Søkelys på psykiatrien

Tekst: Christian Paaske

Psykiatrihistorien er neppe noe å være stolt av. I tidsrommet fra 1941 til 1974 ble nærmere 3000 mennesker lobotomert i Norge.

Lobotomering er et kirurgisk inngrep i hjernen hvor man skjærer over sentrale nervebaner for å dempe angst og roe gemyttene hos spesielt utagerende psykiatriske pasienter. Bivirkningene spenner fra alt fra dødsfall, apati til å bli som en zombie. Metoden ble oppfunnet en gang på 1930-tallet av den portugisiske legen Egas Moniz, som senere mottok Nobelprisen. Metoden ble siden «forbedret» av den amerikanske legen Walter Freeman ved å plassere en ishakke like over det ene øyet, og så ved hjelp av en hammer slå ishakken fem centimeter inn i hjernen. Denne metoden ble også brukt i Norge, hvor de i tillegg også brukte snekkerdrill og strikkepinner under slike inngrep. På Gaustad sykehus var det en dødsprosent på 24 i perioden 1941-1950. Av de første 35 kvinnene som ble lobotomert, døde 18 umiddelbart.
Slike metoder er heldigvis historie i dag, men de samme juridiske fullmaktene som tvangsbehandlet og tok livet av flere tusen rettsløse nordmenn eksisterer fortsatt. Psykiatriloven av 1948 er et fundamentalt brudd på grunnleggende menneskerettigheter og gir grønt lys for leger og psykiatere til å tvangsinnlegge i prinsippet hvem som helst. Det eksisterer ingen klagemulighet for personer som blir utsatt for slik behandling. Psykiatere som lobotomerte var sikkert velmenende leger som ville pasientene sine det beste, og det gjelder nok også dem som i dag tvangsinnlegger 10.000 til 11.000 personer i Norge hvert år. Til forskjell fra våre naboland Danmark og Sverige som kun har 1500 til 2000 årlige tvangsinnleggelser av psykiatriske pasienter, reiser det spørsmålet om hvorfor denne bruken av tvang er så mye mer utbredt i Norge.