende og vil oss ikke vel. Slik blir mange døde i hvert fall fremvist i filmer fra Hollywood. Her på Berget husker vi Andre Bjerkes «De dødes tjern,» som i filmversjon var ganske guffen. Skrekk og gru! Men prinsessen snakker med dem, så da må hun kanskje være en slags okkult agent? En ekkel djevelutdriver i kongehuset som kravler rundt på Vestre Gravlund en sen tåkete oktobernatt. Hvor skal verden ende? Ja, kanskje er hun til og med Jack the Ripper, for slike «folk» dør jo ikke og kan skifte form, farge, kjønn og spise oss opp. Umettelig søker hun gatelangs i forkledning i Lakkegata etter sine ofre! Huttemegtu!

Upassende
Er du død, så er du død. Å påstå at hun får kontakt med døde mennesker er fri fantasi. Det er farlig å flørte med det okkulte på denne måten, spesielt for en offentlig foregangsperson som prinsessen.
Stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien (SP) i VG

Intellektuelle røster har debattert flittig hvorvidt prinsessen bør frasi seg sin tittel eller ei. Det hevdes med styrke at prinsesser ikke bør ha en sjette sans, i hvert fall ikke offentlig. Disse snevre mennesker som tror at hjernen er Universets sentrum, vrir ut av seg lange setninger i sin søken etter Riksmålsforbundets årlige pris. Hvorfor er ikke jeg nominert der forresten?
De gir en god dag i engler og demoner, som de overlater til Hollywood, og taster ufortrødent videre i sin søken etter å bli sett som den intellektuelle kraft de mener seg å være.
Ordskiftet veksler mellom likegyldighet på den ene side til kraftfulle resonnementer om at det er på tide å legge ned hele kongehuset på den andre siden. Og prinsessen er insitamentet. Noen forsøker med latterliggjøring og hån, mens andre tar til ordet for at i et demokrati må det være takhøyde også for prinsesser. Og, selvsagt, vi er fortsatt et demokrati, om ikke gagnet, så i navnet, og da må slike debatter få lov til å leve, uansett hvor fordummende de måtte være.
Men konklusjonen, om noe slikt i det hele tatt kan leses, er at prinsessens aktiviteter er upassende. Upassende fordi man mener å ha innsikt nok til å hevde at engler, levende som døde, og prinsesser ikke hører sammen. Altså en ren synsing uten annen verdi enn hvilken som helst annen synsing. Snåsamannens utsagn om at det ikke er mulig å snakke med de døde var skuffende. Jeg tror han vet bedre.

Kirkens mørkemenn
Dette (å snakke med døde) er overhodet ikke fokus i kristendommen. Vi vet ikke mye om tilværelsen etterpå, men de døde hører Gud til, og skal hvile fred. Det å røre i dette kan åpne for okkulte krefter som vi ikke har oversikt over. 
Laila Riksaasen Dahl til NRK.
   
Da samfunnets intellektuelle ikke så ut til å få særlig gjennomslagskraft hos allmuen, kom kirkens menn og kvinner på banen. Engler kunne godtas fordi det står skrevet om dem i Skriften, men de døde, nei der gikk grensen. Riktignok tror de kjolekledde at mennesket hviler i Kristi favn etter den jordiske lidelsesreise, men å snakke med dem der de sitter i himmelsk overdådighet, nei det skal vi ikke ha noe av. Slikt kan jo føre til at mennesker puster litt friere, og den slags er jo ikke av det gode. I grunnen synd at helvete ble avskaffet, selv om professor Ole Hallesby i sin tid gjorde sitt beste for å bevare det.
Et av de pussigste, men også mest beskrivende uttrykk som er brukt i debatten fra Kirkens menns side, er «å påkalle de døde.» Et slikt utsagn sier i grunnen alt. Det forklarer hvordan man ser på de døde – at å snakke med dem er noe de døde egentlig ikke vil. Det ligger en erkjennelse av at de døde ikke er døde likevel. Hvordan påkalle noe som ikke finnes? Og det føyer seg lett og elegant inn i vår tids viktigste påvirkningsorgans forståelse av hva en død er, nemlig Hollywoods maleriske skildringer, som nevnt. I tillegg sier det noe om kirkens frykt for det ukjente.
Eller kanskje det ikke er så ukjent likevel? Kanskje det som er ukjent er at dette er svært så kjent – for kirken? Den samme kirke har jo tusenårige tradisjoner i å holde ting hemmelig for folk flest. Synd da å bryte en så etablert tradisjon. Kanskje mennesker da ville slutte å frykte. Hva skal man med frelsesbudskapet da?
Det skulle vært interessant å få kirken i tale på hva de egentlig legger i uttrykket «å påkalle de døde.» Må det en messe til av noe slag, noen ritualer, skal de i så fall foregå ved en grav – da kan de bare ringe meg. Er det grunn til frykt når de døde kommer, vil de oss noe vondt, har de et trist budskap? Hva i all verden er det de mener?!
Og hva i all verden er dette for en oppfatning av livet etter døden? Hvis de døde må påkalles, altså mot sin vilje, er det fordi de har det så behagelig i Kristi favn at det ville være fornærmende å forstyrre dem i deres herlighet? Eller er det fordi de vet noe som man ikke vil at levende mennesker skal vite? Eller er det fordi man ikke vil besmittes av den syndefulle stank, som man kanskje antar hefter ved den døde?
Ikke vet jeg, og ikke tror jeg de vet det selv heller. Det vi uansett vet er at prinsessen valgte å tone det hele ned, unngå debatt og vente til det gikk over av seg selv. Forståelig og fornuftig, hennes rolle tatt i betraktning. Hun hadde rett og slett ikke noe valg, og bet seg kanskje litt i leppen over at det i det hele tatt falt noen ord om de døde.

Menneskesyn
Det de ordrike debattanter, klerikale som darwinister, ikke helt ser ut til å innse, er at de i begge leire blir målbærere for det menneskesyn vår kultur har etablert. Et menneskesyn som burde vært kastet på historiens skraphaug for lenge siden. På den ene side har vi geistligheten som hevder at mennesket i bunn og grunn er ånd, riktignok en fordervet sådan, hvor botsøvelser og anger er verktøyene for innpass i de herlige gemakker etter den lidelsesfulle ferd i kjødet. På den annen side har vi verdsligheten som klorer seg fast i et materialistisk menneskesyn hvor tanke, fornuft og innsikt i materiens viderverdigheter er veien til fred i sinnet. Begge deler er selvsagt det reneste sludder.
Tilsynelatende ser det ut til at disse to oppfatninger er i motsetning til hverandre, en slags evig krig mellom fornuft og følelser. Splitt og hersk er kanskje det mest dekkende begrep for å beskrive en mulig ønsket tilstand. Mange ser ut til å tro at kirken og vitenskapen er to motpoler. Det er de ikke. Kommer man langt nok opp i hierarkiet samarbeider disse retninger på beste vis. Kirken er selvsagt klar over hvilket maktmisbruk de har utøvd gjennom århundrene, og at budskapet de i all hovedsak har formidlet er det reneste tøv, men frykt og trusler om pine er et særdeles effektivt verktøy til makt. Vitenskapen på sin side har for lengst innsett at verden ikke er helt skrudd sammen slik man har trodd. «Virkeligheten (materien) er en illusjon, om enn en meget overbevisende sådan» (Albert Einstein).
Nyere forskning viser at atompartikler ikke er partikler, men ren vibrasjon. Ergo finnes ikke fast materie, den finnes ene og alene fordi vi tror den finnes. Antagelig har noen visst dette hele tiden, men holdt det for seg selv. Kanskje «beviset» finnes i Vatikanets bibliotek?

Fanget i en snever virkelighet
Disse to hovedretninger i menneskesyn er medvirkende til å holde mennesket fanget i en snever virkelighet. For dem som ønsker makt er det fordelaktig at det forblir slik. For oss som ønsker åpenhet og fri undring er slikt en hemsko. Mennesket er ikke det ene eller det andre, det er ikke vitenskap mot religion, healing mot skolemedisin. Det er ikke slik at dine synder fører til sykdom, det er heller ikke slik at ditt kosthold er eneste årsak til diabetes. Alle slike oppfatninger er medvirkende til å holde mennesket vekk fra sin egentlige kilde, vekk fra seg selv.  
Det er dette vi ser elementer av i debatten rundt prinsessens evner. Ingen leet engang på et øyelokk da undertegnede og andre fremviste egne evner i beste sendetid, men når prinsessen hevder å kunne kommunisere med de døde, da er lurvelevenet et faktum. «Alle» skal mene noe. Plutselig er den sjette sans viktig, og ikke minst, i prinsessens tilfelle; upassende. Dette skjer, selvsagt, fordi prinsessen er en offentlig person, fordi hun kommer fra en av landets viktigste familier, i hvert fall er det det vi omtaler den som.
I bunn og grunn er ikke prinsessen viktigere enn noen annen, men vi gjør henne viktig fordi vi er et kongedømme, og vi tror vi har det så bra her på berget og det er Kongens fortjeneste (krigen, bjerkestammen og alt det der), og vi vil ikke endre en tøddel på vår konforme komfort. Skulle vi det, måtte vi jo plutselig ta det endelige ansvaret for oss selv, og det skal vi ikke ha noe av.
Bedre da med en ørkesløs debatt som underbygger og sementerer ytterligere et menneskesyn som i beste fall fører til stillstand. Prestene kan klamre seg fast til den lille makten de har igjen, og vitenskapsfolkene kan arrogant fortsette å heve sin lønn der de sitter med sin religiøse tro på hjernen i sitt selvbygde luftslott innhyllet i Darwins tåkeheim. Og bakom synger skogene!
Mon tro hva prinsessen egentlig mener om alt sammen.

Hva er død?
Så langt denne artikkelforfatteren har brakt i erfaring, har ennå ingen i den pågående debatten stilt det mest vesentlige spørsmålet av dem alle – hva er definisjonen på død?
I det materialistiske verdensbildet er svaret enkelt; noe som ikke lenger er. Når vi så sier hvil i fred, er det i grunnen oss selv vi trøster. Den som er borte, er jo helt borte, så da er det heller ingen som kan hvile. Når kirkens menn sier det samme, er det vel et uttrykk for at tilværelsen etter døden blir av en noe mildere karakter enn livet som nettopp er avsluttet. Et slags håp, noe vi godt kan være ydmyke for.
Like fullt svarer ikke en av verdens største religioner på hva det vil si å være død annet enn et håp om at Herrens tilgivelse har blitt dem til del. I kirkens øyne er vi jo alle syndere i utgangspunktet, så et håp om tilgivelse er jo på sin plass. For verdsligheten eksisterer det ingen synd, ingen tilgivelse, ingen nåde. Vi er det vi er; et avansert dyr på jakt etter tilfredsstillelse. At noen skulle nevne i forbifarten at de kan kommunisere med de døde blir avfeid som så latterlig at det ikke en gang er verd mange grammene trykksverte, verken her eller der.
Men like fullt. Hva er død? Før vi forsøker å gi et fornuftig svar, har vi lyst til å gjenta utsagnet; du ser det ikke før du tror det. Altså, det åpent å møte nye ting vil sette deg i stand til å gripe det som ligger like foran deg. Hvis noe blir avvist i utgangspunktet, såkalt skepsis, er det umulig å vise noen noe som helst. Da vil enhver demonstrasjon av den sjette sans bli forklart som humbug, skuespill og fantestreker.

Begrenset sanseapparat
Det finnes ingen død. Kort og godt. Det finnes kun endrede tilstander på ulike frekvenser. Menneskets sanseapparat er meget begrenset. Vi er vel det dyret på denne planeten som får med oss minst av alt som foregår rundt oss. Selv planter har mer finstemt sanseapparat enn oss. Men vi har en joker i ermet, den sjette sans – eller intuisjon, synskhet – navnet skjemmer ingen. Og med denne kan vi tune oss inn på det som våre fysiske sanser ikke klarer å registrere.
Her registrerer vi at døden ikke finnes, at sjeler lever i beste velgående, dog uten en fysisk kropp, at lysvesener er rundt oss, også omtalt som engler. Vi kan også registrere mindre vennlige energier, men det lærer vi oss ganske raskt å ignorere. Det er ikke nødvendig å påkalle de døde, det er faktisk de som kaller på oss. De er rundt oss, støtter oss, hjelper oss og forsøker etter beste evne å vise veien videre når vi står fast.
Fordi jorden i fysisk forstand er et sted for fri vilje, kan ikke energier uten kropp tvinge oss til noe som helst. Vi må velge det selv, vi må også velge selv om vi vil åpne for tilværelser utenfor vår fysiske synsrand. Det er dette siste som åpenbart faller tungt for brystet til både kirkens menn og allehånde selvutnevnte journalistiske meningsbærere i det offentlige rom.
Det finnes noe mer enn det våre fem sanser kan registrere.
I det hele tatt registrerer i grunnen vi mennesker her på kloden svært lite av det mangfold som finnes i de ulike dimensjoner og univers utenfor vårt eget. Det er her de fleste begynner å le og lure på om vi har gått fra forstanden. Nei det har vi ikke, det er det de som har gjort, alle fornekterne; de har i sannhet forlatt sin egen sjel, sin egen ånd, sin egen guddommelighet.
Latteren kan vi ikke gjøre noe med. Men vi kan fortsette å formidle at det ikke finnes noen død, at vi alle er deltakere i universets store virke på ulike plan og med ulike egenskaper, men alle mot det samme mål; tilbake til kjærligheten, eller frem, om du vil.
Tiden er jo også en illusjon, hvilket betyr at kjærligheten allerede er her. Det er bare å gripe den, men da må vi tro at det er mulig.

Epilog
En undersøkelse i VG 14. september viser at prinsesse Märtha Louises siste åndelige utvikling ikke tjener det norske kongehuset: Hele 34,6 prosent svarer at prinsesse Märtha Louises kontakt med de døde svekker omdømmet. Dette betyr jo faktisk at flertallet av den norske befolkning støtter sin prinsesse...
Vi nordmenn er heldige. Vi har en synsk prinsesse som lærer mennesker å finne engler, kanskje de samme englene som Bibelen beretter om. Det burde ikke true noen. At mange engler også har vandret her på jorden er en annen sak. Da kaller vi dem døde når de ikke lenger er her. Like fullt er de engler og vi kan snakke med dem, hvis vi vil.
Vår prinsesse er vår fremste ambassadør for et liv med den sjette sans, noe vårt samfunn kan ha meget god bruk for siden vi er i ferd med å skade skaperverket til gangs med vår materielle grådighet.
Märtha er ikke den første kongelige med evner ut over «det normale.» Kongehusenes historie er ganske rik på historier om ritualer, astrologer, seersker og helbredere. I gamle dager holdt flere kongehus seg med hoffastrolog. Dette er ikke noe nytt. Men det har vært stille noen tiår, derfor blir Märthas eksponering et friskt pust for oss alle.
Overtro og sludder alt sammen? Skal vi tro på engler og «døde» som vil oss vel i år 2010? Gjett om! Vi trenger det mer enn noen gang, for når mennesket overlates til sine fem fysiske sanser går det galt. Det er bare å lese noen nyheter fra inn og utland.
La meg også minne om at mange av våre lærere, i grunnskole som på høyskoler og universiteter, tror på at man kan gå på vannet og at kvinner kan føde barn uten at de er befruktet av en mann. Dét er det virkelig grunn til å debattere, for slikt vil være et langt større under enn at en kjær avdød bestemor rasler litt med lenkene!