Intelligente krefter herjer med familie i Hedmark: Familiearven ble en forbannelse!

Tekst og foto: Merete Evertsen, merete.evertsen@mediumforlag.no

Peder (55) og hans familie er bosatt i Hedmark fylke. De er fortvilet og trenger hjelp til å bli kvitt det de anser for å være intelligente, onde og usynlige krefter. Peders fokus er å få hjelp, og han er derfor ikke villig til å utdype konkrete hendelser på forhånd. Han mener at en som virkelig er synsk, vil kunne avdekke hva som foregår, og få renset stedet ved hjelp av sine evner – hvis ikke kan ikke vedkommende påberope seg å være synsk. Medium tar utfordringen sammen med healer og medium Lise Lyseggen.

Peder, kona Hilde og søsteren Mona (66) tar imot oss en fredag formiddag i oktober. Peder og hans søster er vokst opp på plassen vi besøker, og har tilegnet seg mye kunnskap om historien i nærområdet. De mener selv at de vet såpass mye at de kan avsløre om Lise er synsk eller ikke. Grunnen til at Peder forlanger å gjøre det på denne måten, er at han har brukt store beløp på synske, healere og andre «åndelige» med selvoppnevnte evner for å få fred i huset og på eiendommen sin, uten at det har hjulpet nevneverdig.
– Jeg er selv veldig åpen for det åndelige, men jeg er også veldig skeptisk. Jeg mener det er intelligente krefter som herjer med oss her på gården. Vi får aldri fred, og det er vel det jeg har lyst til å si om den saken i første omgang. Jeg vil fortelle minst mulig om hva vi vet, og hva vi har opplevd her, forklarer Peder. – Det jeg kan si, er at jeg nylig hadde en opplevelse som fikk begeret til å renne over. Jeg fikk rett og slett nok. Derfor kontaktet jeg Medium. Jeg fant ut at dere er nødt til å bruke noen synske som er troverdige, forklarer han henvendt til meg. – Bladet skal jo tross alt selge, ikke sant, spør han med et skuldertrekk.

Krystallklar logikk
Logikken for hans del er krystallklar. Kan ikke Lise fortelle ham, familien og Mediums lesere om hva hun ser eller fornemmer, og hva som må gjøres for å få det bedre her, kan hun ikke ha evnene hun sier hun har.
– Jeg har brukt altfor mange penger opp gjennom årene i håp om å få fred. Nå er det på tide at noen viser hva de kan, og så er jeg mer enn gjerne villig til å betale regningen når jeg ser resultater, smiler Peder. – Jeg er veldig åpen selv, men jeg er også veldig skeptisk, understreker han alvorlig.
Lise lytter rolig til Peder. Det er hennes tur til å snakke.
– Du har med deg en hjelper, en indianerkvinne. Du har vært gift med henne i et tidligere liv, begynner Lise. Lengre kommer hun ikke før Peder har innsigelser.
– Ja, jeg hører hva du sier, men nå blir jeg skeptisk. Jeg har ingen mulighet til å få sjekket om dette stemmer. Dessuten spør jeg da hva som er meningen med livet. Har vi mennesker blitt bedre av å leve drøssevis av liv?
Lise svarer så godt hun kan.
– Jeg forteller deg det fordi hun er sterkt til stede. Hun er hjelperen din, eller sagt på en annen måte, hun er magefølelsen din. Dette er det sterkeste hjelpemidlet du har. Med andre ord, lytt mer til deg selv og din egen indre stemme. Så må jeg sortere informasjonen etter hvert som den kommer til meg. Det er ikke jeg som bestemmer hva som kommer og rekkefølgen av det, forklarer Lise. – Og meningen med livet kan ikke jeg gi deg svar på. Meningen i ditt liv må du finne svaret på selv, smiler Lise.
Lise værer litt ut i luften.
– Det har vært krig her en eller gang i tiden, og da snakker jeg ikke om første eller andre verdenskrig.
Mona, som spent har fulgt med, nikker. Det stemmer. Det stammer fra vikingtiden.
– Tomta her er skilt ut fra en storgård en gang i tiden, fortsetter Lise. – Men det er lenge etter vikingtiden, mye nærmere oss i tid. Det var mye uvennskap og krangel da det skjedde, og det holdt på i mange år.
Mona bekrefter at dette stemmer, samtidig som skuldrene til Peder slapper litt mer av. Denne informasjonen kjenner han igjen. Et lite håp om å ha truffet en reell synsk begynner å stige.

Hat fra fortiden
Lise har mer å fortelle.
– Jeg har kommet i kontakt med en mann som går igjen her. Han forteller meg at han har eid «alt dette» en gang. Jeg tolker det som at han har eid det meste av landområder i nærheten. Han liker absolutt ikke at det ble skilt ut tomter her, og målet hans er å jage folk vekk herifra, fra hans eiendom. Han var en bister gammel grinebiter.
– Hvor langt tilbake skjedde dette, spør Peder nysgjerrig.
– Det er over hundre år siden, svarer Lise. På 1800-tallet en gang.
Peder nikker, som om svaret er godkjent.
– Er dere tredje generasjon som bor på tomten her, spør Lise.
– Barna mine er tredje generasjonen, ja, svarer Peder.  
– Det er veldig fint at vi kan spille på lag på denne måten, at dere svarer på det jeg lurer på, forklarer Lise. – Jeg trenger dere for å sette sammen de brikkene i puslespillet som jeg får. Det er dere som kjenner historien her, ikke jeg. Hovedproblemet her i huset og i området rundt er denne mannen som går igjen. Han lager mye krøll for dere, og gjorde det også for deres foreldre den gange de levde. De må ha kranglet en del, grunner Lise, og sikter til Peder og Monas foreldre.

Sinne og aggresjon
Mona tar ordet.
– Det var ille, rett og slett. Mamma og pappa kranglet en god del, noe som selvfølgelig gikk ut over oss barna. Vi kan ikke skryte av at vi har hatt en bra barndom. Det var skriking, bråking og slag, sukker Mona. – Det var ikke alltid like hyggelig her, det kan jeg bare fortelle. Men det du sier, Lise, forklarer en hel del slik jeg ser det. Jeg har aldri kunnet forstå hvorfor det var så mye sinne og aggresjon i familien. Jeg har alltid vært hellig overbevist om at det måtte være noe utenforstående. Det gikk jo spesielt hardt ut over pappa, denne energien som er her. Sinnet hans var stort.
Peder, som er ti år yngre enn sin søster, har ikke fått med seg like mye, men han også husker aggresjonen som var i familien. Et sinne som han føler han har påtatt seg som en arv etter faren.
– Det jeg har merket, er at når jeg blir skikkelig forbannet, så blir det roligere en liten periode. Men det er jo grusomt å måtte bli så sint at begeret renner over, og jeg ber Medium om hjelp til å løse opp i dette. På den andre siden har jeg jobbet med meg selv lenge nå, og har funnet ut at jeg skal gjøre mer av det jeg har lyst til å gjøre. For min skyld, forklarer Peder. Lise nikker bekreftende.
– Det er på tide! Han som går igjen her, plager deg mest. Du er så snill at du lar andre få utnytte deg, noe denne gjengangeren også har tillat seg å gjøre.
– Ja, jeg tror jo godt om alt og alle, sier Peder
– Ja, noe du har fått svi for mange ganger. Du har også blitt direkte lurt, hevder Lise.
Peder kan bare bekrefte det.

Konfliktfylt område
Slik Lise kan oppfatte det, er området et konfliktfylt område der krangler får gro. Den sure gamle gjengangeren liker heller ikke Mona noe særlig. Han anser henne for å være en bråkmaker.
– Han anser deg for å være en vanskelig kvinne. Du lar deg ikke styre, forteller Lise.
Mona reagerer med et smil.
– Det stemmer veldig bra på meg. Vet du, nå ble jeg glad. Jeg begynner å tro på at noe vil endres fra i dag. Jeg tror endringen kommer med deg, Lise. Jeg føler at noe letter i meg, uten at jeg kan forklare det på en bedre måte.
Mona har slitt med kreft de siste fem årene, men er i dag erklært frisk. I en søskenflokk på fem er det tre stykker som i dag lever. Én døde av overdose, og én døde av akkurat samme krefttype som Mona. Ifølge Lise er oddsen veldig liten for at to i samme familie, i samme slektsledd, får nøyaktig samme diagnose.
– Det er vitenskapelig bevist at dette så og si er umulig. At en sykdom kan gå i arv er en ting, men at søsken får samme diagnose tyder på at det finnes en ytre påvirkning, slik som her.
Lise henvender seg til Peder.
– Familiebråket har ikke gått like hardt ut over deg som søsteren din, fordi du var favoritten, odelsgutten, i familien. Du fikk liksom ikke med deg så mye av det som foregikk her. Mona fikk med seg mer fordi hun var eldre, og så ble du skånet for mye fordi du var favoritten.
Både Mona og Peder kan bekrefte det.
– Det har alltid vært innforstått at det er jeg som skal overta stedet her, smiler Peder. Han tenker seg litt om.
– Det er godt å få forklart hvorfor ting var som de var. Det forklarer mye om hvorfor ting er som de er i dag.

Mer informasjon
Lise prøver å få tak i mer informasjon som kan hjelpe familien til å forstå hvorfor det er som det er i dag.
– Den mannen som går igjen her, var rasende på sønnen sin, som ikke gjorde som han selv. Sønnen solgte unna land. Jeg er ganske overbevist om at det må være flere i nabolaget som har hatt opptil like mye plunder og heft som dere. Landeieren opererer i store områder rundt her. Han anser alt for å være hans eiendom. Han vil ha alle sammen vekk herifra.
– Vi har nok snakket om at noen av naboene også har opplevd plunder, for å si det på den måten. Men det har aldri vært direkte snakk om det på noen som helst måte, forteller Peder. Mona nikker.
– Det har vært mye rart her omkring i alle år som jeg kan huske. Men da kan vi jo bekrefte historien din med å fortelle at det en gang var en storgård her. I 1836 ble gården delt mellom mor og sønn fordi de ikke gikk overens.
Lise hopper inn i fortellingen.

Adoptivsønn
– Han som går igjen, er far til denne sønnen, altså gift med mor. Så får jeg inn at mor hadde noe med seg inn i det ekteskapet. Mest sannsynlig et barn.
– Det stemmer. Hun hadde en adoptivsønn, sier Mona.
Mannen som går igjen her, har ikke bodd akkurat her, hvor dere bor i dag, men i nærheten, fortsetter Lise. – Han eide området. Hele området rundt her er liksom forbundet med dere.
– Da foreldrene våre kjøpte tomta her, var mange tomter skilt ut allerede, så dette stemmer godt med den informasjonen vi sitter med, mener Mona.
Lise sitter en stund og værer. Hun kommer over i en ny tidsepoke, og får opp informasjon om noe helt annet.
– Det var mye motstandsfolk her under krigen. Det finnes ei hytte, eller mer som et skur, inne i skogen her. Der ble det oppbevart våpen, hermetikk og motstandsfolk. Jeg får også opp et drap under krigen. Jeg får det i alle fall inn i mer moderne tid, men føler at det er under krigen det skjedde.
Mona er blitt fortalt at hennes far var med i motstandsbevegelsen under krigen.
– Jeg oppfattet det slik at pappa ikke var redd for å gjøre motstand mot tyskerne. Han var en uredd mann, slik det ble meg fortalt. Men det ble skutt en mann i skogen her under krigen. Det stemmer også.
– Skuret du nevner, tilhører Heimevernet. Det eksisterer, men jeg vet ikke hvor gammelt det er, supplerer Peder.
Lise ser ut til å ha fjernet det meste av skepsisen til Peder, men ikke helt. Han er mer opptatt av om han vil merke forandringer til det bedre etter at Lise har reist.
– Det er ikke meningen å være vanskelig, men jeg er veldig oppsatt på resultater. Vi har hatt forskjellige synske her, og det har ikke blitt nevneverdig bedre etterpå, så jeg avventer jubelen litt til.
Ærlig og nøkternt. Ikke noe å si på det.

Rens
Lise bruker Peder og Mona som kanaler når hun renser området fritt for den gretne landeieren. Med sine healermetoder bruker hun dem som en kanal for å føre over energien av dette gamle og vonde over til den andre siden. Hun bruker hendene sine og «drar» energien som sitter fast, ut av kroppene til Peder og Mona. Peder merker ingen ting mens Lise jobber.
– Er det meningen at jeg skal merke noe nå, for det gjør jeg ikke. Det eneste jeg kan sette fingeren på, er at hjertet mitt kanskje slår en anelse raskere.
Lise nikker.
– Du er så sta at du vil ikke for ditt bare liv kjenne noe når jeg spør deg om det. Du vil finne ut av det selv senere. Det er greit. Det hadde vært fint om du fysisk kjente noe slippe taket i deg, men du vil likevel merke forskjellen etter hvert. Du vil føle deg lettere, og det vil bli mindre plunder i livet ditt. Du vil heller ikke være så sliten som du har vært til nå.
Mona på sin side merker mer. Hun blir litt ør idet Lise begynner å jobbe med henne.
– Jeg merker at jeg blir varm både i ryggen og i magen, men mest i ryggen. Så kjennes det ut som om jeg blir dratt oppover. Akkurat som at jeg løftes opp til å stå på tærne mine, smiler hun litt usikkert. – Men der kjentes det ut som om noe slapp.
Mona er forbauset.
– Jeg er i alle fall hellig overbevist om at noe slapp. Så vil tiden vise om vi får det bedre eller ikke. Men for meg føles det slik i alle fall.

Røper hendelser
Peder tar bladet fra munnen og forteller hvorfor han ville ha hjelp fra Medium.
– Jeg har trukket en konklusjon om at det er en form for forbannelse som hviler over både familien vår og området her. Vi skulle liksom ikke lykkes med noe. Min far var en veldig bestemt mann som ønsket at hans barn skulle lykkes. På den måten har jeg følt meg presset, og da har det blitt en slags selvpålagt forbannelse om at jeg ikke skulle lykkes. Med andre ord, jeg er så sta at jeg ikke tillater meg selv å lykkes, fordi noen andre forteller meg at det er det beste. Fornuften min vet jo at dette ikke er bra for meg, men jeg greier ikke å snu dette i meg selv. Forhåpentligvis blir det en endring på det framover.
Lise mener det er svært sannsynlig.
– Ting vil snu for deg og din familie framover, men forvent ikke at dette skal skje over natten. Det tar tid å snu en trend som har vart i omtrent 150 år.
Peder skjønner det, og lover å bruke tiden framover godt.
– Det som har vært en tilbakevendende del i familiens historie, er at det har vært krangler og konflikter, og at vi alltid må stå på ekstra for å oppnå resultater. Det dukker alltid opp en hel del plunder og heft. Når vi får dårlige nyheter, kommer de som regel fredag ettermiddag, slik at vi ikke kan få gjort noe med det før mandag morgen. Det slår ikke feil. Det har vært mangel på glede og en hel del uflaks. Det er fellesnevneren, for å si det sånn. Kjøper vi noe nytt, så dukker det alltid opp en feil eller problemer. Det kan være alt fra en ny bil til å komme i gang med trening. Bilen er det en feil på, og straks man begynner å komme inn i en treningsrutine, så blir man skadet.

Konstant slitne
Peder tenker seg om. Han sukker tungt.
– På en måte har vi det veldig bra. Vi har det materielt sett godt, og vi har hverandre. Men vi er konstant slitne. Vi sovner på sofaen uten egentlig å være trøtte. Det er akkurat som om vi bare kobles ut fra denne verden. Det kommer som kastet på oss, og vips er vi borte. Det er ikke som om vi har vært oppe hele natten og er naturlig trøtte. Dette føles helt annerledes. Ellers lever det elektriske utstyret vårt sitt eget liv. Jeg har kjøpt tre Mac-er – og alle er det plunder med. Én røk under en oppdatering. Filer har en tendens til å forsvinne, eller deler av filer blir borte. Til og med sikkerhetskopien blir på en uforklarlig måte borte. Så har vi sett skygger rundt omkring på tomta, samt skikkelser. En gang så jeg tre munkekledde skikkelser i skogholtet utenfor huset. De gjorde ingenting, men det var ikke akkurat en behagelig opplevelse. Til slutt vil jeg bare fortelle om strømmåleren vår. Den fløy helt vilt her i en periode. Vi kontaktet e-verket og elektriker, men de fant ingen feil. Det ble sjekket opptil flere ganger. Jeg ville undersøke nærmere, så jeg målte forbruket en helg vi ikke var hjemme. Det ble brukt 7000–8000 watt per time, noe som er enormt. Vi byttet måler, og det ble atter kjørt kontroller, men det avdekkes ingen feil.
Lise nikker.
– Når dere ikke var hjemme, trengte den gamle grinebiteren energi, og da koblet han seg på det elektriske systemet. I og med at dere ikke var hjemme, kunne han heller ikke nære seg på dere energimessig.
Peder og hans familie håper at de nå kan få fred i sitt eget hjem, og at uflaks snur til flaks, for all framtid. Peder og hans familie vil bruke litt tid til å kjenne etter om det virkelig har skjedd endringer etter Lises besøk. Følg med i neste nummer av Medium, da får du svaret på om vårt besøk har hjulpet.