Det urolige huset på Hortemo: Tapper familien for energi

Tekst og foto: Linda Lund og Kirsten Midling-Thorsen, linda.lund@mediumforlag.no

Linda Lund og Kirsten Midling-Thorsen tok turen til familien Thomassen på Hortemo utenfor Kristiansand etter at familien henvendte seg til Medium og fortalte om uforklarlige ting som skjedde i huset deres. Allerede på vei til Hortemo fikk våre to utsendte «kontakt» med avdøde som ga informasjon om alt fra sykdom og personlighet til utseende og ikke minst lyst på kamferdrops!

I Songdalsveien på Hortemo vest for Kristiansand skjer det underlige ting. Ingun Thomassen tar imot Medium en forblåst vinterdag. Ved første øyekast virker det som et helt rolig hus, men straks vi setter beina innenfor dørstokken, kjenner vi sterke energier rundt oss.
– En av de tingene jeg opplever ofte, er at jeg hører noen går på gulvet her oppe i stuen mens jeg er nede i kjelleren, sier Ingun.
– Dagen før jeg sendte mailen til dere i Medium, var jeg nede i vaskekjelleren og hørte tydelige skritt ovenpå. Jeg trodde det var mannen min som kom hjem, men da jeg kom opp, var det ingen der. Det har skjedd veldig ofte at jeg hører noen som går ovenpå når jeg er her nede, selv om jeg vet at det ikke er noen andre enn meg hjemme. Jeg går jo opp hver eneste gang i den tro at noen har kommet hjem, ler hun, men blir straks alvorlig når hun sier at det skjer så mye i huset at det tapper familien for energi.
 
Stort forbruk av lyspærer
Det hele begynte i 1990 da familien Thomassen flyttet inn i huset. Det var Inguns svigerforeldre som eide huset tidligere, og det ble bygd på og modernisert i 1975. Det er ikke så mye igjen av det opprinnelige, bortsett fra lysekrona til svigermoren.
Ingun fortsetter å fortelle mens hun skjenker kaffe i rause kopper.
– Jeg hørte ofte uforklarlige lyder på babycallen, og lysene blinket i stuen, og spotene i taket slo seg stadig av og på. Vi har rett og slett et enormt forbruk av lyspærer! Min mann er elektriker og har begge beina godt plantet på jorden, så ifølge ham måtte det være noe feil eller rart med det elektriske anlegget i huset. Spøkelser trodde han ikke noe på. Men jeg synes ting er blitt så rart nå at jeg kan ikke tilskrive alt dette som skjer kun til det elektriske anlegget.

Vaskekjelleren
De første årene etter at familien flyttet inn, merket de ikke noe uvanlig, men etter at svigermoren døde i 1995, begynte ting å skje. Den aller første gangen Ingun la merke til noe uvanlig, var i 1997 da sønnen Bjørn Kjetil var ca. 1 år. Han lå og sov, og Ingun var nede i vaskekjelleren.
– Jeg hadde tatt med meg babycallen, og plutselig hørte jeg tydelige skritt ovenpå, men de kom fra gulvet og ikke gjennom babycallen. Jeg ble skremt og løp opp, men der var det ingen. Hvis det hadde vært noen der, så ville jeg også ha hørt det på babycallen, sier Ingunn stille.
– Den siste tiden har det bare blitt verre og verre. Vi blir litt slitne av dette. Og så er det disse tobakkspakkene da som forsvinner hele tiden!
Ingun ler.
– Jeg mistenkte ungene for «å låne» tobakken, men da min datter Siri Marie (19) kom og fortalte at hun hadde funnet tobakkspakker pakket inn i noen klær i skapet, begynte jeg å lure på om det kunne være andre årsaker, smiler hun.
– Det har jo skjedd så mye uforklarlig her at ingenting forundrer meg lenger. Den siste tiden har det forsvunnet flere tobakkspakker. To av dem dukket opp igjen etter at vi hadde sluttet å røyke. Og de dukker opp igjen på merkelige steder. Jeg tok det litt som et hint, smiler hun. – Jeg har jo røykt veldig mye, og da tobakken begynte å forsvinne her i huset hver gang vi hadde kjøpt ny, sluttet jeg faktisk i hele fem måneder. Men så begynte jeg dessverre å røyke igjen. Og da begynte tobakkspakkene å forsvinne igjen.

Intenst etter morens død
Da moren til Ingun døde, ble det enda mer intenst i huset. Det var da hun begynte virkelig å bli bekymret. Ingun sender et blikk mot sønnen Bjørn Kjetil, som sitter i stolen ved siden av henne. Han har soverommet sitt i nybygget i enden av huset, og en natt opplevde han noe som fikk hårene til å reise seg hos dem alle.
– Jeg lå i sengen med ansiktet vendt mot veggen, forteller Bjørn Kjetil (16). – Plutselig hører jeg pusting bak meg i sengen. Jeg ble redd, men tenkte at det er sikkert min egen pusting jeg våknet av, så jeg holdt pusten noen sekunder. Men pustingen bak meg fortsatte! Det var veldig ekkelt. Det er ikke noe godt rom å sove i, sier han stille.
Familien har også et gjesterom som det ikke er så mange som tør å overnatte i lenger. Ingun viser oss rommet, og vi kjenner en isende kulde når vi går gjennom døren.
– Her er også skapdørene som lager klikkelyder hele tiden, sier hun. – Klikkelyden er lett å kjenne igjen. Vi hører den ofte om nettene, som om noen åpner og lukker skapdørene, igjen og igjen. De kan ikke gå opp og lukkes av seg selv.
Hun grøsser lett.
 
Voldsomt spetakkel
– En natt våknet jeg av et voldsomt spetakkel på soverommet vårt, forteller Ingun videre. – Der og da kunne jeg ikke se hva det var som forårsaket lyden, det hørtes ut som om noe ramlet ned. Jeg var for sliten til å sjekke nærmere og la meg til å sove igjen. Da jeg skulle legge sammen klær noen dager senere, oppdaget jeg at alle klærne i klesskapet mitt lå en haug i bunnen av skapet. Alle kleshengerne var blitt hektet av stangen!
Dette er ikke noe som kan ha skjedd av seg selv, konstaterer vi ved selvsyn. Stangen inni klesskapet er intakt, og hengerne må hektes av med hånd enkeltvis for løsne fra stangen. De kan ikke bare «falle» ned uten at stangen er ødelagt.
Senere oppdaget Ingun at akkurat det samme hadde skjedd med klærne til mannen hennes. Også i hans klesskap var hengeren hektet av, og alle klærne lå i en haug i bunnen av skapet!
Alle disse hendelsene har blitt mer intense den senere tid, forklarer Ingun. Uroen i huset er ubehagelig, og familien håper det går an å gjøre noe med dette. Bjørn Kjetil nikker. Det har vært så som så med søvnen, men han har nå begynt på internatskole og er bare hjemme i helgene.
 
Kamferdrops og røykestopp
Som en del av leserne kanskje vet, er det ikke uvanlig for et medium å få inn ting i forkant av en sitting, reading, healing eller husrens. Dette skjedde også med oss forut for denne husrensen. Allerede dagen før snakket vi sammen på telefonen for å planlegge felles kjøring til husrensen. Begge hadde kommet i kontakt med hver sin ånd som skulle vise seg å ha tilknytning til oppgaven dagen etter. Den snaue timelange kjøreturen til husrensen bar preg av forberedelse for oss begge. Vi diskuterte hva vi hadde fått opp, og hva vi trodde ventet oss ut fra dette. Vi fikk opp alt fra sykdom og personlighet til utseende og ikke minst lyst på kamferdrops! På veien ble vi på uforklarlig vis fryktelig fysne på kamfer, og det nærmeste vi kom, var en eske Ricola som ble spist opp til siste smule på kjøreturen til Hortemo. Svaret på kamfergåten får vi da Ingun lattermildt forteller at dette var morens favorittgodteri!
Som nevnt fikk vi på kjøreturen til Nodeland begge kjenne på sykdomssymptomer som hørte til avdøde, så da vi begynner å snakke om de vi har med fra den andre siden, faller brikkene på plass både for oss og familien som inviterte oss. Godt plassert i sofaen tar det ikke lange tiden før vi finner ut hvem som står bak alt det utrolige som har skjedd i huset.

Døde av kreft
Ingun kan fortelle at det vi får opp, passer veldig godt inn i beskrivelsen av hennes avdøde mor og svigermor.
– Hadde din mor kreft, spør Linda.
– I magen, tilføyer Kirsten.
Vertskapet ser på hverandre lettere overrasket og nikker bekreftende. – Men hun døde av kreft i hodet, sier Ingun.
Dette forklarer hodeverken vi begge kjente på under bilturen. Linda, som også hadde kjent på problemer med pusten, får videre konstatert at svigermoren døde av lungekreft. Begge mediene får opp at mor og svigermor til Ingun hadde dannet en slags konspirasjon for å få foreldrene i familien til å slutte å røyke, og det var på grunn av dette at de lagde så mye uro i huset.
– Disse to damene ønsker at dere skal vite hvor grusomt det var å få kreft. Og særlig når man kan redusere muligheten ved å slutte å røyke, forklarer Linda.
Ingun sitter med tårer i øynene, og det samme gjør vi. Det er vanskelig å beskrive med ord følelsen av maktesløshet og fortvilelse som en bekymret svigermor gir oss. Hun viser oss med bilder og følelser i kroppen hvor forferdelig sjokket var da hun forstod at røyken hadde ødelagt helsen.
– Vi visste jo ikke, formidler svigermor. – Det var jo til og med reklame for tobakk da jeg var ung.
Hun viser Linda bildefragmenter av tobakksreklamer som ble vist på kino i Norge før forbudet mot slike reklamer kom.
 
Ikke de eneste
Det viste deg at de to damene ikke var de eneste som lagde bråk i huset. Da vi tok runden rundt i huset og kom til Bjørn Kjetils soverom, ble Kirsten møtt av den unge gutten hun allerede hadde hatt kontakt med dagen i forveien.
– Oi! Her er det en ung gutt. Har du mistet en kamerat, spør Kirsten. Det er ikke helt slik, men gutten blir umiddelbart gjenkjent av familien som en person de har hatt god kontakt med. Vi velger å hjelpe denne gutten «over» sammen med Bjørn Kjetil, som viser seg å ha hatt et godt forhold til vedkommende da han levde.

Epilog
Medium kontakter Ingun 14 dager etter vårt første besøk.
– Det er blitt mye roligere her, sier Ingun fornøyd. – Vi har ikke merket noe siden dere dro. Lyset slo seg av en gang, men det kan jo ha en naturlig forklaring. I det hele tatt virker atmosfæren mye lettere her nå. Vi blir ikke så tappet for energi lenger. Og ingenting forsvinner heller. Men jeg har ikke sluttet å røyke enda, smiler Ingun. – Det kan man jo ikke forvente på så kort tid heller, ikke sant?