Kjære Jens Stoltenberg

Tekst: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no   Foto: AP

Statsministeren har bedt det norske folk om råd om hvordan folkehelsen kan bedres. Siden vi i Medium mener å vite noe om dette, tar vi Stoltenberg på ordet og vil i det følgende komme med en analyse av status quo samt innspill om hva vi tror kan bidra til helsebot generelt og ikke minst til sinnets munterhet spesielt. Den psykiske siden av saken spiller jo en vesentlig rolle i hvordan vi opplever egen helse og velvære.

Men hva er egentlig helse? Skal vi tro skolemedisinen, har helse først og fremst å gjøre med vår fysiske kropp. Er kroppen god, er helsen god og motsatt. Hos legen får vi piller mot det meste, og det er snart ikke den tilstand og tanke det ikke finnes botemiddel mot på apoteket. I USA er det i ferd med å vokse frem en ny lidelse – økologisk matavhengighet. Nei, det er ikke tull. Dette skal selvsagt kureres med nye piller som gir nye penger i kassen til legemiddelindustrien. Vi skal ikke dvele ved dette, men fristelsen var for stor til ikke å sparke noen på leggen med en gang. La oss se litt på hvordan helse defineres.
Hos Wikipedia finner vi følgende: Helse er et kulturelt betinget begrep som varierer med kultur, oppfatninger og historie. Medisinsk er helse definert som organismens evne til effektivt å svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse.
Helse kan altså ses som fravær av fysisk sykdom. De fleste skolemedisinske psykiatriske diagnoser faller også inn under definisjonen.
WHO har denne definisjonen (fra 1948): En tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter.
En annen litt skjemtaktig definisjon på å være frisk er at fastlegen din ikke er god nok. En frisk person er altså en som ikke er godt nok undersøkt av legen. Det kan være noe i dette, fordi vi i vår individualistiske verden med altfor mye av den gale velstanden, godt hjulpet av meningsløse TV-serier fra USA om perfeksjon og lykke, tror at alt skal være i balanse og smertefritt til enhver tid.
Har vi vondt et sted, løper vi til legen, som mange ganger om dagen må fortelle sine pasienter at intet er galt, selv om en muskel, sene eller annet ikke er helt på stell den dagen. Ingen skal påstå at ikke rekken av pasienter har plager, ganske sikkert, men de hadde sjelden sin årsak i noe fysisk. Her er vi ved en av kjernene i dagens situasjon – alle de mennesker som plages av det ene eller det andre, hvor det ikke finnes noen offentlig godkjent kur, fordi det ikke finnes noen offentlig godkjent diagnose. Mange menneskelige plager omfattes med andre ord ikke av «sannheten», den skolemedisinske «sannhet». 

Hvorfor spør du om råd, Stoltenberg?
Den første tanken som slo denne skribenten da statsministeren ønsket råd fra allmuen vedrørende innbyggernes helbred, var at dette var en god ting. Neste tanke var hvorfor? Regjeringen har da til trengsel folk som kan uttale seg i saken, så hvorfor spørre folket? Hva er det den norske mann i hus og hytte kan bidra med som det (tydeligvis) ikke finnes svar på i de fagmiljøer ministeren omgir seg med?
En blir svar skyldig; en aner ikke hva statsministeren egentlig vil med utspillet, han definerte det nemlig ikke. Det eneste som ble sagt, var at det norske folk skulle spørres til råds om hva som kunne bidra til å bedre folkehelsen. Altså må vi anta at det står dårlig til. Så dårlig at politikere og folk i fagmiljøene fortviler fordi de ikke lenger har noe å stille opp med. Jeg sier derfor som Øystein Sunde: Hva var det vi sa? Vi, og vi er mange og mangfoldige, har sagt det lenge: Det går til helvete! Det kan virke som at også Stoltenberg jr. nå omsider har fått med seg det.

Hvor begynner vi?
Stoltenberg har bedt om råd, og det skal han få. Men som på ethvert legekontor må vi først stille en diagnose. Vi kan ikke ordinere en kur uten i hvert fall å ha en mistanke om hva som truer helbreden. Nå har det seg slik at denne skribenten også tjener til det daglige brød ved et av landets NAV-kontorer, så en har altså førstehånds kunnskap om hva mange sliter med. I tillegg er det oftere og oftere artikler i landets aviser om ulike tilstander, såkalte folkesykdommer, og ikke minst hva staten mener vi skal gjøre for å bøte på ulykken, som ikke bare rammer den enkelte, men også landets lommebok, som nok er det viktigste insitamentet til statsministerens forespørsel, kjenner vi politikere rett.
Rundt 700.000 mennesker i såkalt arbeidsfør alder er utenfor det ordinære arbeidslivet. Dette er uførepensjonister, sykemeldte, mennesker på AAP (arbeidsavklaringspenger) og arbeidsledige. Dette er i grunnen mange mennesker, og bak hver eneste skjuler det seg fortvilelse og mismot i større eller mindre grad. De færreste av alle disse har det vi kan kalle alvorlige diagnoser i betydningen livstruende på kort sikt. Brorparten av alle stønadsmottakere lider av psykiske lidelser, alt fra lette til mer alvorlige depresjoner, og muskel- og skjelettlidelser. Mange vil hevde at også den siste gruppen i et videre perspektiv egentlig kommer inn under den første, da vi jo vet at traurighet over tid setter seg i kroppen.
I tillegg til alle disse kommer de overvektige og de med diabetes, altså såkalte livsstilssykdommer. Noen har selvsagt alt på en gang, men dem er det ikke mange av. Livsstilssykdommene blir dessuten som regel fanget opp og påbegynt behandling i sykemeldingsperioden, og mange vender etter noen tids sykemelding tilbake til arbeidet med nytt pågangsmot. Vi har altså to hovedgrupper pasienter, en gruppe med psykiske lidelser og en med livsstilssykdommer. Uansett hva staten finner på, så er begge kategorier økende, og det er sikkert her Stoltenberg ønsker innspill.
Da har vi satt en diagnose, om enn unyansert, og den er i korthet at manges kropper eser ut og dermed får diabetes, samt at mismotet i befolkningen er økende. Vi vet også at jo lenger en pasient er utenfor arbeidslivet, jo mindre er sjansen for at vedkommende kommer tilbake. Slikt er dyrt, og for den mer empatiske er det også verdt å bemerke at det er lidelsesfullt for den det gjelder.
Hvis vi skal våge oss på en samlebetegnelse for alt sammen, så må det være mismot. Mismotet i befolkningen er rett og slett økende, og slikt er ikke helsebringende. Mismot fører til spenninger, spenninger fører til smerter, og varer det lenge nok, kommer hele kroppen med alle dens finjusterte funksjoner i ubalanse, godt hjulpet av forurensning i vid forstand. Dette fører som nevnt til ulike fysiske lidelser. Vår erfaringsmodul i denne dimensjonen (kroppen) er utsatt for et økende fysisk og psykisk stress. Dette er den eneste forklaringen på at folkehelsen er på vei i feil retning.

Hva gjøres?
Før vi begynner på analysen om hva som befinner seg i dette stresset, og hva som i dag er samfunnets kur mot uvesenet, har vi lyst til å komme med følgende lille visdomsord jeg fikk høre i sin tid fra en av mine tidligere sjefer: «Hvis du vil at en plante skal gro og trives, nytter det ikke å stå og dra i den. Den må pleies og gis de vilkår for trivsel som er særegent for arten. Da vil den, før eller siden, bli det den var ment til å være.» Sjeldent kloke ord, som vi skal ha som et bakteppe videre.
Våre sykehus behandler flere pasienter enn noen gang, hvilket illustrerer situasjonen meget godt. Flere er behandlingstrengende i dag enn for noen år siden. Vi vet at flere og flere mosjonerer og spiser såkalt sunt, likevel øker gjennomsnittsvekten. Legene er flinkere og flinkere, likevel er flere syke. Lærere er bedre utdannet enn noen gang, likevel er det flere og flere som faller ut av skolen og har dårlige lesekunnskaper, som er relevant i forhold til selvbildet som dannes i ungdommen. Pillene på apoteket fører ikke til mindre lidelse og sykdom, velstanden øker parallelt med antallet mennesker som får psykiske lidelser. Ergo, samfunnets utvikling, råd og tjenestetilbud virker mot sin hensikt, hvis vi skal tro at hensikten er at folk skal ha det bedre. Uansett er det på tide å spørre, har vi skjønt de sammenhenger vi trenger å forstå?
Det er to måter å bedre folkehelsen på. Det ene er å sørge for at folk ikke blir syke, det andre er å finne kurer mot de sykdommer vi allerede har. Begge deler må gå parallelt, kanskje med særlig vekt på forebygging.

Hvordan var det for 40 år siden?
Overvekt var ikke på samfunnets dagsorden. I en vanlig skoleklasse var det stort sett en litt rund en i hver klasse, for hver annen klasse var det en hyperaktiv elev (ADHD), de aller fleste hadde gode lese- og skivekunnskaper i 4. klasse, selv om læreren kun hadde toårig lærerskole. En og annen hadde sukkersyke, men det var likevel relativt sjeldent. Det fantes ikke treningsstudioer, men vi beveget oss nok noe mer i det daglige enn i dag. Var man en sjelden gang klein, kom doktoren hjem til en og hadde med piller. Øre- og halsproblematikk var langt sjeldnere enn i dag, til gjengjeld fikk vi kusma, røde hunder og meslinger. Den slags skulle man ha, fordi det var godt for helsen – for de aller fleste i hvert fall. Pussig nok tror jeg de fleste voksne menn også hadde hår på hodet.
Skulle vi ha kjøttmat, gikk vi til slakteren. Han hadde nettopp fått inn en ku fra gården en kilometer unna. Den hadde stort sett spist gress. Skulle vi ha fisk, gikk vi til fiskehandleren. Fisken hadde ikke vokst opp i en merd og vært i Kina først, den var fanget samme dag på havet. Skulle vi ha brød, gikk vi til bakeren. Skulle vi ha grønnsaker, gikk vi enten på torget, hvor bonden solgte møkkgjødslet potet og purre, eller vi tok en tur til gården hans. Og slik kan vi holde på.
Økonomisk var det som regel slik at far arbeidet og mor var hjemme. Og jammen klarte ikke far å holde familien med både hus, bil, ferie, mat, klær og TV på en lønn. Renten var fastsatt av staten, det samme var strømprisen, og ordet markedsliberalisme var ikke engang oppfunnet. Akk ja, det var tider. Og det er lett å tenke at alt var så mye bedre før. Men kanskje var det det?

Hvordan er det i dag?
Maten vi kjøper i butikken aner vi ikke hvor kommer fra, dessuten er den full av tilsetningsstoffer få vet hva er, og ingen vanlige folk vet hvorfor. Dette er aktualisert i disse dager da det ble avslørt at fisk og kjøtt inneholder vann og fosfat for å spe på vekten. Hallo, dette har vi da visst i årevis! Hvor har pressen vært?
Melken er pasteurisert og homogenisert. Vi kjøper sjelden smør, for det er farlig, får vi høre. I stedet kjøper vi et merkelig stoff kalt lettmargarin. Gud vet hva som er i den. Vi kjøper tørrmat på pose, full av transfettsyrer som er forbudt i Danmark. Vi kjøper lettbrus med aspartam som er påvist å gi avhengighet og psykisk stress i flere studier. Vi kjøper brød stappfullt av konserveringsmidler, bakt på korn som er dyrket med kunstgjødsel og stråforkortere, et hormon som gjør at strået blir kortere en normalt.
På skolen er lærerne bedre utdannet enn noen gang, mens elevenes kunnskaper blir dårligere og dårligere. Det er en til to i hver klasse med ADHD, og langt flere elever sliter med overvekt enn før. Mange er dessuten trette og uopplagte og sliter med konsentrasjonsvansker uten at noen tilstand er påvist.
Økonomisk er det markedet som er det store mantra. Renten hopper opp og ned, strømprisen varierer etter markedets forgodtbefinnende. Magasiner tappes ned for å øke inntektene. De fleste familier klarer seg ikke uten to fulle inntekter. Elektroniske forbruksartikler er omtrent gratis og fører til at mange av oss tilbringer flere timer hver dag med hjernen i alfabølgemodus (det samme som under hypnose) foran en skjerm med mer eller mindre forkastelig underholdning.
Var det bedre før? Gjett om, i hvert fall i perioden etter annen verdenskrig og frem til planøkonomiens endelikt rundt 1980.

Helsevesenet
Hver lørdag går det en serie på NRK1 som heter «Sjukehuset i Aidensfield» eller «The Royal», som er den engelske tittelen. Det som er mest fremtredende i serien, er den fantastiske pleien som legene og sykesøstrene utøver, selv med sparsomme midler og metoder. Hvem ville vel ikke hatt «Matron» (avdelingssykepleier) med sitt varme blikk og uendelige tålmodighet til å stå for pleien? Legene drar mer enn gjerne på hjemmebesøk og strekker seg langt for sine pasienter. Sykehuset er lite og oversiktlig.
Ikke så å forstå at ikke vårt moderne helsevesen er fullt av velmenende mennesker, men systemet rundt bidrar kanskje ikke til at disse kan blomstre fritt. I stedet er det lønnskamp, overtidstillegg, kontroll og rekvisisjoner. For litt siden fikk jeg førstehåndskjennskap til en pasient som trengte en ekstra operasjon grunnet feilbehandling. En lege hadde ledig tid og var klar til å ta operasjonen. Noen hadde imidlertid somlet bort rekvisisjonen, slik at det hele ble utsatt til dagen etter. Dette ville neppe skjedd på «The Royal» – eller Bærum sykehus for 40 år siden. Ingen kan i dag utføre noe som helst uten rekvisisjoner, ordre, dokumentasjon og overtidsavtale. Blir det bedre av slikt? Sykehusene er også blitt enorme, selv om fri økonomisk forskning gang på gang påviser at små enheter er mer lønnsomt og effektivt enn store.
Legemiddelindustrien er en vesentlig faktor i vårt helsevesen. Det er omtrent ikke en eneste diagnose som ikke skal behandles med et syntetisk medikament med bivirkninger. Ved anledning, ta en titt i Felleskatalogen på nettet og les om bivirkningene på helt vanlige medisiner. Det er til å bli rent redd av. Alt skal i dag behandles med et medikament. Selv psykiske lidelser skal behandles med piller. Er du deprimert, spis en pille; har du ADHD, spis en pille; har du angst, spis en pille. Tanken er at noe i hjernen er i fysisk ubalanse, da må en fysisk pille til. Man er klar over at psykiske lidelser kan ha psykologiske årsaker, men behandlingen fra skolemedisinen er like fullt i hovedsak fysisk orientert. Så uendelig lite man har forstått, og så uendelig mye man tror man har forstått.
Skolemedisinen burde bli mer ydmyk. Man klarer jo ikke engang å kurere en vanlig influensa. Skolemedisinens løsning er en vaksine full av kvikksølv, skvalene og gud vet hva. En for vanlige folk og en for eliten. Tyske statsoverhoder fikk ikke den samme vaksinen som befolkningen ellers under den såkalte pandemien i fjor høst. I Norge har ikke pressen engang giddet å undersøke hvordan det var her. Men at milliardene trillet inn i legemiddelindustriens lommebøker, er hevet over enhver tvil. 
Én ting er sikkert: Legemiddelindustrien har ikke klart å ta knekken på de vanligste sykdommer. Tvert imot, vi er sykere enn noen gang. Skolemedisinen har rett og slett spilt fallitt, noe flere og flere leger faktisk innrømmer offentlig. Men én ting skal de virkelig ha, akuttmedisinsk er det ingen som slår dem.  

Eldreomsorg
Daglig hører vi i mediene om sviktende eldreomsorg, om gamle og syke som ikke får den sårt tiltrengte plassen på sykehjemmet eller den nødvendige pleien i hjemmet. Det vi kan lure på, er hvor mange eldre som kunne hatt det helt fint med et annet tilbud enn sykehjem. Altså eldre som er for dårlige til å leve i hjemmet, men som ikke har behov for den pleien et sykehjem administrerer. I gamle dager hadde vi rett og slett gamlehjem. De bemidlede bodde på pensjonat. Vi husker sikkert majoren i serien «Hotell i særklasse». Vel, han er ikke der for ingenting, den slags var vanlig før i tiden.
En har selv førstehåndskjennskap til hva det å bo på et sykehjem innebærer. Min salige og senile mor ble plassert på et nytt sykehjem etter behørig press og mas fra hennes barn. Det nye sykehjemmet var liksom fint og flott. I min verden minnet det mest om en konsentrasjonsleir. Sterilt overalt, regler for det meste, og pleiere som ikke turte uttale seg om noe som helst. Aller nådigst fikk vi en kopp kaffe når vi var på besøk. Det endte med at vi tok med termos. Min mor vantrivdes, naturlig nok. Hun tilhørte den gamle skole hvor husarbeid, matlaging og gjestfrihet var vesentlige ingredienser i hverdagen. Ingen av disse tingene fikk hun utøve. Hun var i tillegg vant til å kunne rusle i haven. Å sitte ute var rett og slett utrivelig, noe som ble understreket av at alle utemøblene var så å si ubrukt.
Etter noen tid fikk hun plass på et annet sykehjem. Her var det mer gammeldags innredning, huset var ganske slitt, pleierne gav litt mer blaffen i kost og såpe (nei, det var ikke møkkete der), og kaffe var en selvfølge døgnet rundt, og jammen var det ikke så aller verst ute heller. Jeg trenger vel ikke engang å nevne at min mor blomstret opp.
Forskning viser at når eldre demente blir plassert i omgivelser og miljø tilsvarende den tiden de selv var mellom 30 og 50 år, så kvikner mange til, og noen kan faktisk slutte med medisiner mot demens. Ensomhet knekker mange eldre, men de kan fortsatt være fysisk friske nok til ikke å behøve den pleie som ofte er malen på et sykehjem. Hvor mange penger kunne du spart her, Stoltenberg?
Selv vet jeg at den dagen jeg blir gammel, så håper jeg at døden kommer før sykehjemmet er et faktum. Takke meg til et gammeldags gamlehjem med hybelkaniner og bilder fra Karl Johans gate, samt et personale som har lyst til å tilbringe tid med meg. Så får det heller være så som så med alt det dokumentert korrekte. Om malingen er litt slitt, eller om gulvet knirker, gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg får litt selskap, kan høre på musikk jeg kjenner, og røke og drikke kaffe sammen med andre tullinger som likevel har glemt hva jeg snakket om dagen etter. Det fine med det er jo at jeg kan fortelle det samme om igjen og om igjen. Slikt blir man glad av.

Som man reder, ligger man 
Vi skulle gi råd, og de kommer snart. Men leseren, inklusive Stoltenberg, har nok allerede skjønt hvor denne skribenten vil hen.
Vi har det godt i Norge. Vi er verdens beste land å bo i. Kanskje det sier mer om andre land enn om Norge? Norge er ikke et godt sted når 15 prosent av folket i arbeidsfør alder er hensatt til lave statlige ytelser, og hvor flere og flere av disse er nødt til å søke sosialhjelp for å få endene til å møtes. Det er en sterkt økende tendens til at syke mennesker med arbeidslyst ikke får adekvat behandling, ender på AAP, og blir nødt til å selge hus og be om at kommunen dekker strømregningen. En skam, intet mindre. Hvor mange som er i arbeid og som likevel synes livet er traurig, vet vi lite om, men skal man tro interessen for alternativ livsstil, er det all grunn til å tro at tallet også her er økende.
Jeg er vokst opp med at man skal gå foran med et godt eksempel, noe staten bør minne seg selv på. Hvorfor skal en som har lite, begynne å anstrenge seg når en rik stat lar skolen til barna forfalle? Hvorfor skal man betale avgifter med glede når veinettet er så dårlig at det fører til 25 prosent økte reparasjonskostnader for bileiere? Hvorfor skal vi yte ekstra når Stortinget tillater noen få å tjene millioner på at strømmen er markedsliberalisert?
Har dette noe med folkehelsa å gjøre? Klart det, fordi en av faktorene til god helse er en følelse av å ha verdi. Verdifølelse i denne sammenheng har mye å gjøre med at man føler seg som viktig i det landet man bor, at det man bidrar med betyr noe, at staten setter pris på en, rett og slett. At den sørger for at veiene vi må kjøre på, er i orden, at strømmen er statlig og selges til selvkost pluss litt til vedlikehold og fornying, at skolene er i orden, at pasienter må slippe å vente i månedsvis på behandling, at maten i butikkene er ren og fri for kunstige stoffer, at ikke huset en bor i, har én verdi det ene året og en annen et annet år, alt ettersom markedet hopper og spretter, og at man er sikret en verdig alderdom. En innbygger som føler at staten er ens tjener, vil yte etter beste evne tilbake. En innbygger som føler seg snytt og uten verdi, vil til slutt gi blaffen, bli syk og påføre samfunnet enorme kostnader.

Til slutt
Veien til bedre folkehelse er egentlig ganske enkel. Det er som med planten, gi den gode vilkår på egne premisser og den blir det den er ment til. Slikt fører dessuten til mangfold. I dag er hverdagen en kamp for mange, særlig økonomisk. Forskning viser at utbrenthet oppstod i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Dette var en tid hvor arbeideren ble sett på som et middel for industriherrene til å bli rike. Klarte du ikke jobben, gikk du til hundene. Følelsen av egenverdi var så lav at mange ble utbrent, fordi det å ikke gå på jobb omtrent var utelukket fordi da ville familien lide. I stedet klappet folk sammen, som vi også i dag ser mange eksempler på. Følelse av verdi er første bud, og da kan ikke samfunnet tillate at noen tjener seg rike på andres bekostning. Når noen i dette landet blir milliardærer på å selge mat eller fisk, betyr det kun én ting – de har tatt seg for godt betalt.
Forurensning som fører til fysisk stress, er en vesentlig faktor for folkehelsa. I praksis betyr dette at vi må gjeninnføre slakteren, fiskehandleren og bakeren. Råvarene må være fremskaffet på økologisk basis, og tilsetningsstoffer må i det vesentlige forbys. Lettprodukter som ikke er produsert på økologiske, naturlige råvarer, må vekk fra butikkhyllene. Moderne byggeforskrifter må revurderes. I dag bor folk i plastposer som dekker byggeplater med lim som gasser. I tillegg skal luftforsyningen drives av mekanisk vifte som går døgnet rundt. Slik blir huset usunt både med tanke på gasser og partikler samt støy. Hva i alle dager er galt med et tømmerhus, hvor man åpner vinduet for å lufte? Dessuten er 30 cm isolasjon overkill. 97 prosent isolasjonsverdi oppnås allerede etter 10 cm. Lurer på hvor mye CO2 som er resultatet av mer-produksjonen av isolasjonsmaterialet. Vi snakker tross alt om knust stein her!
Kostholdsrådene fra staten fører til sykdom og overvekt. Vi får beskjed om å spise minimalt med fett, lite kjøtt og mest frukt og grønnsaker. Dette er fullstendig feil, noe flere og flere får øynene opp for, heldigvis. Hva spiste steinaldermannen? Kjøtt, fett og røtter samt bær på høsten for å legge på seg til vinteren. Forskjellen, selvsagt, var at maten var ren. Det er ikke noe galt med kjøtt, fisk og fett hvis det vi spiser, er fra friske dyr som har spist naturlig fôr. I dag spiser vi oppdrettsfisk ingen vil ha hvis de blir fortalt hva den inneholder (jf. et fjernsynsprogram for noen år siden). Vi kunne spist korn som i naturlig tilstand er i stand til å ta opp i seg 63 ulike sporstoffer og mineraler, i steder serveres vi korn som er dyrket med hormoner og kunstgjødsel som kun inneholder tre av de 63 stoffene kornet egentlig skulle hatt. Og så lurer vi på hvorfor vi blir syke? Ærlig talt.

Kropp og sjel
De som virkelig klarer å gå ned i vekt i dag, er de som går over til steinalderkosthold, og mest mulig økologisk sådan. Mosjon er selvsagt fint, men ikke strengt nødvendig i denne sammenheng. Mosjon er bra for vedlikehold av den fysiske og psykiske helsen, og vi bør være mer ute, men ikke som middel for å gå ned i vekt. Hvis du sitter stille på en stol og ikke spiser, hva skjer da? Du går ned i vekt. Det er matinntaket som avgjør vekten. For 40 år siden spiste vi kjøtt og fett, drakk helmelk med fløte på toppen og gasset oss i smør, men tjukke ble de aller færreste. Det er bare å se på gamle bilder. Landbruket var dessuten for en stor del økologisk drevet.
Skolemedisinen må for alvor begynne å lytte til alternative utøvere. Kropp og sjel henger nøye sammen, og begge må ha det godt for at helsen skal være god. Å gi syntetiske medisiner med et vell av bivirkninger for ethvert ubehag fører bare til at legemiddelindustrien blir enda rikere, det bedrer ikke folkehelsen. Dette sier seg i grunnen selv. Vi vet at kroppen er en bioelektrisk «maskin» med hårfine nyanser i millioner av prosesser. Ved stadig å forstyrre disse kjemisk, selv om man per i dag ikke kan måle slikt, vil kroppen til slutt måtte gi tapt. Hugger du lenge nok på et tre med øks, faller det til slutt i bakken. Er øksen sløv, tar det bare litt lenger tid. Så også med forurensinger mot kroppen, herunder unødvendige medisiner.
Statens fremste ansvar må være å være sine medborgeres tjener. Landets ressurser som eies av alle, må komme alle til gode, ikke bare noen få. Har landet tjent gode penger, skal pengene tilbakeføres til landet, det vil si å sette i stand skoler, veier og infrastruktur. Først da kan vi bygge tullete tunneler til 7 milliarder for å spare 11 minutter, bygge operahus eller foreta risikobaserte investeringer i utlandet.
Staten må også gå i fremste rekke for å gjeninnføre respekten for jord, dyr og folk. Det vil si slutt på moderne landbruk, fiskeoppdrett og kunstig mat. Et folk som føler at de blir verdsatt, trives bedre i livet. Slikt er helsebringende, helt logisk, egentlig.

Løsningen er enkel, Jens Stoltenberg. Tør du ta utfordringen?