Blir skremt av tunge skritt og ting som slår seg av og på: Uhygge i gammelt ærverdig hus i Oslo

Tekst og foto: Merete Evertsen, merete.evertsen@mediumforlag.no

Anne Sophie Føyner Hexeberg (39) bor på Nordstrand i Oslo i en 97 år gammel herskapelig villa sammen med mannen Ole-Marthin og deres to barn. Den hvite herskapelige villaen har Ole-Marthins familie hatt i eie i flere generasjoner. Like herskapelig er det ikke at en uhyggelig stemning ødelegger trivselen for familien. Radioen på kjøkkenet slår seg av og på av seg selv, tunge skritt skremmer både voksne og barn midt på natten, og kalde gufs får det til å grøsse nedover ryggen på dem som bor der.

Anne Sophie kontakter Medium per e-post. Her er det hun skriver: Jeg leste en artikkel i Medium, hvor det står at dere kan hjelpe til med å rense hjem for «uønsket besøk.» Jeg lever i et ca 100 år gammelt hus på Nordstrand. Vi har i perioder hatt en del underlige opplevelser. Vi hører fottrinn, elektriske apparater kan begynne å gå av seg selv, og vi kan kjenne nærvær av et eller annet. Det er spesielt i en del av huset dette skjer. I de siste ukene har også sønnen vår opplevd dette, og det skremmer ham. Jeg lurte derfor på om dere kan hjelpe oss, eller om dere kjenner til noen som kan? Jeg ville ha satt stor pris på å høre fra dere.
Vennlig hilsen Anne Sophie F. Hexeberg.
Det hersker ingen tvil om at det kan være verdt å besøke familien Hexeberg, og finne ut om vi i Medium kan bidra med å skape husfred. Jeg tar bilen og setter nesen mot Nordstrand i Oslo en helt alminnelig ettermiddag i september. Solskinnet legger seg som et teppe over åsen, og ingenting tilsier at noe uhyggelig lurer i skyggene.
Vel framme tar Anne Sophie imot meg på kjøkkenet med en kopp kaffe. Hun forklarer litt nærmere om hendelser, som har gjort at hele familien til tider opplever sitt eget hjem som uhyggelig.
– Min mann, Ole-Marthin, synes det er skummelt å være hjemme alene. Han trives overhodet ikke med det, smiler Anne Sophie. – Dersom jeg tar med meg ungene og reiser bort en helg, kan han plutselig dukke opp litt senere, uansett hvor langt unna vi er. En gang kjørte han fire timer for å slippe å være alene hjemme. Egentlig er det han som i utgangspunktet tror minst på «sånne ting,» men hendelser i huset har overbevist ham om noe annet.
Selve huset er bygget i 1914 av Ole-Marthins oldefar. I etterkant er huset påbygd to ganger, en gang i 1936 og en gang i 1976. Tomten ble skilt ut fra nabotomten, og huset har vært innenfor samme familie i snart hundre år.
Én ting er når vi voksne opplever uforklarlige og skremmende ting i huset, men når barna begynner å plages av uforklarlige hendelser, er det ikke så lett for oss som foreldre å beholde roen, sier Anne Sophie, som er bekymret for barna sine.

Hører skritt
Anne Sophie og Ole-Marthin møttes da de var unge, og har levd sammen i alle år. Da barna kom til verden hadde de behov for flere soverom, og bygde om en av stuene til to soverom. Selv sov de i kjellerstuen. Mellom de tre soverommene skiller det i praksis kun en trapp.
– Vi kan høre lyden av tunge og tydelige skritt som går opp og ned trappen og gjennom stuene før de stopper opp foran soveromsdøra til barna. Sønnen vår på 10 år har også begynt å legge merke til dette. Han synes det er skummelt at noen som ingen kan se står utenfor døren hans. Ingen kan gi gutten en forlaring på hva det er han hører heller. Jeg kan ligge nede i kjellerstuen og høre skritt som går hele natten i perioder. Ganske slitsomt egentlig, sukker Anne Sophie. I dag har Anne Sophie og Ole-Marthin flyttet opp fra kjellerstuen og har soverom i samme etasje som barna, men ikke i samme delen av huset. Derfor merker ungene mer til skrittaktivitet nå enn hva foreldrene gjør.
En annen skummel episode var da en spilledåse begynte å spille av seg selv.
– Min datter på 6 år ville høre på musikk en kveld etter sengetid. Det nektet jeg henne. Jeg mente hun skulle slukke lyset og legge seg til å sove. Med ett begynte spilledåsen å spille på den andre siden av rommet. Jeg kjente at jeg stusset over det og gikk bort for å stoppe musikken. Datteren min fikk viljen sin på en måte, smiler Anne Sophie. – Ikke nok med det. Da jeg var på vei ut av rommet, begynte spilledåsen å spille igjen. Da gikk det kaldt ned over ryggen på meg. Det var direkte ekkelt. Jeg hadde ikke lyst til å la henne sove på rommet. Men jeg latet som ingenting for ikke å skremme henne.
Det er også elektriske apparater som lever sitt eget liv i huset. Radioen på kjøkkenet skrur seg av og på når den finner det for godt.
– Den radioen lever sitt eget liv. Den skrur seg av og på både titt og ofte. Det er nesten som om vi ikke skvetter lengre når det skjer. Det er blitt til en vane, uansett hvor rart det høres ut. Ja, og så kjenner jeg det på meg at det er noen her. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg kjenner det på huden som en kald fornemmelse. Jeg får en rar følelse i kroppen, og jeg bare vet at det befinner seg noen ved siden av meg uten at jeg kan se vedkommende. Det er ikke særlig hyggelig.

Kjefter på spøkelsene
Anne Sophie forteller at hennes mann har kommet på en teknikk som hjelper å bruke når det er som aller verst med usynlig aktivitet i huset. Han «snakker» til dem, og ber dem holde seg unna.
–Ole-Marthin er redd til tider, men han snakker åpent om det og skjemmes ikke over det, noe jeg har inntrykk av at mange menn gjør. Han fant ut at han skulle snakke med dem, hvem det nå enn var som befant seg i huset, og be dem la oss være i fred.  Det hjalp faktisk en liten periode. Da ble det litt roligere i huset i noen dager. Selv om det hjelper å kjefte litt på den eller dem som er her, nekter han også å være alene. Han tar med seg ungene i sengen om natten dersom jeg er borte. Programmer som «Åndenes Makt» er strengt forbudt her i huset. Det bare skremmer oss ennå mer, for da blir det enda mer sannsynlig at overnaturlige ting faktisk eksisterer, og da midt i stua vår, smiler Anne Sophie.
Selv om det ikke er noe å smile av, kan hun ikke gjøre noe annet. Det er en ganske vanvittig situasjon for familien. Det hjelper ikke på humøret ikke å kunne slappe ordentlig av i sitt eget hjem.
– Jeg blir veldig fort sliten når jeg er hjemme, fortsetter Anne Sophie. – Jeg jobber som lærer og er mye hjemme i langferier. Jeg sover aldri så mye som når jeg i perioder er mer hjemme. Jeg blir bare mer og mer sliten etter hvert som ferien går. Jeg føler rett og slett at jeg blir tappet for energi. Kort fortalt har jeg mer overskudd når jeg jobber. Jeg blir sliten av å være hjemme. Det er ikke helt logisk. Det burde vært omvendt.

En dame fra åndeverdenen
Mens vi sitter der blir jeg oppmerksom på en dame fra åndeverdenen som kommer inn på kjøkkenet. Hun stiller seg opp bak ryggen min og følger med på det som skjer. Hun virker som en myndig dame med autoritær energi. Jeg får straks en følelse av at hun tilhører huset og Ole-Marthins familie. Jeg spør Anne Sophie om hun vet om noen i hennes manns familie det kan være, med den lille informasjon jeg har. Hun nikker gjenkjennende.
– Ole-Marthins farmor var av den myndige typen, har jeg hørt. Hun var plaget av gikt. Damen bak ryggen min bekrefter at så er tilfelle. Vi har funnet rett dame. Hun kan røpe at giktsmertene lenge var et helvete å leve med.
– Smertene begynte mye tidligere enn hva dere er klar over, forteller den gamle damen. Det ble så ille på slutten at hun ble krass mot de som hjalp henne. Det angret hun på også mens det pågikk. Men hun greide ikke å stoppe. Smertene førte henne mot grensen av hva hun kunne klare. Det var akkurat som om hun var delt i to. På den ene siden ville hun være medgjørelig, snill og grei, men av og til tok den andre siden overhånd. Det plaget henne inderlig. Hun visste at menneskene rundt henne ikke hadde fortjent at hun var hissig eller sint på dem. Hun klarte bare ikke å kontrollere seg selv på grunn av smertene. Det virker som det er viktig for henne at vi forstår at det var smertene som gjorde det med henne. Hun viser meg bilder av hvordan smertene gjorde henne bisk. Hun var ei stolt dame som absolutt ville greie seg selv. Hun viser meg også bilder av mannen sin. Jeg prøver å tolke bildene jeg mottar og snakker høyt for «å lufte det» med Anne Sophie.

Snill mann
– Var mannen hennes tafatt eller, begynner jeg å si. Reaksjonen lar ikke vente på seg. Farmor, som fortsatt står bak ryggen min, knytter armene foran kroppen og snøfter.
– Nå tar du feil. Mannen min var snill!
– Hun er bestemt ja, ler jeg.
Det hjelper meg inn på rett spor og på å få formidlet det hun ønsker å fortelle.
– Hun vil ikke høre noe negativt om mannen sin. Han stod alltid på hennes side. Det var nok hun som var sjefen i huset, men mannen passet på og støttet henne. Og omvendt. De var nok veldig glad i hverandre, smiler jeg.
– Det kan nok stemme at det var hun som var sjefen. Huset tilhørte hennes familie, så hun var nok overhodet her hjemme, nikker Anne Sophie.
– Hun har fulgt med deg her på kjøkkenet, forteller jeg. Anne Sophie nikker. Hun har følt seg overvåket på kjøkkenet.
– Du har blitt godtatt fordi du er flink på kjøkkenet. Du har en del av de gamle verdiene i deg, som å ta vare på hus og familie. Det er noe hun setter pris på. Anne Sophie bryter ut i et stort smil.
– Jeg simpelthen elsker å tilbringe en hel dag på kjøkkenet og forberede store selskap. Da er jeg i mitt ess. Så godt at hun setter pris på det da.
Farmor er klar for å få fred. Jeg åpner opp en portal for henne, en energisøyle av rent kjærlighetslys. Den strenge damen går inn uten protester og sender ut et lettelsens sukk.
– Takk, sier hun. Og avslutter med «o salige fred». Så er hun borte.
Nå bør radio og spilledåser få være i fred. Men skrittene som har spasert tilsynelatende av seg selv mellom soverommene er det noen andre som står får. Jeg bestemmer meg for å undersøke huset nærmere for å finne årsaken.

Grunneieren
Vi går inn i stua. Anne Sophie forteller at det er viktig for henne at huset ligner mest mulig slik huset var da det ble bygd. Hun har et gammelt bilde av huset slik det så ut da det ble bygd i 1914.
– Sånn så det en gang ut, forteller hun med bildet i armene. – Vi har åpnet blant annet verandadøren her i stua. Den var lukket i mange år.
Jeg har ingen vanskeligheter med å få tak i byggherren og grunneieren av huset. Det er han som passer på huset her.
– Det var ikke noe bråk i forbindelse med utskillelsen av tomta, sier jeg.
– Det stemmer, forteller Anne Sophie. Han kjøpte tomta av faren sin.
– Grunneieren, som jeg velger å kalle Ole-Marthins oldefar, er fornøyd med hvordan huset er ivaretatt. Han setter pris på din sentimentale side som ønsker å holde huset i mest mulig original stand, men han skjønner at tidene har forandret seg og at alt ikke kan bli som det en gang var. Det finnes mye bedre løsninger i dag for å få huset fint enn da han selv levde. Det viktigste for han er at huset blir tatt vare på, noe han mener blir gjort.
Anne Sophie stråler. – Det var godt å høre, sier hun.
– Jeg får også inn at han var en pengesterk mann. Grundig og nøye. Selv om mange kanskje mente at han sløste med penger da han bygde et så stort og flott hus, mente han selv at det var en investering for familien. Derfor ble jobben med å bygge huset veldig grundig gjort. Det var ingen slinger i valsen. Han er også veldig fornøyd med at familien, både din egen og din manns, er hjertelig velkommen i huset. Dersom noen skulle trenge et sted og bo er det alltid plass hos dere. Sånn har det alltid vært i familien han vokste opp i. Generasjoner delte hus. Det er veldig viktig for han at man tar vare på hverandre. Dette er årsaken til at dere hører skritt fram og tilbake mellom soverommene. Han passer på dere. Han er veldig glad i både de voksne og barna i huset her.

Skremmende
– Det er godt å vite at man blir passet på, men må han skremme oss, spør Anne Sophie. – Det er også hyggelig å vite at han er fornøyd både med huset og oss som bor her. Og han har helt rett. Ingen i familien vår vil noen gang stå uten tak over hodet. Det er heller sånn at vi går sammen og hjelper hverandre dersom det skulle være nødvendig. Det vet jeg ble gjort i tidligere generasjoner også. Familien delte huset, og de sto sterkt sammen som en familie.
Mens jeg står og prater dukker det opp en mann til. Jeg kan ikke begripe hva han gjør her. Jeg får ingen følelse av at han tilhører familien, men likevel er han sterkt til stede. Jeg oppfatter han som en skipper. En fortvilet skipper. Han er rastløs og spaserer fram og tilbake. Han er rett og slett stresset. Anne Sophie rynker på nesen.
– Jeg vet ikke om noen i verken min eller Ole-Marthins familie som har vært tilknyttet havet, eller båtlivet.
Svaret gir seg selv når jeg kommer inn på soverommet til Anne Sophie og mannen. Møblementet og sengene tiltrekker meg oppmerksomheten med en gang. Da går det opp et lys for Anne Sophie.
– Den eneste rederen jeg vet om er han som opprinnelig eide soveromsmøblene som er her inne. Det stammer fra min familie. Huset som mine foreldre kjøpte på 70-tallet var et oppgjør etter et dødsbo der familien ikke kunne bli enige om fordelingen av arven. Huset ble solgt billig på grunn av dette, og mange møbler stod igjen etter vi overtok huset. Jeg tror mange av tingene ble spredt for vær og vind, og arvingene ble visst aldri enige, så vidt meg bekjent. Men vi sover veldig godt i disse sengene, legger hun til med et smil. Bortsett fra enkelte netter da.

Fortvilelse
Dette forklarer mye. For informasjonen jeg får inn, er at han er helt oppgitt av fortvilelse over det som skjedde med huset hans og alle tingene hans. Han slår seg til pannen og rister på hodet i ren fortvilelse. Han snakker med seg selv mens han peser i rask gange rundt på gulvet.
– Er det mulig? Sengene er her, sølvtøyet der, skatollet et tredje sted, og ingenting er i familien min fordi de ikke greide å bli enige. Det er helt uforståelig. For en skam!
Han regelrett gremmer seg over sine egner slektningers oppførsel i forbindelse med arven. Det skulle liksom være mer enn nok å ta av som kunne fordeles noenlunde likt.
– Slik jeg oppfatter det, er han bare innom av og til i et fortvilet forsøk på å samle tingene sine. Han er ikke knyttet til huset eller familien. Han er bare her og ser til sine gamle møbler.
Anne Sophie nikker. – Det høres fornuftig ut. Vi sover som regel veldig godt her inne, men enkelte netter er vi urolige. Vi sover enten godt eller så er vi urolig på samme natt, så rederen kan nok være en årsak til det, dersom han er på besøk her av og til.

Over til den andre siden
Jeg setter meg godt til rette og begynner jobben med å føre over både grunneieren og rederen til den «andre siden.» Ingen av dem har noe imot å gå videre, der ro og kjærlighet venter. Grunneieren er i trygg visshet om at familien hans har det bra, og det samme med huset. Rederen er lei av å prøve å samle trådene i sin familie, og kaster inn håndkleet. Nå vil han ha fred. Begge går inn i lyset, som lukker seg stille etter dem. Huset skal nå være tomt for skritt og usynlig overvåkning.
– Det kan hende at dere blir plaget med smell i huset og andre lyder fordi energien i huset har endret seg. Det må liksom legge seg til rette etter at to har «flyttet ut» sammen med rederen, som kan anses å være en fast husgjest, forklarer jeg.
– Det kan vi tåle, smiler Anne Sophie. – Så lenge vi slipper å være engstelige her hjemme og kan slappe av, så tåler vi hva som helst. Nå er jeg spent på om vi merker forandringer i huset. Jeg gleder meg til å kunne begynne på en ny epoke, og vi er veldig takknemmelig for hjelpen vi har fått. Tusen takk!

Epilog
Dagen etter besøket mitt på Nordstrand fikk jeg denne e-posten av Anne Sophie.
Hei Merete. Tusen takk for besøket i går. Det var utrolig spennende på mange måter. Du
har gitt meg mye å tenke på. Det ble derfor ikke mye søvn i natt og det har dukket opp mange nye spørsmål. Vi har fått Ole-Marthins pappa til å komme hit i morgen. Hvis han har noen svar på noe av det du lurte på som jeg ikke kunne svare på, kan jeg videreformidle det hvis du vil. Ole- Marthin mener at det var farmor sin far som bygget huset. Så det må da ha vært far og datter som vandret rundt sammen.
Dagen etter har Ole-Marthins pappa vært på besøk og jeg får en ny e-post.
Svigerfar var her i går og han syntes dette var utrolig spennende. Dessverre kunne han ikke bidra med så mye nytt. Han fortalte at onkelen hans (bror til farmor) også hadde bodd i huset sammen med konen sin. Han døde som ung, men kona levde lenge. Han kunne også fortelle at bestefaren som bygget huset var en myndig person og ble sett på som en holden mann. Svigerfar hadde hatt et nært forhold til bestefaren, fordi faren var mye ute på reise. Bestefaren kjøpte tomten av sin far som bodde i huset ved siden av. 
Huset har vært rolig etter mandag. Vi har hørt noen knirkelyder på kvelds- og nattetid som du sa, men ikke noe annet.
Da kan det se ut som at huset har lagt seg til ro, og vi i Medium takker for anledningen til å kunne bidra til at husfreden kan senke seg.